Kan menneskets sinn åpne dører det aldri burde ha åpnet?

Passasjerene ombord antok på slike tider de mest groteske skikkelser. En ung tysker jeg kjente godt, forvandlet seg plutselig foran øynene mine til sin gamle far, han vi for tre år siden hadde lagt til hvile på kirkegården til den europeiske kolonien. Vi sto på dekk og talte om den avdøde og en forretningsavtale, da Max Grunners ansikt syntes å bli dekket av en underlig hinne. Et tykt, gråaktig slør samlet seg rundt hans friske trekk, og med en brå forvandling så jeg den grimme gamle skallen som jeg selv hadde sett senket under seks fot jord. Senere, da kapteinen fortalte om en malayisk tyv han hadde hjulpet å arrestere, så jeg ved hans side det gule, onde ansiktet til en mann som passet beskrivelsen. Slike syner ble stadig hyppigere, og selv om jeg søkte å forklare dem som naturlige fenomener – som hallusinasjoner beskrevet i medisinske bøker – var jeg urolig.

Mitt rop vekket hele skipet. De trodde jeg hadde hatt et mareritt. Fra den dagen ble livet mitt en uopphørlig rekke av mentale pinsler. Hver gang jeg lukket øynene, var jeg vitne til nye scener av lidelse, forbrytelse og død – ikke bare fra fortiden, men også fra fremtiden, som jeg senere forsto. Aldri et glimt av skjønnhet eller dyd, bare bilder av det dyriske, det onde, det håpløse. Det var som om en hånlig ånd hadde tatt på seg å vise meg alt som var mest motbydelig i menneskehetens jordiske begjær og lidenskaper. Hadde Bonzen virkelig forutsett dette da han talte om Daij-Dzins, disse vesener som, hvis man åpner en dør i seg selv, kan tre inn? Jeg avfeide tanken som overtro og søkte en fysiologisk forklaring. Kanskje, når jeg kom til Nürnberg, ville alt opphøre, som det hadde begynt. Min fantasi gikk bare én vei, mot bilder av menneskelig elendighet og lidenskapens mest materielle uttrykk. Det måtte være bevis på deres uvirkelighet.

Men i meg lød også Bonzens stemme. «Det finnes to plan for menneskets visjoner,» hadde han sagt. «Det ene er udødelig kjærlighet og åndelig lengsel, strømmer fra det evige lys. Det andre er den rastløse materiens plan, lyset som de villedede Daij-Dzins bader i.» Jeg forsøkte å befeste min vantro. Jeg mintes Voltaires sarkasmer, Humes kjølige resonnement og Rousseaus ord om at overtro aldri kunne angripes sterkt nok. Hvorfor skulle det vi vet er falskt i våken tilstand kunne gripe oss i drøm eller syn? Hvorfor skulle navn uten mening skremme oss med ting som ikke finnes?

Hvordan møter vi det ukjente? En reise gjennom mystikk og tro i møte med det uforklarlige

Det begynte med en følelse av kontroll og tillit. Han, vår unge følgesvenn, viste seg tidlig å ha et nært forhold til nøkterne skikker. Med et naturlig drag mot det anstendige og det respektable, unngikk han de mindre hyggelige kretsene og søkte beskyttelse hos de som tilhørte vårt følge. Jeg begynte å føle meg trygg på hans vurderingsevne, og etter de første dagene kunne jeg senke mine gardene. Men denne lettelsen skulle vise seg å være kortvarig. I et uoppmerksomt øyeblikk, da vaktsomheten min sviktet, fulgte han den usynlige stemmen som lokket fra et fjernt hjørne. Jeg så ham forsvinne rundt et hjørne, med den buskete halen som forsvant i den trange, mørke bakgaten.

Vi begynte å gi opp, men skjebnen ville ha det annerledes. En gammel gresk kvinne, en Phanariote som hadde overhørt støyen, nærmet seg vår gruppe og foreslo at vi skulle oppsøke dervishene for å få svar. Jeg var i utgangspunktet skeptisk, men hun forklarte hvordan disse mystiske mennene, ved hjelp av en slags åndelig visdom, hadde hjulpet henne å få tilbake et stjålet plagg. Hennes beretning om "den lyse månen" og den magiske sirkelen var ufattelig, men vi følte en viss tillit til at det var noe ekte i det. Hun hadde fått tilbake sitt eiendom, og dette fikk oss til å tvile på våre egne forutinntatte tanker.

Neste dag, ledet av en ukjent gresk guide og etter å ha navigert gjennom de kaotiske gatene i Istanbul, ankom vi et sted som vi håpet skulle gi oss svar. Vi ble ført inn i et mørkt rom som var mer en stall enn et hellig sted, hvor dervishene hvilte etter sine morgenritualer. De var helt utmattet, og stillheten i rommet var tyngende. Etter en stund kom en av de høye dervishene, en skikkelse som på mystisk vis så ut til å ha vokst ut av rommets mørke, og vi ble ført til et lite rom under taket.

