Hvordan bevisst "nudging" kan føre til politisk bevissthet hos studenter

Lærernes beslutninger om hvordan klasserommet utformes og hvordan studentene blir oppmuntret til å handle, har en subtil, men betydningsfull påvirkning på deres valg og atferd. Eksempler på slike beslutninger kan være hvordan sitteplasser organiseres, hvor mye man får lov til å delta i diskusjoner, hvordan man skal samhandle med medstudenter, og hvor mye innsats man forventes å legge i skolearbeidet. Selv om lærerne ikke nødvendigvis har til hensikt å påvirke studentenes beslutninger, påvirker disse valgstrukturer deres handlinger og oppfatninger, uavhengig av lærerens bevissthet om det.

Da jeg begynte på videreutdanning, møtte jeg professorer som hadde valgt å sentrere sosiale urettferdigheter i undervisningen, og de skapte dermed en pedagogisk arkitektur som fikk meg til å ta disse spørsmålene mer på alvor. Men selv om disse professorene var avgjørende for min økte politiske bevissthet, var det først når jeg møtte medstudenter som aktivt engasjerte seg i fagforeningen, at jeg ble inspirert til å ta konkrete skritt mot politisk handling. Jeg begynte å delta på møter, og etter hvert tok jeg på meg mer aktive roller, blant annet som medlem av forhandlingsutvalget.

Den erfaringen understreker betydningen av at vi som lærere ikke bare setter rammene for diskusjon og refleksjon i klasserommet, men også tar ansvar for å lede våre studenter mot konkrete handlinger. Når vi ser på passiv progressivisme, er det viktig å merke seg at mange studenter – til tross for et ønske om å være politisk aktive – forblir passive. Dette skyldes ofte status quo-bias, en kognitiv skjevhet som får folk til å holde fast på nåværende situasjon, selv om denne ikke nødvendigvis er ideell. I min egen erfaring, og også i mange studenters erfaringer, er det et gap mellom ønsket om politisk deltakelse og faktisk handling. Mange plasserer seg selv som "uengasjerte" eller "personlig ansvarlige" når det gjelder samfunnsengasjement, men deres aspirerte mål ligger nærmere en deltaker- eller rettferdighetsorientert posisjon.

En strategi for å overvinne denne passiviteten kan være å utvikle en mer bevisst nudging-praksis som lærerstudentene hvordan politisk engasjement kan komme fra små, men betydningsfulle steg. Å være et levende eksempel er en viktig del av dette. En lærer kan for eksempel dele sine egne erfaringer med politisk handling og gi studentene muligheten til å se på hvordan disse erfaringene kan oversettes til deres eget liv, uten å presse dem til å handle på samme måte.

Å bruke normer for sosialt press kan også være en effektiv metode. Hvis vi viser studentene at engasjement er vanlig blant deres jevnaldrende, kan de bli inspirert til å delta selv. En måte å gjøre dette på kan være å oppmuntre dem til å stemme, eller å delta på demonstrasjoner, ved å vise hvordan andre studenter gjør det. Men kanskje viktigst av alt er å hjelpe studentene med å forstå hvordan nudging fungerer. Når de får innsikt i de kognitive mekanismene bak deres egne valg, kan de bedre forstå hvorfor de tar visse beslutninger og hvordan de kan ta mer bevisste valg i fremtiden.

En slik pedagogisk tilnærming kan være svært effektiv for å hjelpe studenter med å bryte ut av passivitet og utvikle en mer aktiv rolle i samfunnet. Ved å bruke bevisst nudging kan lærere ikke bare oppmuntre til politisk engasjement, men også skape en kultur der handling og bevissthet går hånd i hånd.

