Hvorfor tapte Republikanerne kontrollen, og hva skjedde med Trumps "enkle" handelskrig?

Ved slutten av 2017 var det klart at Det republikanske partiet befant seg i et dypt strukturelt uføre – politisk vingeklippet og splittet mellom en president som krevde ubetinget lojalitet og en partiledelse som ikke maktet å manøvrere gjennom den ideologiske polariseringen som hadde preget kongressen siden Tea Party-æraens begynnelse. Trumps budskap til partiets ledere etter avsløringen av Access Hollywood-opptaket var brutalt klart: han forventet lojalitet, og var rede til å ødelegge hele GOP dersom han ikke fikk det. Truslene ble ikke glemt.

Ryankritikere som Jim Jordan nektet å ta inn over seg sin egen rolle i budsjettkaoset. I stedet skylte de på Ryan for underskuddene, til tross for at Freedom Caucus’ gjentatte sabotering av kompromissforslag hadde tvunget frem samarbeid med Demokratene. Resultatet var økte utgifter til sosiale programmer – stikk i strid med det Freedom Caucus hevdet å bekjempe.

Samtidig forberedte Trump en økonomisk strategi som ville få alvorlige ringvirkninger: handelskrig. Kina, som hadde vokst fra 4 % til 24 % av verdens produksjon mellom 1991 og 2012, ble utpekt som hovedfienden. Økonomen Paul Krugman advarte om at det ikke var globaliseringen, men forsøket på å reversere den, som ville forårsake økonomisk kollaps. Trump ignorerte advarslene. Handelskriger, mente han, var «gode og lette å vinne».

Uten å informere partiledelsen, annonserte han i mars 2018 straffetoll på 25 % for stål og 10 % for aluminium. Wilbur Ross, Trumps handelsminister, ga ham juridisk dekning ved å påstå at importene utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet – et argument de fleste økonomer avviste. Kongressledere som McConnell og Ryan var imot tiltakene, men valgte å ikke utfordre presidenten åpent. Peter Navarro, en av Trumps mest lojale rådgivere, hevdet selvsikkert at ingen nasjon ville tørre å svare på tollene.

Innen august var det amerikanske landbruksdepartementet i gang med å fordele 12 milliarder dollar i kompensasjon til bønder rammet av «uberettiget gjengjeldelsestoll». Likevel var bøndenes gjeld på sitt høyeste nivå siden 1980. Antall konkurser i jordbrukssektoren overgikk tallene fra finanskrisen i 2008 – i stater som Indiana, Wisconsin og Illinois var de dobbelt så høye. 40 % av amerikansk gårdsinntekt kom nå fra statlige støtteordninger, ikke fra markedet.

Samtidig falt verdien på amerikanske stålprodusenter dramatisk – enkelte med så mye som 36 %. Flere hundre tusen selskaper som var avhengige av spesialstål fra utlandet, ble hardt rammet. Det som skulle være en proteksjonistisk seier, ble et økonomisk selvmål. McConnell og Ryan hadde forutsett konsekvensene – og latt det skje. I frykt for Trump unnlot de å handle, og dermed bekreftet de presidentens dominans over partiet.

Guvernører i republikanskstyrte landbruksstater forsøkte på egen hånd å begrense skadene. Kentucky-guvernør Matt Bevin samlet 400 kinesiske næringslivs- og politiske ledere for å søke ny dialog. I mellomtiden falt kinesiske investeringer i USA med 83 %, mens de steg med 80 % i Canada.

Da justisminister Jeff Sessions i april 2018 innførte nulltoleransepolitikk ved grensen, var det få som forsto de juridiske konsekvensene: barn måtte lovmessig skilles fra foreldre som ble tiltalt for ulovlig innreise. Bilder og lydopptak av gråtende barn bak piggtråd og metallgitter utløste massiv offentlig indignasjon. Stephen Miller, arkitekten bak politikken, var fornøyd. Han så på det hele som en nødvendighet for å vise grensekontrollens alvor. For kjernevelgerne hans virket det – men for resten av landet ble det et moralsk og politisk mareritt.

