Hvordan forbedre innsamlingen og bruken av familiens helsehistorie for bedre kreftidentifisering

Innsamlingen av en nøyaktig og omfattende familiens helsehistorie er en grunnleggende komponent i risikovurdering for genetiske sykdommer, inkludert arvelige kreftsyndromer. Dessverre er denne prosessen ofte ufullstendig, og eksisterende barrierer på både pasient-, leverandør-, praksis- og helsesystemnivå bidrar til mangelfull dokumentasjon. I flere studier har det blitt påvist at en betydelig andel pasienter, for eksempel bare en av tre brystkreftpasienter og en av fire pasienter med tarmkreft, har fått en komplett familiehistorie dokumentert i helsejournalene deres. Dette skaper utfordringer, ettersom familiens helsehistorie er et viktig verktøy for å identifisere personer som har høyere risiko for arvelige kreftsyndromer, som for eksempel Lynch syndrom.

I lys av disse utfordringene har flere digitale verktøy blitt utviklet for å forenkle prosessen med å samle inn familiehistorieinformasjon. Et bemerkelsesverdig verktøy er My Family Health Portrait, som ble lansert i 2005 av den amerikanske helseministeren. Dette gratis nettbaserte verktøyet gir enkeltpersoner muligheten til å legge inn og oppdatere familiens helsehistorie over tid. Et annet eksempel er MeTree, et verktøy utviklet ved Duke Center for Precision Health som samler inn informasjon om personens og familiens helsehistorie for 48 ulike helseforhold, inkludert kreft. Verktøy som disse kan være svært nyttige i å støtte kliniske beslutninger om risikovurdering, men det er fortsatt en betydelig utfordring å sikre at helsepersonell har enkel tilgang til denne informasjonen på tvers av helsesystemene.

Et av de største problemene som fortsatt eksisterer er mangelen på effektive prosedyrer for nøyaktig innsamling og integrering av familiens helsehistorie i kliniske arbeidsflyter. For å møte dette behovet har University of Michigan Cancer Genetics Clinic og Rogel Cancer Center utviklet Family Health History Tool (FHHT), et elektronisk, pasientrettet nettbasert verktøy. Dette verktøyet ble laget for å adressere to kliniske behov: å samle inn familiehistorie på en systematisk og effektiv måte og å støtte kliniske beslutninger ved å vurdere pasientens kreftfare på stedet.

FHHT er en tilpasset, interaktiv spørreundersøkelse som samler inn informasjon om krefttyper og alder ved diagnose for alle nære slektninger, og det gir en tre-generasjons slektstre. Basert på denne informasjonen kan verktøyet også beregne en PREMM5-score, som estimerer risikoen for Lynch syndrom, et vanlig arvelig kreftsyndrom. Selv om verktøyet ikke gir en direkte anbefaling om genetisk testing, gir det viktig informasjon som kan danne grunnlaget for samtaler mellom pasienten og helsepersonell om hvordan familiehistorien påvirker kreftfaren.

For å sikre at disse digitale verktøyene blir effektivt implementert og utnyttet, er det nødvendig å forstå at innsamling av familiehistorie ikke er en engangsaktivitet, men en kontinuerlig prosess. Teknologi som FHHT kan hjelpe til med å samle inn informasjon på en mer strukturert og tilpasset måte, men det er fortsatt viktig at helsepersonell er godt opplært i å bruke disse verktøyene og integrere informasjonen i pasientens medisinske journal. Utdanning om genetiske kreftsyndromer og viktigheten av familiehistorie er avgjørende for at helsepersonell skal kunne gjøre informerte vurderinger og tilby riktig behandling.

Selv om det har blitt gjort betydelige fremskritt når det gjelder å samle inn og bruke familiens helsehistorie for kreftrisikovurdering, er det fortsatt behov for ytterligere forskning og utvikling på dette området. Fremtidige tiltak kan inkludere forbedringer i digital infrastruktur, bedre støtte for pasienter som kan ha utfordringer med tilgang til teknologi, og ytterligere opplæring av helsepersonell for å sikre at familiehistorieinformasjon blir brukt på en effektiv og presis måte. I tillegg vil integrasjonen av genetiske tester i klinisk praksis, spesielt når det gjelder arvelige kreftsyndromer, sannsynligvis spille en stadig større rolle i fremtidens kreftbehandling og forebygging.

