Den politiske situasjonen i de okkuperte palestinske områdene etter 1967 var preget av en systematisk undertrykkelse fra den israelske okkupasjonsmakten. Den israelske regjeringens tiltak, som utvisning av palestinske ledere og ødeleggelser av hele byer og landsbyer, gjorde enhver organisering av motstand ekstremt vanskelig. Oppstanden mot okkupasjonen ble møtt med brutal vold og kollektiv bestrafning, og palestinerne hadde knapt rom for å utvikle noen form for kollektiv motstand.

Allerede i juli 1967, ble fire innbyggere i Øst-Jerusalem utvist etter å ha oppfordret til en ikke-voldelig motstandskampanje. På samme tid ble halvparten av husene i Qalqilya ødelagt som straff for rapporterte væpnede motstandshandlinger. I Gaza-stripen ble flere demonstrasjoner og protester slått brutalt ned, deriblant de som involverte bruken av Molotov-cocktailer. Disse handlingene var uttrykk for motstanden mot okkupasjonen, men ble raskt knust av de israelske styrkene.

Utover dette ble det beslaglagt land og opprettet israelske bosetninger, noe som ytterligere begrenset mulighetene for organisering. De palestinske politiske bevegelsene sto overfor to store utfordringer: den israelske taktikken med å deportere ledere og den interne mistilliten mellom den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og andre palestinske grupper, særlig kommunistene. Kommunistene hadde, helt tilbake i 1968, dannet nasjonale ledelseskomiteer, men ble motarbeidet av PLO på grunn av frykt for at de skulle utgjøre en rival til PLOs egen maktposisjon.

På tross av denne motstanden, ble flere politiske initiativer iverksatt. I 1973 dannet PLO den palestinske nasjonale fronten (PNF), et forsøk på å organisere nasjonalistisk aktivitet i de okkuperte områdene. Fronten var delt mellom kommunister og PLO-organisasjoner, men ble raskt undertrykt og erklært ulovlig i 1979. I stedet for å delta i åpen politisk organisering, begynte aktivistene å bruke alternative kanaler som studentforeninger, fagforeninger, kvinnesamfunn og sosiale og kulturelle organisasjoner. Disse ble gradvis viktige redskaper for mobilisering og bevisstgjøring, samtidig som de tilbød grunnleggende tjenester som helse og utdanning, områder hvor de israelske okkupasjonsmyndighetene ikke hadde ansvar.

I 1974, på det arabiske toppmøtet i Rabat, ble PLO enige om å sette som mål å opprette en "nasjonal myndighet" på deler av det palestinske territoriet, dersom Israel skulle trekke seg tilbake fra noen områder. Denne strategien ble sett på som en forberedelse til å etablere en palestinsk stat. I mellomtiden spilte de lokale grunngruppeorganisasjonene en dobbel rolle: de organiserte motstanden, men tilbød også et alternativ til den israelske administrasjonen ved å ta ansvar for nødvendige samfunnstjenester. Denne konstruktive motstanden resulterte i at de palestinske grunngruppeorganisasjonene fikk støtte fra flertallet av befolkningen og utviklet seg til å bli en alternativ maktstruktur som utfordret israelske militære myndigheter.

Denne form for motstand førte til at palestinsk nasjonalisme og PLO fikk betydelig politisk innflytelse på 1970-tallet. Det var imidlertid fortsatt et stort politisk press fra de israelske myndighetene, som forsøkte å hindre fremveksten av en samlet palestinsk ledelse. Dette ble tydelig da de første folkevalgte representantene fra PLO fikk makt etter valget i 1976, men ble møtt med mistenksomhet både fra Israel og fra andre palestinske grupper som var redde for at disse kunne bli samarbeidsvillige med israelerne. Dette skapte en kompleks politisk dynamikk, der flere politiske fraksjoner konkurrerte om støtte fra befolkningen.

I 1977 førte valgseieren til de palestinske ordførerne og deres samarbeid med fagforeninger og andre organisasjoner til dannelsen av nasjonale ledelseskomiteer som skulle organisere og koordinere den politiske kampen mot okkupasjonen og Camp David-avtalene. Disse komiteene ble, som tidligere organisasjoner, møtt med undertrykkelse fra Israel. Mange av de viktigste lederne ble arrestert, deportert eller drept, og i 1982 ble komiteen forbudt, men allerede før dette hadde interne splittelser mellom de ulike politiske grupperingene svekket dens effektivitet. Rivalisering mellom de forskjellige fraksjonene førte til dobbeltarbeid og misnøye blant aktivistene, som ytterligere undergravde deres motstandskraft.

I løpet av 1980-årene førte disse politiske og organisatoriske spenningene til en intensivering av mistro og påstander om korrupsjon innenfor de ulike politiske enhetene. Denne situasjonen, sammen med økende israelske represalier, la grunnlaget for en mer omfattende og eksplosiv motstand i de følgende årene. Den fragmenterte politiske strukturen, som manglet en enhetlig ledelse, var derfor et av de mest presserende problemene som måtte adresseres for å skape en effektiv motstand mot okkupasjonen.

Hvordan kan erkjennelse av Nakbha bidra til forsoning mellom israelere og palestinere?

