Når vi ser tilbake på utviklingen av medieplattformer, spesielt i lys av tv-revolusjonen på 1980- og 1990-tallet, kan vi observere et viktig fenomen: reaggregasjon av publikum. Denne prosessen ble tydelig i hvordan kabel-tv-kanalene, som oppsto som et resultat av eksplosjonen i antall tv-kanaler, sakte, men sikkert, begynte å erodere den massive seerbasen som de tre store kringkasterne (ABC, NBC, CBS) en gang hadde. Men det som ofte fikk mindre oppmerksomhet, var hvor effektivt de store mediekonsernene reagerte på publikumstapene ved å kjøpe opp og lansere nye kabelkanaler. Dette gjorde at tapet på ett område kunne kompenseres med et publikum på et annet, og på den måten bevarte mediegigantene sin makt over seerbasene.

Denne prosessen med reaggregasjon, gjennom oppkjøp og eierskapskonsentrasjon, bidro til å løse et av de viktigste problemene knyttet til den fragmenteringen som oppsto i tv-markedet. For annonsørene ble det skapt en mulighet til å nå ut til et bredt spekter av demografier gjennom et "alt-i-ett"-tilbud, hvor flere kanaler rettet mot ulike grupper av seere, ble integrert under ett konsern. Dette muligheten for integrasjon av innhold og publikum er langt fra ubetydelig, og det er et mønster vi ser videreutviklet i dagens sosiale medieplattformer, som har tatt prosessen med å aggregere både innhold og publikum til et langt mer sofistikert nivå.

En annen viktig endring som har blitt mer synlig med fremveksten av sosiale medier, er overgangen fra en tradisjonell "pull"-modell til en mer dominant "push"-modell. Begrepet "push" og "pull" refererer til hvordan medieinnhold presenteres for publikum. I en "pull"-modell søker brukeren aktivt etter innhold, som vi tidligere så med den tradisjonelle tv-en, hvor seeren hadde flere kanaler å velge mellom, men likevel måtte navigere selv. Denne aktiviteten krever at seeren er mer engasjert i å finne og velge sitt innhold. På den andre siden har vi "push"-medier, der innholdet blir sendt direkte til brukeren, og de trenger ikke gjøre noe mer enn å motta og konsumere det.

Internett i sin tidlige form var et klassisk eksempel på en pull-plattform, hvor folk kunne søke og hente inn informasjon på en aktiv måte. I løpet av 1990-årene, ble denne forskjellen mellom tradisjonelle medier og nettet fremhevet av medieeksperter som Nicholas Negroponte, som beskrev digitaliseringen som en transformasjon fra en prosess der "biter blir presset på folk" til en der folk (eller deres datamaskiner) kunne hente inn informasjon selv.

Denne utviklingen har ført til en ny fase der nettet ikke bare er en plattform for aktivt valg, men også for passiv konsumering. I dag, med fremveksten av sosiale medier som Facebook, har vi en situasjon hvor internett, som opprinnelig ble designet for aktiv deltakelse, har blitt mer passivt og push-orientert. På mange måter kan man hevde at plattformene i dag har utviklet seg til å bli mer som tradisjonell tv, med sitt passiviserende, push-baserte innhold.

Det er også verdt å merke seg at den økende bruken av mobile enheter er en viktig faktor i denne transformasjonen. Mens vi tidligere hadde en mer aktiv interaksjon med internett på stasjonære enheter som PC-er og bærbare datamaskiner, har overgangen til mobile enheter og nettbrett skapt en mer passiv tilnærming til innholdskonsumering. Data viser at mobiltrafikk har økt dramatisk de siste årene, noe som i stor grad har omformet hvordan vi bruker nettet. Mobile enheter er ikke like godt tilpasset aktivitet som bruker-generert innhold, og forskning viser at bidragene på plattformer som Wikipedia synker markant når brukere går fra en PC til en mobil enhet.

Et viktig aspekt ved denne utviklingen er hvordan innhold blir designet for å passe til de begrensningene som mobilbruk medfører, noe som i sin tur fremmer en mer passiv opplevelse. Dette betyr at brukerne blir mer "programmert til" å konsumere innhold snarere enn å aktivt engasjere seg i å produsere det. Denne bevegelsen fra en aktiv, leende fremover-tilnærming til en passiv, tilbakeleende tilnærming er en sentral del av hvordan moderne medieforbruk har utviklet seg.

