Hvordan monogami kan utvikle seg i moderne forhold

I dagens samfunn er ideen om monogami langt fra statisk. Mange forhold praktiserer en form for monogami som ikke nødvendigvis er de samme som de tradisjonelle forestillingene om et livslangt, uforanderlig løfte. Noen ganger kan det føles som et svik når en partner velger å utforske ønsker eller handlinger som bryter med den vanlige forståelsen av monogami, som besøk på strippeklubber eller dansesteder, hvor ingen ser på det som et brudd på avtalen. I andre tilfeller eksisterer det en "don’t ask, don’t tell"-politikk, der ting ikke diskuteres eksplisitt, men forstås som akseptable så lenge de forblir usagte. Disse avtalene er ofte utformet for å unngå konflikt og beskytte partneren fra følelser av sjalusi, smerte eller ydmykelse.

Til tross for at mange ektepar, mellom 25 til 45 prosent, erklærer at de er monogame, er de faktisk involvert i det som kan kalles nonconsensual nonmonogamy, eller utroskap, en form for ikke-monogami uten partnerens samtykke. Selv om forholdet på overflaten kan virke som et tradisjonelt ekteskap, har det ikke nødvendigvis de samme trekkene som monogami i sin opprinnelige betydning. I mer åpne forhold, der det er avtalt større grad av åpenhet, er det fortsatt regler og retningslinjer, men de er langt mer fleksible.

Monogami er ikke lenger et engangsløfte, sagt ved alteret når et par sier "ja". Etter den avgjørelsen er ikke spørsmålet over, og det kan ikke være en stilltiende avtale for resten av livet. Å si "jeg elsker deg" er ikke en engangsbeskjed; det må sies igjen og igjen, for kjærlighet er ikke statisk, den utvikler seg og endrer seg med tiden. Monogami, som kjærlighet, er et aktivt valg, et verb snarere enn en fast tilstand. Å være monogam, eller delvis monogam, er noe man aktivt velger hver dag.

Det er fullt mulig å være lykkelig og tilfreds i et forhold og fortsatt være interessert i å utforske en mer utvidet form for monogami. Å åpne et forhold betyr ikke nødvendigvis at kjærligheten til partneren reduseres. Tvert imot kan det være et tegn på at du føler deg så trygg i forholdet at du er klar til å utforske nye og kanskje ukomfortable, men spennende områder. Å ha slike samtaler kan til og med tilføre en ny energi til et allerede lidenskapelig forhold. Å diskutere et mer fleksibelt forhold handler om å myke opp grensene og feire det som er unikt med din egen versjon av troskap.

For noen mennesker kan det innebære å dele tanker og fantasier med partneren, eller bare ha samtaler om hvordan andre praktiserer åpen monogami. Man kan diskutere teorier og tanker om å åpne forholdet uten nødvendigvis å handle på dem umiddelbart. Det er ikke uvanlig at folk kan være nysgjerrige på hva det betyr å ha et mer åpent forhold, uten at de nødvendigvis har noen intensjoner om å implementere det. Å være nysgjerrig betyr ikke at man må gjøre noe med den nysgjerrigheten, men det kan bidra til å berike den følelsesmessige og intime forbindelsen.

Når det gjelder fantasi og ønsker, kan det være mer enn bare nysgjerrighet. Det kan være at tanker om et åpent forhold tenner en interesse eller spenning. Fantasier om hva det ville være som å ha et mer fleksibelt forhold er en måte å begynne å åpne opp samtaler om hva man ønsker og hva som kan være komfortabelt for begge parter. Det kan være vanskelig å dele fantasier, ettersom de ofte føles som noe veldig privat, og man kan være usikker på hvordan partneren vil reagere. Det er viktig å forstå at det er helt akseptabelt å dele fantasier uten nødvendigvis å måtte handle på dem. Dette kan også være en måte å bygge tillit og forståelse på.

Noen par opplever et forhold der monogami blir utfordret og rekonfigurert over tid. Forholdet kan være dynamisk og utvikle seg i retning av større frihet og utforskning, eller kanskje en tilstand hvor man ønsker å tilbakeholde monogamien i en mer tradisjonell forstand for en periode. Den viktigste faktoren er at begge parter er åpne, ærlige, og villige til å snakke om hva de ønsker uten å føle seg presset til å gjøre noe de ikke er klare for.

