Hva skjulte Ruth Wengers begravelse uten en kropp?

Mamma hadde i over to tiår kun sett lys og skygge, men plutselig så hun et større lys enn noen gang før, og skyggen av Mr. Hargrove som strakte ut hånden mot henne. Jack avbrøt henne brått, med en merkelig erindring om morens begravelse. Det som var underlig med Ruth Wengers begravelse, var fraværet av en kropp. Selv om alle kunne bekrefte at det hadde vært en kropp – Jack hadde jo funnet henne, og Dr. Beatty Jr. hadde signert dødsattesten – var kisten tom da Jack våknet etter å ha sovnet i stua.

Ruth hadde ønsket å ikke bli balsamert, noe Jack hadde sørget for å respektere til tross for den lokale begravelsesbyråets pågående forsøk på å fylle henne med formaldehyd. Begravelsen ble holdt dagen etter i det hete sommerværet i Vest-Texas, der venner og familie raskt samlet seg i det lille huset Ruth og Jack hadde delt hele hans liv. Kvinner kom med salater og gryteretter, menn tok med seg alkohol som ble gjemt bak kjøkkeninngangen. Så, plutselig forsvant alle, bortsett fra Jack og hans mor som lå i den åpne, hvite og forgylte kisten – blekere og mer insektaktig enn noen gang, til tross for makeupen hennes niese hadde lagt på.

Ruth forklarte at hun hadde klatret ut av kisten mens han sov, og gledet gjennom en ormehull som fantes i bestemors sekretær. Disse ormehullene var produsert ved en nanofabrikk i Galveston, som installerte slike i møbler og produkter over hele USA og Canada. Målet var ikke å erobre jorden, men å kolonisere den. Jack protesterte overfor tanken om kolonisering av USA med mennesker som bodde der, men Ruth minnet ham på at de var en del eksterne vesener selv, og at de ikke bare koloniseringen av USA var aktuelt, men av hele planeten.

Planen var å øke antallet ormehull mellom deres planet og jorden, avle hybrider og integrere dem i befolkningen for å skape diplomatiske bånd og handelsmuligheter. Det handlet ikke om verdensherredømme, rasesuverenitet eller utryddelse av mennesker, men om å utvide sitt handelsområde.

Senere på kvelden kjente Jack en merkelig trekk og lukt fra en av de små rommene i sekretæren, som minnet ham om den kalde, ladede luften han hadde opplevd dypt nede i en gullgruve i Colorado. Det var noe levende og samtidig kaldt, noe som vekket en urovekkende følelse.

Denne historien berører temaer om identitet, familiehemmeligheter, forbindelser mellom verdener og hva det vil si å være menneske i møte med det utenomjordiske. Forståelsen av at kolonisering ikke nødvendigvis betyr underkastelse, men heller en utveksling og integrasjon, utfordrer tradisjonelle forestillinger. Viktig å merke seg er at skjebnen til Ruth og hemmelighetene i familiens historie ikke bare handler om tap og død, men også om kontinuitet og skjulte dimensjoner av virkeligheten.

Det er avgjørende for leseren å ta inn over seg at virkeligheten i denne fortellingen strekker seg langt utover det materielle, og at grenser mellom liv og død, tilstedeværelse og fravær, kan være mer flytende enn vi til vanlig tror. Det å forstå ormehullenes funksjon som symboler og som bokstavelige portaler mellom verdener, åpner opp for refleksjon over menneskelig eksistens, fremmedhet og tilhørighet i et univers som er langt mer komplekst enn våre daglige erfaringer.

Hva skjer når man mister noe man har elsket?

Det er en uunngåelig sannhet at kroppen vår, til tross for alt vi gjør for å beskytte den, til slutt vil svikte oss. Øynene, en gang klare og levende, blir gradvis tåkete med alderen. Beina, som tidligere kunne bære oss uten anstrengelse, svikter i stille oppgjør med tyngdekraften. Lungenes kapasitet minker, og hjertet – den utrettelige motoren som pumper blod gjennom vårt liv – vil en dag si stopp. Alt dette kan komme til å skje. Men ingen av disse tingene kan egentlig "drepe" oss, i den dypere forstand. For død er mer enn kroppens forfall, det er tapet av noe essensielt.

Det er som når en ung mann forsøker å forstå verden på et mer mystisk nivå. En gang spurte han meg, med et blikk som kunne skjære gjennom tid: "Tror du jeg kan fortelle deg noe enda villere?" Jeg nikket, og han begynte å dele sin merkelige, nesten romantiske teori om månen og jorden. Det var ikke bare et spørsmål om astronomi for ham. Han mente at månen, på et tidspunkt, hadde elsket jorden. Elsket den på samme måte som vi kan elske en annen person. Månens ensomhet var så stor etter å ha sirklet rundt jorden i årtusener uten å kunne nå den, at han måtte forlate henne, ellers ville han dø av lengsel. Det var en tanke som rørte ved noe grunnleggende i oss, en universell følelse av å være ute av stand til å oppnå det vi virkelig ønsker. Til slutt, i ensomhetens rom, brast månens hjerte.

Etter hvert som tidens tynne linje trekker oss videre, blir vi alle møtt med minner om de vi har mistet. Min egen oldefar, som overlevde sin kone, en kvinne som var en bauta av helse og aktivitet, døde alene, ensom i sin egen måte å leve på. Hans dager var fylt med drikking og røyking, men etter hennes bortgang ble det bare en vane. Vi er alle vant til at noen mennesker "går bort" først, og vi blir etterlatt med en historie som vi ikke kan dele med dem lenger. Når han døde under en ulykke, forsvarte han en annen, en fremmed, og satte sitt eget liv på spill. Men når hans tid var kommet, var det hans egen ensomhet, hans tapte tilknytning til kvinnen han hadde elsket, som ledet til hans død.

Den historien vi forteller om de vi har elsket, blir alltid et eko av det vi hadde sammen, et spor som vi til slutt er nødt til å bære alene. Vi er etterlatt med sporene, minnene, men vi er ikke lenger de samme. For de som overlever, er det en tomhet som kanskje aldri vil bli fylt. Hver gang jeg er sammen med Allison, kvinnen min oldefar reddet, blir jeg påminnet denne tomheten. Vi deler noe som binder oss sammen, men vi er også adskilt, for vi har ikke de samme minnene. Vår forbindelse er som en tynn tråd i et nettverk som strekker seg utover, men som ikke kan flette seg sammen.

Og likevel, når jeg er alene, kan jeg føle den samme lengselen som min oldefar, denne rare, skjøre følelsen av at noe – eller noen – mangler. Vi kan aldri få tilbake det vi har mistet. Denne tomheten er kanskje den største påminnelsen om det dype, universelle tapet vi alle bærer med oss, uansett hvor mye vi prøver å fylle det med andre ting. Det er et tomrom som kan fylle oss med både håp og bitterhet, en påminnelse om at kjærligheten vi gir, enten den er til en person eller en idé, alltid vil være usikker, skjør og til slutt, utilgjengelig.