Zochrot (Remembering), en organisasjon grunnlagt i 2002, har som mål å bringe kunnskap om den palestinske Nakbha (katastrofen) til israelske jøder. Dette har vært et grunnleggende mål for organisasjonen: Å gjøre israelere bevisste på Nakbha, samt å få dem til å erkjenne sitt ansvar for denne tragedien, er sett på som en nødvendig forutsetning for en reell prosess med forsoning mellom de to folkene. De viktigste aktivitetene til Zochrot inkluderer utstillinger og initiativer som setter fokus på Nakbha, guidede turer til ødelagte palestinske landsbyer, samt produksjon av hefter på hebraisk som forklarer hva som skjedde. Organisasjonen markerer også steder med ødelagte landsbyer ved å sette opp skilt på hebraisk og arabisk, samler muntlige vitnesbyrd og jobber med lærere for å integrere Nakbha i både formelle og uformelle læreplaner.

En av medlemmene i organisasjonen uttrykte utfordringene de står overfor: "Hvordan kan vi snakke om Nakbha på hebraisk, er kjernen i vårt oppdrag. Vi vet at israelere vet veldig lite om Nakbha. Å vite om det er å erkjenne det. Og forhåpentligvis vil dette føre oss til å ta ansvar for det. Vi har et ansvar for fremtiden, for å åpne muligheten for forsoning mellom jøder og arabere her." Dette å erkjenne Nakbha innebærer å erkjenne en moral feil som har blitt begått, og erkjenning av dette er et nødvendighet for å finne en reell løsning på konflikten. For palestinerne er retten til å vende tilbake en ufravikelig del av deres krav. Når man lærer om Nakbha, forstår man at det er mange moralsk feilaktige handlinger som har blitt utført, og alle forsøk på å løse konflikten som ignorerer dette, vil være dømt til å feile.

Å etablere en jødisk stat på ruinene av palestinske liv kan ikke være det Israel bygger på. For israelerne er dette en grunnleggende utfordring. En stat basert på erobringen av andres liv og land er ikke en legitim stat i moralens øyne. Hvis Israel forblir en jødisk stat som ikke gir rom for forsoning, vil det være dømt til å forbli en kolonialistisk stat, og for israelerne betyr dette en evig fengsling i en urettferdig virkelighet. For å oppnå ekte fred må man erkjenne Nakbha, og dermed inkludere de som ble urettmessig fordrevet. Uten å anerkjenne dette er det ingen reell løsning for konflikten.

I tillegg til den kulturelle og historiske bevisstgjøringen om Nakbha, spiller også rettslige initiativer en sentral rolle. Palestinere har over de siste årene fått suksess i å motarbeide beslagleggelsen av deres land gjennom israelske rettssystem, ofte med hjelp fra israelske solidaritetsgrupper. Eksempler på dette er organisasjoner som Rabbis for Human Rights og Yesh Din, som har vært involvert i å utfordre urettferdigheter begått mot palestinerne av både israelske myndigheter og bosettere. Dette viser at både rettslige skritt og kulturelle endringer er nødvendige for en reell forsoning.

Rabbis for Human Rights ble etablert i 1988 under den første intifadaen. Organisasjonen har vært involvert i ulike former for motstand mot okkupasjonen, og har spilt en avgjørende rolle i å støtte palestinske bønder og utfordre militære utkastelsesordre. Gruppen har utviklet et klart standpunkt om at okkupasjonen må ta slutt for at et rettferdig samfunn, basert på respekt for alle mennesker, kan eksistere. De understreker at det ikke er snakk om å definere hvilken type fredsavtale som skal inngås, men om å sette menneskerettigheter først.

Et annet viktig aspekt av forsoningsprosessen er utdanningsarbeidet, både blant soldater og sivile. Rabbinernes engasjement på militære akademier og deres økende rolle som utdanningsaktører viser hvordan både kulturelle og rettslige initiativer kan sammenfalle og forsterke hverandre. Organisasjonen har blitt mer institusjonalisert, men deres budskap om ikke-vold og rettferdighet er fortsatt grunnleggende for arbeidet.

Dette komplekse forholdet mellom kulturell bevissthet, rettslige utfordringer og religiøs overbevisning reflekterer den vanskelige, men nødvendige veien mot forsoning. Det er en påminnelse om at den israelske solidaritetsbevegelsen, til tross for de vanskelige politiske realitetene, er dedikert til å skape et samfunn der både israelere og palestinere kan leve sammen med verdighet.

For leseren er det viktig å forstå at å anerkjenne Nakbha er et første skritt mot å skape et grunnlag for ekte fred. Dette er ikke bare et spørsmål om å erkjenne fortidens feil, men også et spørsmål om å bygge en fremtid hvor rettferdighet og menneskerettigheter er i sentrum. De som arbeider med forsoning, enten det er på et kulturelt, juridisk eller religiøst nivå, bidrar til å forme et nytt Israel-Palestina, hvor begge folk kan leve i fred, med respekt for hverandres rettigheter og historie.

Hvordan en vendetta kan avsløre hemmeligheter: En detektivs oppdagelser
Hvordan det teknologiske og biologiske samspillet har formet menneskets utvikling
Hvordan optimalisere tynne rør for minimal masse og maksimal styrke: En matematisk tilnærming
Hvordan optimalisere treningsøktene og kostholdet ditt?
Hvordan lage den perfekte sjokoladekaken: en deilig og fuktig oppskrift