Hvordan Mutant p53 Bidrar til Krefters Utvikling og Behandling

Mutant p53-proteinet, som i utgangspunktet skulle fungere som en tumor undertrykkende faktor, får gjennom genetiske mutasjoner en rekke onkogene funksjoner. Disse endringene har langtgående konsekvenser for både kreftutvikling og behandlingsmetoder. Den velkjente rollen til p53 i å opprettholde genomisk stabilitet ved å initiere cellecyklusstopp eller apoptose ved DNA-skader, blir fordreid i tilfelle av mutasjoner. I stedet for å hindre kreftutvikling, støtter mutant p53 celleoverlevelse, kreftcelleproliferasjon og metastaseutvikling.

Den forståelsen av p53s mutasjoner er viktig i sammenheng med både diagnostikk og behandling av kreft. Mutasjoner i p53 forekommer ofte i flere krefttyper, som brystkreft, lungekreft og kolorektal kreft. Disse mutasjonene fører til en endret p53-struktur som ikke lenger kan binde seg til DNA på en effektiv måte, men som isteden får nye egenskaper som fremmer kreftcellens overlevelse og spredning. Flere studier har påpekt at ulike varianter av mutant p53, som R273H, kan interagere med andre proteiner som PARP1, og bidra til cellevekst på en måte som ikke skjer ved wild-type p53.

Denne evnen til å danne "gain-of-function" mutasjoner, hvor p53 får nye funksjoner, er et viktig aspekt ved den patologiske kreftutviklingen. For eksempel, mutant p53 kan endre den kromosomale stabiliteten, noe som fremmer dannelsen av nye mutasjoner og ytterligere kreftutvikling. Samtidig har det blitt foreslått at noen mutante former av p53 kan interagere med celleorganeller, som mitokondrier og endoplasmatisk retikulum, og dermed påvirke cellens metabolisme på måter som støtter tumorvekst.

Behandlinger rettet mot mutant p53 har vært et aktivt forskningsfelt, med strategier som fokuserer på å gjenopprette p53s normale funksjoner. En av de mest lovende tilnærmingene er å bruke små molekyler som APR-246, som har vist seg å kunne reaktivere visse p53-mutasjoner. Dette gjør det mulig å gjenopprette p53s tumorundertrykkende effekter i kreftceller, som ellers ville være immune mot vanlige behandlingsmetoder som kjemoterapi.

I tillegg til de kliniske tilnærmingene, har pasientdrevne kreftorganoider blitt en verdifull modell for å studere mutant p53s rolle i tumorbiologi og terapiresistens. Denne modellen gir en bedre forståelse av hvordan mutant p53 bidrar til utviklingen av kreft og gjør det mulig å teste nye behandlingsmuligheter i et mer realistisk system enn tradisjonelle cellekulturer.

Videre forskning på p53, både i form av molekylær analyse og utvikling av målrettede terapier, er avgjørende for å forbedre kreftbehandlinger. Å forstå den nøyaktige mekanismen gjennom hvilken p53-mutasjoner påvirker kreftcellenes biologi, er essensielt for å utvikle spesifikke behandlinger som kan blokkere de patologiske effektene av mutant p53. Dette er en av de største utfordringene i dagens kreftforskning, men også en av de mest lovende.

Endringene som skjer i p53-nettverket kan påvirke celleinteraksjoner, kromatinstruktur og DNA-reparasjonssystemer, som alle er viktige for kreftcellens evne til å overleve. Det er viktig å merke seg at mutasjoner i p53 ikke bare påvirker selve kreftcellene, men også deres interaksjoner med omgivende vev og immunforsvaret, noe som kan forklare deres evne til å unngå immunovervåkning og danne metastaser. Den kromosomale ustabiliteten som p53-muterte celler gjennomgår kan også føre til økt genetisk variasjon, som gir flere mål for terapier, men samtidig gjør behandlingen mer utfordrende.