Der, i et rom som var mer som en forlatt kjeller, fant vi et vesen som var helt annerledes enn noe jeg hadde forventet. Hva dette vesenet var, og hvordan det kunne hjelpe oss med å finne Ralph, var et mysterium. Jeg hadde aldri tidligere hatt en slik opplevelse, hvor den virkelige verden og det overnaturlige blandet seg til noe som ikke lett kunne forklares.

Det som er viktig å merke seg i slike opplevelser, er ikke nødvendigvis hva som skjer, men hvordan troen på det usynlige kan forme våre handlinger og beslutninger. Når man står overfor noe uforklarlig, kan det være fristende å avvise det som fantasi eller vrangforestillinger. Likevel finnes det tilfeller hvor mennesker, gjennom tro, finner løsninger på problemer som virker helt utenfor rekkevidde. Denne erfaringen utfordrer oss til å vurdere hvordan vi forholder oss til det som er utenfor vår forståelse, og hvordan troen på det overnaturlige kan hjelpe oss å finne vei gjennom kaoset av det ukjente.

Hvordan den gamle mannen visste om vår tilstedeværelse i polarområdet

Månelyset og nordlyset – naturens egne lysfenomener – var våre eneste følgesvenner i det kalde, hvite landskapet. Hvordan beskrive disse praktfulle, uforlignelige nordlyset? Ringene, pilene, de gigantiske flammene som deler lyset i presise stråler, i de mest levende og varierte fargene. Månelyset var minst like imponerende på de klare novembernettene. Spillet av månestråler på snøen og de frosne steinene var slående, som om de var hentet fra eventyrenes verden.

En slik natt – kanskje det var en dag, for fra slutten av november til omtrent midten av mars hadde vi ikke kvelder som kunne skille den ene fra den andre – vi så plutselig en mørk flekk i det fargerike lyset som kastet en gyllen rosafarge på snøen. Denne flekken vokste og spredte seg, og nærmet seg oss. Hva kunne dette være? Det så ut som en flokk med dyr, eller som en gruppe mennesker som trippet over den snødekte villmarken. Men ingen dyr kunne være hvite som alt annet rundt oss. Hva var dette? Mennesker?

Vi kunne ikke tro våre egne øyne. Ja, en gruppe mennesker nærmet seg hytta vår. Det viste seg å være rundt femti seljegere, ledet av Matiliss, en kjent veteran sjømann fra Norge. De hadde blitt fanget av isfjellene, akkurat som vi hadde.

"Hvordan visste dere at vi var her?" spurte vi.

"Gamle Johan, denne gamle mannen, viste oss veien," svarte de og pekte på en ærefullt utseende mann med snøhvit skjegg.

Det ville vært langt mer passende for guiden deres å sitte hjemme foran sin peis enn å jakte sel i polarområdene sammen med de yngre mennene. Vi sa dette, fortsatt undrende over hvordan han kunne vite om vår tilstedeværelse i dette riket av hvite bjørner. Matiliss og hans ledsagere smilte og forsikret oss om at "gamle Johan" visste alt. De bemerket at vi måtte være nykommere i de polarområdene, siden vi ikke visste hvem Johan var, og fortsatt undret oss over alt som ble sagt om ham.

"Det er nesten førti-fem år," sa lederen for seljegerne, "at jeg har fanget seler i Polhavet, og så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg alltid kjent ham, akkurat som han er nå, en gammel, hvit-beist mann. Og så langt tilbake som da jeg var gutt og dro til sjøen med min far, pleide han å fortelle meg det samme om gamle Johan. Hans egen far og bestefar kjente også Johan i deres barndom, og ingen av dem hadde noensinne sett ham annerledes enn hvit som våre snøer. Og ettersom våre forfedre kalte ham 'den hvitbeinte allvitende', så kaller vi ham fremdeles slik, vi seljegerne."

"Vil dere få oss til å tro at han er to hundre år gammel?" lo vi.

Noen av våre sjøfolk, som samlet seg rundt denne hvithårede fenomenet, begynte å stille ham spørsmål.

"Bestefar! Kan du fortelle oss hvor gammel du er?"

"Jeg vet det ikke selv, guttene. Jeg lever så lenge Gud har bestemt det. Når det gjelder å telle år, har jeg aldri gjort det."

"Og hvordan visste du, bestefar, at vi vinteren i dette stedet?"

"Gud ledet meg. Hvordan jeg fikk vite det, vet jeg ikke; bortsett fra at jeg visste det – jeg visste det."

