Å forberede seg for en muntlig argumentasjon for USAs høyesterett er en krevende og kompleks prosess, som krever grundig innsats både på det tekniske og praktiske nivået. En advokat som skal fremføre argumentene sine, må ha en klar forståelse av alle de juridiske aspektene i saken, forutse spørsmål som kan komme fra dommerne og være i stand til å svare på disse med presisjon og ro. Denne forberedelsen innebærer mange timer, dager eller uker med arbeid, og kan ikke overlates til tilfeldighetene.

Før en muntlig høring i høyesterett har alle dommere lest, eller fått muligheten til å lese, de omfattende juridiske notatene som har blitt levert i saken. De får også et "bench memo", som er et sammendrag laget av juridiske sekretærer, som forklarer hovedpunktene i saken, den relevante rettspraksisen og de forskjellige sidene av argumentene. Dette betyr at når selve argumentasjonen finner sted, er dommerne som regel allerede godt informert og har en mening om saken, selv før de hører de siste argumentene.

Advokater som forbereder seg til å argumentere for høyesterett, må være grundige og metodiske. De studerer de tidligere avgjørelsene fra høyesterett nøye, ettersom ingenting kan være mer pinlig enn å bli spurt om en tidligere rettsavgjørelse og ikke kunne svare på spørsmålet. De samarbeider også tett med andre advokater som representerer parter med felles interesser, og de forbereder seg til det som kan komme i høringen ved å gjennomføre prøvehøringer – ofte kalt "moot courts" – hvor de øver på å svare på spørsmål de kan bli stilt, og tester ut ulike argumenter. I noen tilfeller kan advokater ansette tidligere appell-dommere til å sitte i disse prøvehøringene for å få spørsmål fra personer som har erfaring med å stille spørsmål i en reell rettssal.

En advokat som Carey Dunne er et godt eksempel på en slik grundig forberedelse. Han forberedte seg til sitt innlegg for høyesterett på en måte som kunne sammenlignes med en astronaut som forbereder seg til en romferd. I tillegg til å gjennomføre flere prøvehøringer og forberede seg på mulige spørsmål, var han så detaljert i forberedelsene sine at han også planla for uforutsette hendelser. Under pandemien ble argumentasjonen holdt over telefon, og for å være forberedt på strømbrudd, parkerte han bilen utenfor huset sitt for å kunne koble til telefonen og gjennomføre høringen fra bilen dersom strømmen gikk. Han fjernet til og med batteriene fra røykvarslerne og stengte døren, for å unngå at uventede forstyrrelser skulle ødelegge argumentasjonen.

Careys argumentasjon var eksemplarisk. Hans rolige og respektfulle tone, sammen med hans evne til å svare på spørsmål på en veloverveid og overbevisende måte, hjalp til med å sikre at hans posisjon ble hørt på en effektiv måte. I saken han argumenterte i, var Trump-forsvaret at presidenter burde ha absolutt immunitet mot etterforskning fra statlige og lokale påtalemyndigheter, da det kunne bli et politisk angrep under dekke av en straffesak. Carey klarte imidlertid å fremstå som et eksempel på fornuft og balanse, noe som var avgjørende for at hans argumenter skulle bli vurdert på en seriøs måte av dommerne.

Etter at høyesterett avsa dom i juli 2020, avviste de Trumps påstand om absolutt immunitet, noe som var en betydningsfull avgjørelse. Denne dommen satte klare grenser for presidentens rett til å unndra seg etterforskning i forbindelse med potensielle kriminelle handlinger. Men selv om dommen avviste Trumps immunitetskrav, betydde det ikke at hans finansielle opplysninger umiddelbart ble utlevert. Han fikk muligheten til å fremsette ytterligere innvendinger mot kravene i underrettene, og etter flere forsøk på å få høyesterett til å stoppe utleveringen, ble han til slutt pålagt å overlevere sine finansielle opplysninger etter en lang forsinkelse.

I høyesterett er ikke alle saker like, og ofte kan den prosessuelle veien være mer tidkrevende enn forventet. I denne spesifikke saken ble Trumps begjæring om å stoppe utleveringen liggende i flere måneder før den ble behandlet, noe som resulterte i en betydelig forsinkelse for etterforskningen. Det var uklart hvorfor høyesterett ikke tok stilling til saken raskt, og mange spekulerte på om dette var for å vente til han ikke lenger var president, eller om de ventet på ytterligere formelle innleveringer fra hans side. Til slutt, etter at Trump hadde uttømt sine prosedyremessige muligheter, ble hans søknad om utsatt behandling avvist i februar 2021. Dette betydde at hans skatteopplysninger måtte overleveres til påtalemyndigheten, og etter mer enn ett og et halvt år ble etterforskningen endelig gjennomført.