Hvordan kombinerte OCT- og RCM-bilder forbedrer diagnostikk og behandling av basalcellekarsinom

Basalcellekarsinom (BCC) er den vanligste typen hudkreft, og effektiv behandling er avhengig av nøyaktig diagnose og riktig bestemmelse av tumorens marger. Den tradisjonelle metoden for å diagnostisere BCC involverer histopatologiske undersøkelser etter biopsi. Imidlertid er det en økende interesse for ikke-invasive metoder som kan gi sanntidsinformasjon om tumorens størrelse, dybde og marger. I denne sammenhengen har bruken av kombinert optisk kohærens tomografi (OCT) og reflektans-konfokal mikroskopi (RCM) vist seg å være lovende.

I en pilotstudie ble BCC-lesjoner undersøkt ved hjelp av både RCM og OCT, og resultatene viste en høy korrelasjon mellom de bildene som ble generert og de histopatologiske funnene. Kombinasjonen av disse to teknologiene tillater ikke bare en detaljert visualisering av de morfologiske egenskapene til BCC, men gir også informasjon om tumorens dybde. OCT gjør det mulig å måle tumorens dybde nøyaktig, og disse dataene kan sammenlignes med histologiske målinger for å verifisere hvor godt de korrelerer.

I tilfeller der det ikke har blitt tatt biopsi, indikerte studien at 80 % av de klinisk og dermoskopisk mistenkte lesjonene var BCC. Dette viser potensialet for tidlig diagnostikk ved hjelp av disse bildeteknologiene, og den høye sensitiviteten og spesifisiteten til RCM-OCT-teknologien er tydelig. På den annen side ble det rapportert at de dypere lesjonene (over 800 μm) hadde en lavere korrelasjon med histopatologiske målinger. Dette kan skyldes dårligere bildeoppløsning og kontrast ved større dybder, som er en kjent begrensning for OCT-teknologiens evne til å evaluere svært dype tumorer.

Imidlertid har disse metodene en viktig rolle i vurderingen av overfladiske og tidlige nodulære BCC, som kan behandles med ikke-kirurgiske alternativer. Dette er særlig relevant ettersom disse lesjonene ofte er mindre aggressive og ligger i en overfladisk huddybde (ca. 0,2–0,5 mm). Ikke-kirurgiske behandlinger som radioterapi og laserablasjon har blitt mer populære, og ved å bruke OCT og RCM for å veilede behandlingene kan man forbedre presisjonen i behandlingen, redusere risikoen for tilbakefall, og forhindre unødvendig skade på sunt vev.

En av de største utfordringene for effektiv behandling av BCC er å korrekt bestemme tumorens marger før behandling. De tradisjonelle diagnostiske metodene, som dermoskopi og ultralyd, gir ikke tilstrekkelig informasjon om marginalene, noe som kan føre til både overtreatment og undertreatment. OCT og RCM gir en mer presis visualisering som kan informere valget mellom biopsi eller ikke, samt valget mellom kirurgisk og ikke-kirurgisk behandling.

Spesielt for BCCs som er lokalisert på utsatte områder av huden, som ansiktet eller hender, er det avgjørende at behandlingen ikke bare er effektiv, men også kosmetisk akseptabel. I tilfeller der kirurgi ikke er ideelt, kan strålebehandling (RT) eller laserbehandling være svært nyttige. Men uten riktig veiledningsteknologi, kan disse metodene føre til unødvendig stråling av sunt vev eller dårligere resultater, noe som understreker viktigheten av å ha pålitelige bildeteknikker som kan hjelpe i behandlingsplanleggingen.

Det er klart at avanserte bildeteknologier som RCM og OCT har potensialet til å revolusjonere måten vi diagnostiserer og behandler BCC på. Ved å gi detaljert informasjon om tumorens størrelse, dybde og marger, kan disse metodene hjelpe til med å velge den beste behandlingen for hver pasient og forhindre unødvendige kirurgiske inngrep. Videre kan de bidra til bedre behandling av ikke-kirurgiske alternativer, som laserterapi og strålebehandling, ved å sørge for at de er nøyaktig målrettet mot de berørte områdene.