Det er avgjørende for leseren å forstå at Trumps retoriske og strategiske grep ikke var løsrevne enkelthendelser, men deler av en bevisst maktstrategi som krev

Hvordan kan skjult pengebruk i valgkamp påvirke demokratiet og velgernes evne til å fatte informerte beslutninger?

I dagens politiske landskap spiller penger en avgjørende rolle, men det er ikke bare mengden penger som påvirker valgkampen – det er også hvordan disse midlene blir brukt og skjult. Mørke penger, det vil si politiske bidrag hvor giverne forblir anonyme, undergraver gjennomsiktigheten i demokratiet og gjør det vanskelig for velgere å forstå hvem som egentlig står bak kampanjene. Dette gir makt til enkeltpersoner eller grupper med store økonomiske ressurser, som kan påvirke opinionen uten å stå til ansvar.

Et hovedproblem med mørke penger er at de gjør det mulig å drive angrep på kandidater eller politiske saker uten at avsenderne blir avslørt. Dette skaper en ubalanse i demokratiet, hvor de som har tilgang til slike hemmelige midler kan dominere den offentlige debatten uten å bli holdt ansvarlige for sine handlinger. Mens tradisjonelle medier ofte gir leserne mulighet til å vurdere kildekritikk og motivasjon bak informasjonen, blir dette langt vanskeligere i digitale kanaler som sosiale medier, hvor anonymiteten og fragmenteringen av informasjon gjør velgerne mer sårbare for desinformasjon og manipulasjon.

Dagens teknologiske utvikling har gjort det lettere for nettverk som Koch-nettverket å etablere kompliserte strukturer av ideelle organisasjoner og politiske aksjonskomiteer for å flytte penger uten at givernes identitet blir kjent. Slike nettverk utnytter smutthull i regelverket og skatteordninger for å skjule pengestrømmer, og pengene kommer ofte inn lenge etter at valget er over, noe som fratar velgerne muligheten til å vurdere denne informasjonen i forkant. Dette øker risikoen for at beslutninger i politiske organer kan påvirkes av hemmelige økonomiske interesser uten offentlig innsyn.

Høyesterettsavgjørelsen i Citizens United-saken tok utgangspunkt i en optimistisk tro på internettets demokratiserende kraft, men denne forutsetningen har vist seg problematisk uten strengere regler og håndhevelse for å sikre åpenhet. I realiteten har vi fått en situasjon hvor små grupper med store penger kan overmanne større grupper med færre ressurser og gjennomsiktig finansiering. Dette undergraver prinsippet om like konkurransevilkår i demokratiet.

Videre har offentlig opinion og forbrukeradferd blitt en viktig faktor i hvordan penger kanaliseres. Store selskaper, som frykter negative reaksjoner fra unge og velstående kunder, unngår i økende grad åpen støtte til kontroversielle saker eller kandidater. Dette står i kontrast til privatpersoner eller skjulte korporasjoner som kan gi store bidrag uten offentlig gransking. Politisk finansiering via mørke penger tillater også politikere å unngå ansvar ved å skjule motivene bak plutselige skift i politiske standpunkter, noe som svekker tilliten til det politiske systemet.

Flere stater har forsøkt å motvirke dette ved å innføre strenge krav til åpenhet og bidragsgrenser, noe som har fått støtte på tvers av partilinjer og blitt opprettholdt i rettssystemet. Likevel mangler det tilsvarende tiltak på føderalt nivå, og kampen mot de komplekse nettverkene som skjuler politiske penger, fortsetter å være utfordrende. Politiske ledere har ofte motsatt seg strengere avsløringskrav med argumenter om donorvern og ytringsfrihet, men dette har ført til at tilgangen til informasjon om finansieringen av valgkamper i stor grad er begrenset.

Det er også verdt å merke seg at utenlandsk innblanding via finansiering av valgkamper representerer en alvorlig trussel mot demokratiet. Til tross for lovforbud mot utenlandske bidrag, er håndhevingen svak, og utenlandske myndigheter har forsøkt å skjule pengestrømmer gjennom skallselskaper. Dette øker faren for at utenlandske interesser kan påvirke valg og politiske prosesser uten at velgerne eller myndighetene oppdager det.