Hvordan grensen mellom tilhørighet og ekspertise påvirker immigranter i USA og Colombia

Er du en del av konflikten i ditt eget land? Mange ville hevde at dersom du bor i Colombia, så er svaret ja. Konflikten påvirker deg direkte. Vår klasse begynte å undre seg over om vi, som et fellesskap, også er en del av konflikten. Hvordan kan vi, som amerikanske studenter, forstå dette gjennom vår egen politiske og sosiale kontekst? Hva betyr det for oss å være "vitne" til den uendelige kampen for overlevelse og frihet som mange colombianere møter? Det er ikke en enkel sak, og vi begynte å stille spørsmål ved hvordan vi forholder oss til vårt eget ansvar som utenforstående.

I løpet av flere ukers forskning og gruppearbeid rundt dette spørsmålet, oppdaget vi hvordan visumsøknadsprosessen var utformet på en måte som kunne gjøre det vanskelig å forstå den virkelige menneskelige erfaringen bak de statiske, ofte distanserte papirene. Dette førte oss til å designe et nettsted for å hjelpe med visumsøknader, der vi ikke endret sannheten, men vi forsøkte å fremme den på en måte som var mer i tråd med de kravene som U.S. immigrasjon stiller til søknadsdokumenter.

Den personlige virkningen av visumsøknader og avslag ble tydelig da en colombiansk student ringte meg, gråtkvalt, mens hun ventet på sin visumsamtale utenfor den amerikanske ambassaden i Bogotá. Hennes visum ble avslått, og ingen av de tunge dokumentene hun hadde samlet ble engang vurdert. Dette var et følelsesmessig slag for både studenten og meg. Det var ikke første gang vi opplevde slike avslag, men det var første gang jeg virkelig begynte å forstå dybden av kampen.

I denne sammenhengen er det viktig å reflektere over hva det innebærer å leve i konstant usikkerhet, i et land der retten til å bo og arbeide kan trekkes tilbake med et blikk eller en underskrift. Hver gang en colombiansk student eller en kollega fra El Salvador ringer meg og forteller om sitt eget problem med visumsøknadene eller muligheten for deportasjon, påminner det meg om hvor viktig det er å se på innvandringssystemet som mer enn et sett med regler og prosedyrer. Det handler om mennesker, deres liv, deres håp og deres fremtid.

Saken til Mario Ernesto O sorio, min venn og skrivepartner fra El Salvador, illustrerer dette på en annen måte. Han har bodd i USA i mer enn 25 år, men står nå på randen av å miste alt han har bygget, inkludert sitt hjem og sin jobb. I mellomtiden leker datteren hans i stuen, en liten jente som nylig brast ut i tårer, vel vitende om at faren kan bli tvunget til å dra tilbake til et land hun aldri har vært i, mens hun, som amerikansk statsborger, blir værende. Dette er en annen påminnelse om den konstante usikkerheten som mange innvandrere lever med, og hvordan det å være "hjemme" kan føles som en illusjon.

Gjennom prosjektet "PBM", som har involvert samarbeidet mellom akademiske institusjoner i både USA og Colombia, har vi forsøkt å bryte ned de barrierene som ofte holder folk adskilt, til tross for at vi alle er en del av samme globale sammenheng. Vi har jobbet sammen på tvers av språk, kulturer og institusjoner, men har alltid vært klar over de politiske og økonomiske realitetene som spiller inn når vi diskuterer visumsøknader, immigrasjon og tilhørighet. Uten støtte fra de administrative maktene på våre respektive institusjoner, ville dette prosjektet ikke vært mulig. Men til tross for alt, så er det de menneskelige historiene og erfaringene som står i sentrum.

Det er et radikalt, men nødvendig skifte i hvordan vi forstår tilhørighet og ekspertise. Hvis vi ikke anerkjenner hvordan systemer som det amerikanske visumsystemet skaper barrierer og forhindrer mennesker fra å få mulighetene de fortjener, vil vi ikke kunne oppnå noen reell endring. Tilstedeværelse, fellesskap og en felles forståelse av hva det betyr å være "hjemme" kan være avgjørende for å skape varige endringer. Dette er et spørsmål om mer enn bare politikk, det handler om menneskelig verdighet, kjærlighet og tilknytning.