Hvordan nomineringene til presidentkandidater har utviklet seg etter reformene i USA

I perioden etter de store reformene i partinomineringene, spesielt etter 1970-tallet, har prosessen rundt valg av presidentkandidater i USA gjennomgått betydelige endringer. Det mest fremtredende kjennetegnet ved denne utviklingen har vært økningen i åpen konkurranse mellom kandidatene, samt partienes transformasjon i hvordan de håndterer nominasjoner. Dette har resultert i en delvis konsensus i nomineringene, der selve nominasjonsprosessen har blitt mer gjennomsiktig, men samtidig preget av økt deltakelse og dynamikk. Denne utviklingen har ført til et skifte i hvordan primærvalgene forløper, og hvordan partienes interne beslutninger blir tatt før den formelle nominasjonen under konvensjonene.

Før reformene var nomineringen ofte preget av sterke partieliter som hadde mye makt over hvem som ble valgt som presidentkandidat. I løpet av 1970- og 1980-tallet begynte imidlertid primærvalgene å få økt betydning, noe som gjorde at de forskjellige kandidatene måtte tilpasse seg velgernes preferanser i større grad. De nominasjonsprosessene som tidligere kunne være preget av diskrete bakromsavtaler, ble nå mer offentlige og åpne for en større gruppe mennesker å delta i gjennom primærvalg og kåringer på lokalt nivå.

Etter disse reformene ble det vanligere å ha flere kandidater som utfordret den etablerte frontløperen, men prosessen har i de fleste tilfeller endt i en semi-konsensus, der nominasjonen de facto ble avgjort før konvensjonene. For eksempel, i 2000, Albert Gore vant over Bill Bradley uten å tape et eneste primærvalg, noe som er et sjeldent tilfelle av fullstendig dominans i en primærvalgsituasjon. Gore var den klare frontløperen hele veien, og Bradley, til tross for å være en seriøs utfordrer, klarte aldri å utfordre Gores ledelse betydelig.

Men det har også vært unntak, hvor nominasjonen har vært mer kontroversiell og preget av et større antall utfordrere. Eksempler på slike situasjoner finner vi i 2008, både i det demokratiske og republikanske partiet, hvor Hillary Clinton og John McCain måtte kjempe gjennom en serie primærvalg mot sterke motkandidater før de til slutt vant nominasjonen. I noen av disse tilfellene, som for eksempel mellom Clinton og Barack Obama i 2008, ble nominasjonsprosessen utvidet langt inn i primærvalgsesongen, og det tok tid før det ble klart hvem som ville bli den offisielle kandidaten.

Samtidig har den såkalte «usynlige primærvalgsperioden» blitt mer betydningsfull. Denne fasen før de faktiske primærvalgene er en tid da partieliten og støttespillere til de ulike kandidatene begynner å samle støtte og finansiering. I denne perioden blir mye av den politiske kampen avgjort, og den faktiske nominasjonen kan allerede være forutbestemt dersom en kandidat klarer å bygge et tilstrekkelig nettverk av støttespillere. Dette har ført til at nominasjonsprosesser ofte er avgjort langt før konvensjonen, noe som skaper et sterkere press på de andre kandidatene til å trekke seg før de blir utkonkurrert.

Ved å studere de ulike nominasjonskampene fra 1980 og fremover kan man se hvordan konkurransen har utviklet seg, og hvordan ideologisk enhet innenfor partiene har ført til at de tidlige favorittene nesten alltid klarte å vinne nominasjonen. Uavhengig av hvor mange kandidater som stiller, har nominasjonsprosessen i stor grad blitt en kamp om å etablere en tidlig lederposisjon og opprettholde den gjennom primærvalgene.

Det er viktig å merke seg at denne utviklingen ikke nødvendigvis er et tegn på at partiene har blitt mer demokratiske eller representasjonelle. Tvert imot har reformene skapt en dynamikk hvor store ressurser og finansiering er mer avgjørende enn tidligere for å vinne støtte blant både velgere og partieliten. For partiene innebærer dette at de i økende grad er avhengige av ekstern støtte fra både finansielle aktører og medieplattformer for å kunne vinne nominasjonen, noe som kan skape en avstand mellom partiets ledelse og velgerne.