Det er avgjørende at velgere forstår viktigheten av kildekritikk, ikke bare ved å vurdere informasjonens innhold, men også ved å undersøke hvem som står bak budskapene. Evnen til å identifisere legitime kilder og forstå økonomiske maktstrukturer er nødvendig for å kunne gjøre informerte valg. Samtidig må offentligheten kreve strengere reguleringer og større åpenhet i politisk finansiering for å bevare demokratiets integritet. Uten dette risikerer vi en utvikling hvor skjulte økonomiske interesser får uforholdsmessig innflytelse, mens vanlige velgeres stemmer mister betydning.

Hvordan har lovgivning og penger endret amerikansk valgkamp?

Lobbyister har lenge hatt en sentral rolle i å påvirke amerikansk politikk, blant annet gjennom å arrangere måltider for komitémedlemmer som behandler lovforslag til fordel for deres klienter. Noen lobbyister har også fungert som kasserere for tjue eller flere politiske aksjonskomiteer (PACs). Med vedtakelsen av McCain-Feingold-loven ble ideologiske renhetsforkjempere styrket, på bekostning av kompromissvillige aktører i partiene. Kandidater kunne nå hente penger raskere fra store donorer uten lojalitet til partiets bredere interesser. Som forskerne Sam Issacharoff og Pamela Karlan spådde i 1999, vil «penger, som vann, søke sitt eget nivå», og innsatsen for å begrense pengebruk i valgkamp kunne føre til ukontrollerte lekkasjer andre steder.

Donorene fikk muligheten til å presse sterkere for sin ideelle politikk, i stedet for politikk som tjente hele partiet best. De kunne også bruke penger på anonyme angrep på motstandere, og skjule motivene bak annonser. Før loven i 2000 sto de to store partiene for to tredeler av alle presidentkampanjeannonser. Ved valget i 2004, det første etter reformen, hadde andelen falt til litt over en tredel, og siden da har partienes andel av kampanjefinansiering fortsatt å synke. Dette fikk særlig stor betydning for delstatspartiene, da de nasjonale partienes ressurser ble kraftig redusert.

Donorers motiver er blant de viktigste signalene velgere bruker til å vurdere politiske annonser, men dette ble i praksis utilgjengelig. Gruppene kunne velge navn som skjulte reell tilknytning og intensjon, som «Californians for Good Schools and Good Jobs», finansiert utelukkende av et oljeselskap. Selv om donorene etter hvert måtte registrere seg hos skattemyndighetene, var det en tidkrevende og vanskelig prosess å avdekke hvem som stod bak. Denne utviklingen flyttet maktbalansen fra partiene til enkeltstående donorer. Ved valget i 2004 donerte 46 personer mer enn én million dollar hver til 527-organisasjoner, og mer enn 800 super PACs ansatte lobbyister som sine kasserere. Disse komiteene brukte til sammen 525 millioner dollar, mer enn summen som ble samlet inn av både Bush og hans demokratiske motstander John Kerry.

Kampanjestandardene sank også. Tidligere har kampanjer alltid inneholdt antydninger, dobbelthet og overdrivelser, men nå kunne disse uavhengige gruppene skyve grensene enda lenger. Ingen kandidat eller parti stod ansvarlig for å forsvare annonsene. Selv om forkjempere for McCain-Feingold hevder at slike grupper ikke var en intensjon med loven, var de likevel en forutsigbar konsekvens. Lovgivningen flyttet både penger og makt bort fra partiorganisasjonene til grupper som ikke var ansvarlige for sannferdighet eller annonsernas tone.