Denne hendelsen fra de arktiske grensene belyser den mystiske tilstedeværelsen av en figur som, til tross for hans tilsynelatende alder og isolasjon, besitter en dypere forståelse av de omkringliggende naturfenomenene. Johan er en person som, gjennom generasjoner, er blitt kjent for å besitte en form for ubegrenset visdom, nesten som om han var en del av landskapet selv. Denne typen folketro og historie om gamle vismenn reflekterer et forhold mellom mennesker og natur som har eksistert i disse områdene i århundrer.

Hvorfor fornekte troen når usynlige krefter former vår skjebne?

Den skarpe avvisningen av alt som minner om overtro kan fremstå som et uttrykk for styrke og intellektuell frihet, men i møte med det ukjente blir fornektelsen ofte til et sårbart tomrom. Fortelleren, drevet av sin rastløse lengsel etter visshet om sin søster og hennes familie, beslutter å vende tilbake til Europa uten å fullføre den rituelle renselsen hos Yamabooshi. Denne beslutningen oppleves som en frigjøring, et endelig oppgjør med det han oppfatter som fornedrende ritualer og skadelige illusjoner, men samtidig markerer den begynnelsen på en umerkelig forvandling, en glidning ut av beskyttelsen som de innvidde kreftene kunne gitt ham.

Advarselen fra den gamle mannen bærer preg av både sorg og resignasjon. Han kaller ham «venn fra et fremmed land» og ber for hans sjel, ikke som en from plikt, men som et siste forsøk på å formidle innsikt i det som ligger utenfor den rasjonelle sansens rekkevidde. Hans ord viser en dyp forståelse av de åndelige prosessene som innvies av Yamabooshi: åpningen av «sjelsynet» er ikke et isolert eksperiment, men et inngrep som fordrer fullføring. Uten segl og renselse står seeren åpen, som et uforseglet kar i et hav av krefter som ikke nødvendigvis er ondsinnede av vilje, men «sjelløse» og dermed farlige i sin mangel på moral og mål.

Kraften i advarselen ligger i den presise beskrivelsen av faren. Den som ennå ikke har mestret disse vesener – Dzins, luftens elementarånder – blir deres slave i stedet for deres herre. Når seeren trer inn i «langt syn», eller clairvoyance, er det ikke lenger han selv som ser; hans indre persepsjon blir styrt av Daij-Dzin, og mens forbindelsen varer, er han ikke lenger et menneske med egen vilje, men et redskap som deler natur med sin veileder. Mennesket, frarøvet sitt guddommelige lys, er ikke mer enn et sjelløst vesen, blottet for medfølelse, frykt, kjærlighet eller nåde.

Her ligger den egentlige tragedien. Fortelleren gjenkjenner plutselig i mannens ord en forklaring på sin egen følelsesløse observasjon av søsterens fortvilelse og mentale sammenbrudd under hans visjon. Men selv i dette øyeblikket av gjenkjennelse vender han seg bort, erklærer ordene for «gale» og fortsetter å håne den gamle mannen for å ha tilrådd eksperimentet. Og likevel, i mannens stille svar – at det hele hadde vært ufarlig hvis renselsen var blitt fullført – aner vi en annen sannhet: ritualene er ikke skapt for å kontrollere, men for å beskytte, og kunnskapen i dem er taus så lenge den møtes med stolthet og spott.

Dette møtet mellom rasjonell skepsis og esoterisk innsikt åpner for et større spørsmål om hva vi betrakter som «virkelig». Den nøkterne fornuftens krav om bevis kan vise seg utilstrekkelig når man trer inn i erfaringsfelt som ikke følger lineær kausalitet, der prosess og symbol er like virksomme som materielle handlinger. For leseren blir det viktig å forstå at slike fortellinger ikke først og fremst handler om å tro på bestemte vesener eller ritualer, men om å erkjenne farene ved å åpne seg for krefter man ikke har verktøy til å håndtere. I denne konteksten er overmotet, ikke troen, det mest destruktive.

Kunnskapen om «langt syn» og «Daij-Dzin» kan leses som en metafor for enhver form for innsikt som river oss ut av vår vante virkelighet. Uten et språk og et rammeverk til å integrere opplevelsen, blir vi som en seiler uten ror på et ukjent hav. Det er derfor ikke bare overtroens tåke som er farlig, men også selve avvisningen av ritualer som i århundrer har vært utviklet for å styre slike overganger. Dette peker mot et universelt prinsipp: at uinnvidd kontakt med grenseløse krefter – enten man kaller dem ånder, arketyper, ubevisste prosesser eller energier – kan føre til fragmentering av selvet.

For leseren er det avgjørende å forstå at denne teksten ikke bare beskriver en eksotisk situasjon i et fremmed land. Den taler også om våre egne indre erfaringer – om forholdet mellom tro og viten, mellom åpning og avslutning, mellom søken og beskyttelse. Å gå inn i det ukjente uten forberedelse og renselse, enten på det psykologiske eller det åndelige plan, er alltid risikabelt. I dette ligger ikke en oppfordring til blind tro, men til respekt for prosesser som overskrider det målbare.