Monogami kan være et fleksibelt begrep, og hva som definerer troskap kan variere fra forhold til forhold. I stedet for å se på monogami som en fast størrelse, bør man betrakte det som et verktøy som begge parter kan bruke for å skape et forhold som gir mening for dem.

Hvorfor søker noen utenfor ekteskapet – og hvordan forstå de indre historiene som former våre reaksjoner?

Vi bærer alle med oss historier vi forteller oss selv, tanker og skjemaer som former måten vi forstår verden på og tolker våre egne erfaringer. Disse indre narrativene kan være støttende, men også destruktive, spesielt når vi står i relasjonelle konflikter eller opplever stress. De fungerer som et slags arkivsystem i sinnet vårt, hvor vi sorterer fortid, nåtid og framtid for å skape mening. Men disse historiene baserer seg ikke alltid på virkeligheten; ofte er de en projeksjon av vår egen selvfølelse eller manglende selvtillit.

Når forhold utsettes for belastninger, kan gamle, internaliserte meldinger som «jeg er ikke god nok» eller «jeg fortjener ikke lykke» blusse opp. Frederikas indre fortelling dreide seg om at hun ikke var tilstrekkelig, en følelse som ble trigget da Pierre ønsket å utforske noe utenfor deres monogame forhold. Pierre insisterte på at dette ikke handlet om henne, men om et behov han selv hadde, noe han ikke kunne be henne om. Hans ønske var å holde dette atskilt fra deres seksuelle forhold, å finne en annen partner til å utforske sider ved seg selv som han ikke kunne realisere med Frederika.

Gjennom terapi arbeidet vi med to hovedmål: å hjelpe Pierre til å uttrykke sine behov klart og tydelig, og samtidig hjelpe Frederika til å slippe fortiden og forstå at Pierres ønsker ikke betydde at hun var mangelfull. Pierre ble bedt om å plassere seg selv på en skala fra nysgjerrighet, via fantasi til handling. Han var klar på at han ikke bare var nysgjerrig eller drømte – han var klar til å handle på sine behov. Hans ønske var å utforske et BDSM-forhold, noe han hadde fantasi om hele livet, men som Frederika ikke delte eller fant tiltrekkende. Å «outsourcet» denne delen til en annen partner ble for ham en måte å både beskytte Frederika og få utløp for sine lyster.

Frederika opplevde frykt og usikkerhet – hva ville dette bety for henne? Ville hun være god nok? Pierre understreket at ingenting skulle skje bak hennes rygg, og at alt måtte være i samtykke. Han foreslo også at Frederika kunne utforske egne ønsker separat om hun ønsket det. Vi introduserte en metode for å håndtere de sterke følelsene: å kartlegge muligheter, problemer og potensielle fordeler – «de tre P-ene». Dette gjorde samtalen mer håndterbar, og ga dem et verktøy for å møte kompleksiteten i situasjonen.

For Frederika var det viktig å forstå at følelsen av å ikke være nok ikke nødvendigvis reflekterte realiteten, men var et ekko fra barndommens strenge og kanskje skamfylte fortellinger. Det krevde en bevisstgjøring av kroppslige og emosjonelle reaksjoner – å kjenne på frykt og skam uten å gi dem skylden for hva de var. Og for Pierre betydde det å uttrykke sin kjærlighet og samtidig ærlig dele behov som ikke kunne dekkes innenfor tradisjonelle rammer.

Det er vesentlig å forstå at i slike situasjoner handler det ikke bare om hva partneren ønsker seksuelt eller emosjonelt, men om hvordan gamle historier og selvbilder styrer våre reaksjoner. Det krever stor grad av kommunikasjon, tillit og ikke minst vilje til å se forbi egne smertepunkter for å skape en ny felles forståelse. Det handler om å balansere egne behov med respekt for den andres grenser, og om å erkjenne at «nok» ikke alltid må forstås som «alt», men som et utgangspunkt for videre vekst – både individuelt og som par.