Det er viktig å forstå at prosessen i høyesterett, selv om den kan virke som en ferdigbeskrevet vei, er fylt med uforutsigbare elementer som kan forlenge sakens gang og føre til flere strategiske tilpasninger underveis. Høyesterettsdommerne tar sjelden en lettvint beslutning, og en advokats forberedelse kan være forskjellen mellom å vinne eller tape saken. For advokater som forbereder seg på høyesterettsargumentasjon, handler det ikke bare om å være ekspert på loven, men også om å være forberedt på det uventede, tilpasse seg raskt og vise både juridisk dyktighet og menneskelig forståelse under argumentasjonen.

Skal man sette politikere over loven når de er anklaget for kriminalitet?

I etterkant av min tid som påtalemyndighet, har jeg ofte tenkt på de moralske og praktiske vurderingene som må gjøres når en aktor står overfor et valg om å reise sak mot en offentlig person, spesielt en med politisk innflytelse. Et spørsmål som stadig dukker opp, er hvordan man bør vurdere bevisene i saker som involverer prominente personer. Denne vurderingen er langt fra enkel og inneholder flere lag av etikk, rettferdighet og samfunnsansvar.

For eksempel, i vurderingen av Donald Trump som en kriminell anklaget, var det mange faktorer som måtte tas med i betraktning. Var det tilstrekkelig bevis for å bringe en sak til retten, og hvis ja, hva ville konsekvensene vært, både for rettssystemet og for offentlighetens tillit til loven? Selv om det ble ansett som at vi hadde sterke bevis på at Trump hadde begått lovbrudd, var det ingen av de som behandlet saken som påstått hans uskyld. Bevisene som ble samlet, ga tilstrekkelig "sannsynlig årsak" til å tro at han hadde begått forbrytelser, og at de var sterke nok til å støtte en domfellelse.

Likevel, påtalemyndigheter har skjønnsmessig myndighet over hvilke saker de velger å bringe til retten, og det er langt fra en ubegrenset plikt til å føre saker, selv om bevisene er sterke. Det finnes mange situasjoner hvor påtalemyndigheter kan velge å ikke gå videre med en sak, til tross for overbevisende bevis, spesielt hvis en rettssak ikke vil fremme rettferdigheten, eller det vil skade andre større hensyn som nasjonal sikkerhet eller offentlig orden. Det er også tilfeller hvor påtalemyndigheter kan velge å bringe en sak, selv om de er usikre på utfallet, hvis det er viktig for rettsstaten og for å opprettholde troen på lovens likebehandling.

Men hva skjer når et offentlig ansikt er involvert, spesielt en som har stor politisk støtte og betydelig innflytelse på offentlige holdninger? Dette kan komplisere prosessen, ettersom det ikke bare er et spørsmål om bevisene for eller mot en person, men også om hvilke signaler en sak kan sende til offentligheten. Å ikke reise en sak mot en politisk kjent person kan føre til en offentlig oppfatning om at loven ikke er universell; at de rike og mektige kan unnslippe straff, uavhengig av deres handlinger. Dette skaper en farlig presedens og kan undergrave tilliten til rettssystemet.

En annen viktig dimensjon er spørsmålet om rettferdighetens krav mot sannsynligheten for en domfellelse. Det er et element av skjønn involvert i om man bør gå videre med en sak, selv når man tviler på at en domfellelse kan oppnås. På den ene siden er det et behov for å beskytte rettssystemet mot politiske angrep og potensielt farlige konsekvenser av en "tapt" sak, særlig når det gjelder en så profilert person som en tidligere president. På den andre siden, hvis man tillater frykt for nederlag eller politiske konsekvenser å diktere om man tar en sak videre, kan dette åpne døren for politisering av rettsprosesser.

I vurderingene som ble gjort under min tid i påtalemyndigheten, følte vi at det var nødvendig å bringe en sak mot Trump, ikke bare fordi bevisene støttet det, men fordi å ikke gjøre det ville signalisere at visse mennesker, spesielt de med politisk makt, er over loven. Det ville ha forsterket den offentlige mistilliten til rettssystemet, spesielt når en person som Trump selv har uttalt at han kunne gjøre hva som helst uten konsekvenser, og fortsatt få støtte. En slik holdning kan ikke være god for rettferdigheten i et samfunn. Å ikke påtale slike handlinger kan føre til en utbredt følelse av at de mektige er uovervinnelige, og at loven er selektiv.

Viktigheten av å opprettholde rettsstaten kan ikke undervurderes, og selv om det kan være usikkerhet om utfallene av en sak, bør beslutningen om å reise sak baseres på en helhetlig vurdering av hva som er best for rettferdigheten, og for å sikre at ingen står over loven. Rettsystemet må fungere etter prinsippet om at loven gjelder for alle, uavhengig av deres status eller politiske tilhørighet. Dette er et grunnleggende prinsipp som ikke kan undergraves, uansett hvor vanskelig eller kontroversielt en sak måtte være.

Hvordan avsløre skjulte identiteter: En historie om observasjon og strategi
Hvordan finner man kunstnerisk frihet gjennom strukturert veiledning?
Hvordan forstå arabiske menyer og matkategorier: En guide til autentiske arabiske retter
Hvordan Galilei og hans Forløpere Endret Vårt Syn på Universet