Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский
Da de etterlengtede dokumentene, som blant annet inkluderte skattelister, til slutt kom til DANY, var det klart at de måtte beskyttes på høyeste nivå. Siden materialene var så ekstremt sensitive, fryktet man et lekkasjerisiko eller et cyberangrep som kunne kompromittere dem. Flere dommere i Høyesterett hadde stilt spørsmål til Carey om sannsynligheten for at dataene kunne lekke, men han hadde avvist bekymringene. Det ville være en katastrofe dersom skattelister ble offentliggjort på grunn av mangelfull sikkerhet fra DANY, så da materialene ankom, ble de straks låst bort i et såkalt "skattkammer", hvor ingen kunne få tilgang til dem. DANYs sikkerhetseksperter konsulterte New York Citys Cyber Command, en etat som arbeider tett med politiet og nødetater for å beskytte byens elektroniske data mot angrep.
Alt dette førte til ytterligere forsinkelser før noen kunne få tilgang til de svært ettertraktede dokumentene som DANY hadde kjempet for i lang tid. Til slutt fikk vi muligheten til å gå gjennom materialet ved hjelp av spesifikke, isolerte datamaskiner plassert i et såkalt "clean room" – et rom uten internettilgang og kun åpent for personer med godkjente tilgangsrettigheter. Dette var en tidkrevende og tungvint prosess, særlig ettersom pandemien fortsatt raste, og mange av oss, inkludert meg, jobbet hjemmefra. Etter hvert lettet vi på restriksjonene, men tilgangen til materialene forble vanskelig i flere måneder.
Under disse forberedelsene var det imidlertid en uventet utvikling. Mens DANY feiret seier i Høyesterett, hadde New Yorks attorney general, Letitia James, allerede fått tilgang til mye av den personlige regnskapsinformasjonen som DANY hadde kjempe for å få tilgang til. Hvordan James’ etterforskere fikk tak i denne informasjonen, er fortsatt uklart, men mens DANY var i ferd med å gjennomføre rettslige prosedyrer og vente på den endelige Høyesterettsbeslutningen, var James’ kontor allerede i gang med å gå gjennom Trump sine finansielle dokumenter. De hadde ikke skatteoppgavene hans, men nok materiale til å kunne hente inn vitneforklaringer om hvordan Trump hadde verdsatt sine eiendommer og andre investeringer. Denne innsikten ble senere avgjørende for DANYs påtalesak mot Donald Trump.
På dette tidspunktet visste ikke DANY hva James’ team jobbet med, og i retrospekt kunne situasjonen vært veldig annerledes hvis både DANY og attorney general hadde samarbeidet tett i løpet av 2019 og 2020. Men det er ikke overraskende at de opererte separat. Selv om folk ofte ser på lovhåndhevende etater som en enhet, er de ikke det. I New York har attorney general begrenset strafferettslig myndighet, men bred sivilt myndighet til å forfølge urimelig forretningspraksis. På den andre siden bringer DANY straffesaker. De har også ulike verktøy for etterforskning til disposisjon. DANY bruker storjuryer for å hente inn vitnesbyrd og bevis, mens attorney general kan bruke administrative stevninger og sivile avhør. Disse verktøyene kan ikke brukes om hverandre. I tillegg er lovhåndhevelse et konkurransepreget felt. Selv i vanlige saker er det så mye overlapping mellom jurisdiksjonene at etterforskere må velge hvor de vil reise saker.
Det finnes ikke en "Fulton Fish Market" for lovhåndhevelse som deler ut saker til de ulike etatene. For eksempel, hvis en narkotikahandler fra Bronx blir tatt på fersk gjerning i Brooklyn, kan saken tas opp av påtalemyndighetene fra flere ulike distrikt, eller til og med spesialiserte enheter som Organized Crime Drug Enforcement Task Force. Hvilken etat som får saken, kan ofte avgjøres ut fra hvem som først viser interesse og hvem som har "de beste" advokatene til å håndtere den.
I tilfeller som involverer Trump, kan flere etater være involvert, inkludert Internal Revenue Service (IRS), New York State Department of Taxation and Finance og New York City Department of Finance. Konkurransen mellom disse etatene kan til tider bli intens, og etterforskningen kan kompliseres av rivaliseringer mellom dem. DANY og attorney general’s kontor har et forhold som ligner på forholdet mellom søsken. Man kan elske hverandre på en måte, men man leker ikke alltid godt sammen, spesielt når man jobber på de samme saker. Tradisjonelt har det også vært en viss mistillit mellom disse to kontorene, særlig når det gjelder høyt profilerte saker. James hadde allerede tidligere uttalt seg aggressivt om Trump, og Carey og jeg var derfor skeptiske til hvordan hun kunne påvirke etterforskningen.
Men etter at Trump benådde Steven Bannon den siste dagen i sitt embete, den 20. januar 2021, oppsto det et uventet samarbeid mellom DANY og attorney general. Bannon, tidligere kampanjeleder for Trump, ble tiltalt av føderale påtalemyndigheter for svindel knyttet til "We Build the Wall"-kampanjen. Trump benådet Bannon for føderale anklager, men benådningen gjaldt ikke for eventuelle statlige anklager. Dette ble starten på et samarbeid mellom DANY og attorney general’s kontor, et samarbeid som i utgangspunktet var preget av skepsis, men som til slutt ledet til at vi sammen kunne vurdere muligheten for å reise sak mot Bannon på statlig nivå.