Hvordan mobilteknologi og spillmekanismer støtter læring i helseutdanning

Mobilteknologi har fått en stadig viktigere plass i helseutdanning, og flere studier viser hvordan den kan forbedre læring for helsepersonell. Denne teknologien er et kraftig verktøy for å støtte både læring på arbeidsplassen og pasientbehandling. I mange sammenhenger har det vist seg at mobilapplikasjoner kan være med på å forbedre ferdigheter og kunnskap hos medisinske studenter og leger, samtidig som de gir en mer fleksibel tilgang til informasjon i løpet av arbeidsdagen. Dette kan for eksempel være gjennom apper som gir tilgang til medisinsk litteratur, læringsmoduler, eller verktøy for å vurdere pasienter i sanntid.

Samtidig er det viktig å merke seg at implementeringen av mobilteknologi i helsefagene ikke er uten utfordringer. En systematisk gjennomgang av forskningen på området viser at til tross for de åpenbare fordelene, er det flere faktorer som kan påvirke hvordan denne teknologien blir tatt i bruk. Læremiljø, teknologisk infrastruktur, og organisatorisk støtte er alle viktige faktorer som kan fremme eller hindre mobil læring i helsesektoren. For at mobil teknologi skal bli et effektivt verktøy for læring og pasientbehandling, må den integreres på en måte som er både praktisk og relevant for den aktuelle arbeidsplassen.

Det er også viktig å forstå at læring gjennom mobilteknologi i helseutdanning ikke nødvendigvis er en erstatning for tradisjonell undervisning. I stedet bør det ses på som et komplementært verktøy som kan gi studenter og helsepersonell muligheten til å styrke sine ferdigheter når de står overfor virkelige kliniske utfordringer. For eksempel har bruk av nettbrett og applikasjoner vist seg å støtte selvregulert læring i kliniske praktikantordninger. Dette gir studentene muligheten til å lære i sitt eget tempo, og de kan bruke apper til å få tilgang til nødvendige ressurser, få veiledning, og selv vurdere sine ferdigheter gjennom interaktive oppgaver og tester.

Bruken av spill i læring kan også ha den effekten at det bidrar til å redusere stress og angst som ofte følger med kliniske studier. Når læring blir mer leken og interaktiv, er det lettere for studentene å håndtere vanskelige emner, og det blir lettere å forstå komplekse medisinske konsepter på en mer praktisk og forståelig måte. Det er også et potensial for å bruke spillbaserte metoder til å utvikle ferdigheter som ikke nødvendigvis blir godt dekket av tradisjonell undervisning, som for eksempel pasientkommunikasjon eller emosjonell intelligens.

Når vi snakker om mobilteknologi og gamification i helseutdanning, må vi også forstå de utfordringene som følger med. Tilgang til teknologi og digital kompetanse kan være en hindring i noen områder, spesielt i rurale og lavinntektsområder. I tillegg må vi være oppmerksomme på de etiske problemene som kan oppstå ved bruk av teknologi i helseutdanning. Det er viktig at man sørger for at mobilverktøyene ikke skaper merarbeid eller distraksjoner for helsepersonell, og at personvernet blir ivaretatt når pasientdata blir delt eller lagret på digitale plattformer.

En annen viktig faktor som påvirker effekten av mobilteknologi i helseutdanning er lærerens eller mentorens rolle. Teknologi kan ikke erstatte veiledning og praktisk erfaring som er nødvendig for å utvikle kompetente helsearbeidere. Det er derfor viktig at lærere og instruktører bruker teknologi som et supplement til deres egen veiledning, snarere enn som en erstatning for det.

For å oppnå de beste resultatene med mobil læring i helseutdanning, bør man vurdere å utvikle integrerte systemer som kan koble teori og praksis sammen på en mer sammenhengende måte. Dette kan inkludere digitale verktøy som kobler læring på nettet med kliniske erfaringer i sanntid, og som kan tilby både individuelt tilpasset læring og muligheter for samarbeid på tvers av faggrupper. På denne måten kan mobilteknologi hjelpe til med å bygge en mer helhetlig tilnærming til utdanning som støtter både individuelle og kollektive læringsprosesser.