På den annen side har flere kandidater nå muligheten til å delta i nominasjonsprosessen på en mer rettferdig måte, og primærvalgene har åpnet døren for flere alternativer enn tidligere, som i tilfellene med Bernie Sanders og Donald Trump i 2016. Denne åpne konkurransen har ikke bare styrket den demokratiske prosessen, men også vist at velgerne har mer makt enn noen gang før når det gjelder å avgjøre utfallet av nomineringene.

Hvordan 2016-valget reflekterer post-reform nomineringer og det polariserte partysystemet

Selv om Bernie Sanders hadde et betydelig antall tilhengere, som uttrykte sin misnøye på konvensjonen og motsatte seg Clintons nominasjon, klarte han å opprettholde en visst nivå av enhet, og innrømmet til slutt sin støtte til Clinton. Den dramatiske hendelsen der noen av Sanders’ mest radikale tilhengere erklærte at de ville stemme på Jill Stein, var et resultat av den politiske virkeligheten i partiets indre oppdelinger. Sanders, som var mer opptatt av en ideologisk fremtid enn en partipolitisk seier, representerte en sterkere progressiv bevegelse innen Demokratene, noe som kunne ha ført til en langt mer åpen konflikt på konvensjonen dersom systemet fortsatt hadde vært i før-reform tilstand.

Dersom 2016-konvensjonen hadde vært arrangert på den gamle måten, før de store ideologiske reformene som begynte med McGovern-Fraser-reformene, kunne vi ha sett langt mer intense strider om reglene, delegater og nominasjonene. Spørsmål om legitimitet og utfordringer av nominasjonsprosessen kunne ha utviklet seg til en virkelig maktkamp. Clinton ville ha vunnet, men det ville uten tvil vært en mer dramatisk og offentlig diskusjon om hvem som skulle være den demokratiske kandidaten. Likevel, i 2016, ble konflikten unngått takket være det post-reform systemet som hadde gjort nominasjonsprosessene langt mer strukturert og forutsigbar.

I lys av dette kan vi også observere den vedvarende polariseringen i det amerikanske partysystemet. De to hovedpartiene har blitt mer ideologisk distinkte over tid, med Demokrater som har blitt mer progressive, og Republikanere som har blitt mer konservative. Demokratene, som under Sanders’ innflytelse har beveget seg i en mer radikal retning, står i fare for interne ideologiske kamper, men disse kampene er i stor grad marginale når det gjelder selve valget. Den viktigste kampen for begge partiene er hvordan de skal håndtere sine respektive utfordringer i et stadig mer polarisert politisk landskap.

Selv om det er tydelig at det finnes sterke understrømmer av uenighet på tvers av partilinjene, er det vanskelig å se for seg en dramatisk endring i partiene før videre systematiske reformer skjer. Det som kan virke som en politisk oppvåkning eller konflikt, vil i realiteten mest sannsynlig føre til et fortsatt sterkt press mot ideologiske skillelinjer. Trump og Sanders, til tross for deres initiale overraskelser, har ikke klart å utfordre de fundamentale strukturene som definerer hvordan nominasjoner og valgprosesser fungerer. Begge var utslag av større politiske strømninger, men de fleste strukturer og prosesser som ble etablert etter 1968-reformene har holdt stand og forble på plass.

For Demokratene og Republikanerne i 2016, som i 2012 og 2008, var nominasjonene i praksis allerede avgjort på forhånd. De interne konfliktene som florerte på begge sider var i stor grad bare symptomer på et partisystem som har blitt ekstremt polarisert, men som fortsatt finner en måte å opprettholde en viss stabilitet innenfor sine rammer. Den største utfordringen for begge partiene vil være hvordan de håndterer de ideologiske stridighetene i deres rekker, ettersom det amerikanske politiske landskapet, både på nasjonalt og statlig nivå, fortsetter å bli mer delt og fragmentert.