Samarbeid mellom ulike etater kan være både utfordrende og nødvendigvis, spesielt når etterforskningene involverer svært profilerte personer eller hendelser. For å sikre at rettferdigheten skjer fyllest, må disse etatene legge til side tradisjonelle rivaliseringer og jobbe mot et felles mål, selv om de opererer med ulike mandat og verktøy.
Hvordan Påtalemyndigheten Behandler Komplekse Kriminalsaker: En Analyse av Donald Trump og Andre Høytstående Offentlige Personer
Påtalemyndigheten har en vanskelig oppgave når det gjelder å reise tiltale mot høytstående individer, spesielt når det er snakk om komplekse økonomiske og politiske saker. I slike tilfeller er det ofte nødvendig å bruke flere ulike metoder for å etablere en kriminell handling. Når det ikke er tilgang til en storjury, for eksempel, kan man finne alternative veier for å starte rettsprosessen. Et eksempel på dette er håndteringen av Donald Trumps økonomiske og skattemessige aktiviteter, som ble etterforsket av New York County District Attorney’s Office (DANY).
Det første viktige aspektet i en slik sak er spørsmålet om hvordan man skal etablere tilstrekkelig bevis for å bringe en tiltale. En vanlig metode er å benytte seg av en storjury, som har som oppgave å vurdere om det er nok bevis for å reise formell tiltale. Imidlertid, i tilfelle av Donald Trump, var ikke storjuryene tilgjengelige for å høre bevis på det aktuelle tidspunktet, noe som gjorde prosessen mer komplisert. Dette resulterte i at påtalemyndigheten vurderte alternative metoder, blant annet å innlevere en straffesak på bakgrunn av dokumenterte påstander om svindel relatert til eiendomsskattene på 40 Wall Street.
En straffesak, i motsetning til en tiltale, kan igangsettes ved at påtalemyndigheten legger fram bekreftede erklæringer som viser at det er rimelig grunn til å tro at en forbrytelse er begått. Hvis dommeren er enig, kan den mistenkte bli arrestert og ført til retten for å bli informert om at en straffesak er startet. Dette kan sees på som en foreløpig prosess før en mer formell vurdering av saken i en storjury.
I Trumps tilfelle ble ideen om å starte en straffesak aldri realisert. En juridisk rådgivning fra New York Citys lovavdeling viste at mange eiendomseiere undervurderte verdien av sine eiendommer for å redusere skattetrykket. Dette ble betraktet som en vanlig praksis i bransjen, og myndighetene så ikke på Trumps lavvurdering som et kriminelt tiltak. I tillegg var det vanskelig å bevise at Trump hadde hatt til hensikt å bedra noen, ettersom det var allment kjent at de innrapporterte verdiene sjelden ble tatt på alvor av skattemyndighetene.
Når det gjelder politiske personer, er det et viktig spørsmål om rettferdighet og konsekvenser. Mange forsvarere hevder at ingen bør straffes for handlinger som er vanlige i en viss bransje, men dette synspunktet kan være problematisk. Hvis en urettferdig praksis er utbredt, kan det være nettopp derfor at en hardere rettsforfølgelse er nødvendig for å sende en klar beskjed om at slikt ikke er akseptabelt. Den høyere etiske standarden som forventes av offentlige personer – spesielt de som har påtatt seg lederroller – kan rettferdiggjøre strengere tiltak. Offentlige personer, som Trump, har en spesiell plikt overfor samfunnet, et ansvar som er langt større enn for vanlige individer. Derfor kan det være et større samfunnsansvar å stille slike personer til ansvar når de begår feil.
Det er også viktig å merke seg at den vanskelige balansegangen mellom å håndtere slike saker rettferdig og effektivt, samtidig som man unngår politisering av rettssystemet, er en utfordring. I Trumps tilfelle ble ikke svindelen relatert til eiendomsskattene ansett som en alvorlig trussel mot skatteinntektene eller samfunnet. Dette gjorde at saken ble mer komplisert, og for påtalemyndigheten var spørsmålet om det var et klokt trekk å starte en rettssak basert på en ubetydelig handling som ingen egentlig tok på alvor.
Samtidig ble etterforskningen også rettet mot andre områder, som betalingene til pornoskuespilleren Stormy Daniels, som Trump ifølge anklagene hadde betalt for å hindre at hun avslørte deres påståtte affære. Denne delen av etterforskningen ble forbundet med problemer rundt falske fakturaer og tilbakebetalinger, og ble ytterligere komplisert av den politiske dimensjonen saken fikk. Det er påfallende hvordan slike saker kan utvikle seg til å omfatte både økonomiske, etiske og politiske elementer, som kan gjøre det vanskelig å avgjøre hva som er rettferdig og hva som er en politisk agenda.
Uansett om man er enig i de konkrete anklagene mot Trump eller ikke, er det viktig å forstå at rettssystemet noen ganger står overfor utfordringer når det gjelder å håndtere saker som involverer offentlige personer. De nødvendige bevisene, de politiske konsekvensene og de etiske vurderingene må alle tas med i betraktning når man beslutter om en tiltale skal reises eller ikke. Den offentlige tilliten til rettssystemet kan være i spill, og det er derfor viktig at slike saker behandles med største forsiktighet. I tilfelle av høyprofilerte individer er det alltid et spørsmål om hvorvidt rettssystemet fungerer på en måte som er både rettferdig og upartisk, og om det kan håndtere det presedensskapende ansvaret som slike saker innebærer.