Bushs valgkampjurist var selv betalt konsulent for «Swift Boat Veterans for Truth», noe som tydelig viste hvor nær kampanjer og «uavhengige» PACs kunne være. Etter Bushs gjenvalg i 2004 var stemningen i den republikanske ledelsen høy, med kontroll over Kongressen og guvernørposter, og en forventning om langvarig dominans. Men farene som truet internt i partiet var allerede til stede. Bush forsøkte å vinne unge velgere gjennom sosialtrygdreform og å hente støtte blant den voksende spansktalende befolkningen via immigrasjonsreform, men uten hell. Ønsket om å privatisere sosialtrygden, en gammel konservativ drøm, mislyktes i å vinne bred støtte, til tross for økende bekymring for programmets fremtid.

Denne perioden viser hvordan endringer i lovgivning og finansieringsmekanismer kan føre til uforutsette konsekvenser for det politiske systemet. Ansvarlighet, gjennomsiktighet og partienes evne til å inngå kompromisser har blitt svekket, mens makten i økende grad er blitt konsentrert hos store, ofte anonyme donorer. Politisk kommunikasjon har blitt mer aggressiv, mindre forutsigbar og vanskeligere å kontrollere. For å forstå dagens politiske landskap i USA er det avgjørende å se hvordan disse strukturelle endringene påvirker både partiene, kandidatene og velgernes muligheter til å gjøre informerte valg.

Hvordan påvirket uoppdagede forretningsforbindelser og politiske manøvrer Trump-administrasjonen?

Adam Davidsons artikkel i New Yorker (2017) avslører hvordan Donald Trumps forretningsforbindelser med Iran ble holdt skjult for offentligheten. Dette illustrerer et bredere mønster i Trumps presidentskap: kompleksiteten og uoversiktligheten i hans økonomiske og politiske nettverk som ofte ble utilstrekkelig belyst, noe som igjen skapte et klima av mistillit og spekulasjoner. Slike forbindelser, særlig i sensitive utenrikspolitiske områder, kan underminere troverdigheten og legitimiteten til en administrasjon.

I januar 2018 beskrev Julie Hirschfeld Davis og Maggie Haberman i New York Times Trumps usikkerhet om egne mål som en vesentlig faktor i den langvarige regjeringsstansen. Dette peker på en fragmentert beslutningsprosess, hvor manglende konsistens og klare prioriteringer fra presidentens side førte til politisk fastlåsthet, noe som svekket både intern styring og offentlig tillit.

Mike Debonis (2017) og Karoun Demirjian et al. (2017) tar for seg kontroverser rundt utnevnelser og etterforskninger, spesielt i forbindelse med FBI og Russland-etterforskningen. Dette belyser hvordan Trumps forsøk på å påvirke eller hindre etterforskning ble møtt med sterk skepsis og intern motstand, også innen hans eget parti. Slike hendelser reflekterer en dypere utfordring knyttet til rettsstatens uavhengighet i møte med politisk makt.

Saker som involverer Jared Kushners forbindelser til oligarkfirmaer som er under etterforskning for hvitvasking (Dent, Pilkington, Walker, 2017), og hans rolle i mislykkede koronatestingplaner (Eban, 2020) illustrerer hvordan personlige nettverk og mangelfulle administrative prosesser kan påvirke både utenrikspolitikk og håndteringen av nasjonale kriser.

Medieanalysen fra Fallows (2020) kritiserer hvordan medier håndterte Trump-perioden, spesielt hvordan feilvurderinger og manglende forståelse for dynamikken i administrasjonen svekket journalistikkens evne til å informere og sette kritisk press. Dette er en påminnelse om medienes viktige rolle i å overvåke makt og fremme ansvarlighet.

I sum belyser denne samlingen av analyser og rapporter flere viktige aspekter: kompleksiteten i Trump-administrasjonens maktstruktur, utfordringene ved politisk styring i et fragmentert landskap, og konsekvensene av skjulte økonomiske bånd og politiske manipulasjoner. Det er essensielt å forstå at makt i et moderne demokrati ikke bare handler om formelle institusjoner, men også om informelle nettverk, personlige interesser og medienes rolle i å forme offentlig diskurs. Disse faktorene kan sammen skape et system som tilsynelatende fungerer, men under overflaten rummer iboende svakheter og konflikter.