Hvordan topp-ned proteomikk avslører kreftmetastase og biomarkører på proteoformnivå

Forskning som sammenligner TDP og BUP, som den som ble utført av Kelleher-gruppen på brysttumor-xenograftmodeller, har vist betydningen av TDP for å fange opp abnormiteter på proteoformnivå. Et av deres studier utførte målrettet immunopresipitasjon (IP)-TDP for å karakterisere og kvantifisere KRAS4b-proteoformer i kolonkreftcellelinjer og tumorer. Her ble det oppdaget en kompleks interaksjon mellom genetisk koding og PTM i disse proteoformene. Nylige studier har videre utforsket KRAS-isoformer (KRAS4a og KRAS4b) ved hjelp av samme TDP-metode, og har avslørt distinkte modifikasjoner mellom de to isoformene i ulike celler og vev.

TDP er sterkt avhengig av massespektrometri (MS) og tandem-massespektrometri (MS/MS) for å oppnå presis måling av proteoformenes masse og identifisere sekvensene og PTMene. For å oppnå god dekning av proteomet i komplekse prøver, er separasjon av prøvene før MS eller MS/MS nødvendig for å redusere kompleksiteten i prøven. Metoder som væskekromatografi, inkludert omvendt-fase væskekromatografi (RPLC), størrelse-selektiv kromatografi (SEC) og kapillær-elektroforese (CE), for eksempel kapillær soneelektroforese (CZE), har blitt mye brukt for proteinseparasjon i TDP.

Spesielt har CZE fått økt anvendelse i TDP de siste årene på grunn av dens høye separasjonsoppløsning og minimale protein- tap i kapillærkolonnen sammenlignet med RPLC. En annen tilnærming som har fått økt betydning, er multidimensjonal plattformbygging ved å koble forskjellige separasjonsmetoder for å forbedre identifikasjonen av proteoformer og øke proteom-dekningen. For eksempel, i et tidligere arbeid koblet vi SEC og RPLC prefraksjonering med CZE-MS/MS for å oppnå omtrent 6000 identifiserte proteoformer fra E. coli, som representerer en ti-dobling i antall identifikasjoner sammenlignet med ett-dimensjonale CZE-MS/MS studier.

I vår egen forskning, som undersøkte metastatiske (SW620) og ikke-metastatiske (SW480) human kolonkreftcellelinjer, benyttet vi flere forskjellige CZE-MS/MS tilnærminger for å sammenligne proteoformene mellom de to linjene. Resultatene viste signifikante forskjeller i PTM, enkeltaminosyrevarianter og proteinabundance mellom de to cellelinjene, og dette åpnet for muligheten til å oppdage potensielle biomarkører som er involvert i viktige kreftrelaterte signalveier og regulerer kreftmetastase.

En av de største utfordringene i kreftforskning er å forstå hvordan tumormikromiljøet interagerer med kreftceller og deres proteoformer. Proteoformenes heterogenitet kan ha stor betydning for forståelsen av behandlingsresistens og metastase. I lys av disse utfordringene gir topp-ned proteomikk en viktig mulighet for å utforske kreftens dynamikk på et mer presist og detaljert nivå.

For videre fordypning i temaet er det viktig å forstå at kreftceller er ekstremt tilpasningsdyktige. Selv om én behandling kan virke på et tidlig stadium, kan kreftcellen raskt utvikle nye mutasjoner og PTM som fører til behandlingssvikt. Den nye innsikten fra topp-ned proteomikk kan bidra til å identifisere behandlingsmål som kan være mindre utsatt for slike tilpasninger. Det er også verdt å merke seg at masse-spektrometri-baserte metoder som TDP er på vei til å bli mer tilgjengelige, noe som kan føre til en mer rutinemessig anvendelse i klinisk diagnostikk og behandling.