Det er også viktig å merke seg at endringen i hvordan vi bruker internett ikke bare handler om teknologisk utvikling, men også om hvordan det påvirker medievanene våre. Forbruket av medier er i stadig større grad blitt en aktivitet som finner sted i en mer komfortabel og passiv tilstand, der innholdet blir presentert for oss i stedet for at vi aktivt søker det ut. Dette har videreført en trend hvor nettbruk, til tross for dens opprinnelige intensjon om å være et aktivt medium, i økende grad er blitt et passive, push-basert medium som ligner mye på tradisjonell tv-konsumering.

Hvordan bør vi forstå offentlige interesser i konteksten av sosiale medier?

Diskusjonen om hvordan offentlige interesser skal anvendes på dagens sosiale medier er ikke bare relevant, men også nødvendigvis presserende i lys av den eksplosive veksten og innflytelsen disse plattformene har fått. Tradisjonelt har regulatoriske rammeverk for elektroniske medier blitt basert på et offentlig interesseprinsipp som søker å balansere kommersiell aktivitet med samfunnsmessige behov. Dette prinsippet har hatt stor betydning for klassiske medier som kringkasting, men har vist seg å være mindre relevant når det gjelder moderne sosiale medieplattformer som Facebook, Twitter og YouTube. Denne utviklingen har ført til et betydelig gap mellom hvordan vi regulerer tradisjonelle medier og de nye digitale plattformene som i dag dominerer informasjonsflommen.

Sosiale medier spiller i dag en avgjørende rolle i produksjon, distribusjon og konsumering av nyheter og informasjon, og de har utviklet seg til å være noen av de mest potente mellomleddene i formidlingen av offentlig diskurs. Eksempler som en potensiell fusjon mellom Facebook og Twitter setter et klart fokus på nødvendigheten av å vurdere ikke bare de økonomiske konsekvensene, men også de politiske og sosiale implikasjonene av slike bevegelser. Dette peker på et mer fundamentalt problem: vi står overfor en situasjon der medieplattformer, som i sin kjerne er mediebedrifter, behandles som om de ikke er det.

Når vi ser på hvordan de reguleringsmekanismene som har vært utviklet for tradisjonelle medier, har klart å møte utfordringene knyttet til sosiale medieplattformer, begynner det å bli klart at det er behov for en annen tilnærming. Sosiale medier opererer i stor grad uten de samme reguleringsverktøyene som tradisjonelle medier. Med det følger både muligheter for innovasjon, men også betydelige utfordringer knyttet til hvordan vi håndterer problematiske aspekter som innhold moderering og offentlige interesser.

I dette lyset har flere hendelser, som de som Mike Ananny og Tarleton Gillespie beskriver som "offentlige sjokk", kastet lys på behovet for mer effektiv styring. Hendelser som Facebooks "emosjonelle smitte" forskning, spredningen av falske nyheter, og rolle i påvirkningen av politiske valg, har ført til økt offentlig bevissthet og press for strengere regulering. Dette har resultert i en rekke politiske reaksjoner, blant annet flere kongresshøringer i USA, som har begynt å stille spørsmål ved om de eksisterende styringsmekanismene er tilstrekkelige.

Et tydelig eksempel på dette finner vi i hendelser der voldelige handlinger, som drap og selvmord, har blitt live-strømmet på Facebook. Dette reiser viktige spørsmål om hvilken type ansvar og regulering som bør pålegges plattformene for å hindre spredning av ekstremt skadelig innhold. Facebook har sine egne interne retningslinjer for innholdsmoderering, men disse er ikke lovpålagte, og deres gjennomføring har vært gjenstand for mye kritikk, blant annet på grunn av de potensielle skjevhetene som kan forekomme i hvordan plattformen håndterer sensitive temaer. Spesielt i sammenheng med hvordan grupper som eliter og myndigheter kan være bedre beskyttet enn minoriteter eller aktivister.

Denne utviklingen viser hvordan en selvreguleringsmodell, som tilsynelatende fungerer i tradisjonelle medier, kan vise seg utilstrekkelig når den brukes på plattformer som har en helt annen skala og påvirkning. Facebooks forsøksvise håndtering av skadelig innhold på plattformen, som ofte innebærer omfattende filtrering av alt fra vold til hatprat, reiser spørsmål om hvorvidt deres respons er tilstrekkelig. Kritikken har ikke bare kommet fra brukere, men også fra internasjonale aktører, som for eksempel Tyskland, som i økende grad pålegger plattformene strengere lover for innholdsmoderering.

Det er viktig å merke seg at ikke alle "offentlige sjokk" nødvendigvis berettiger direkte regulering eller nødvendigvis ville ha blitt forhindret dersom plattformene opererte under et offentlig interesse-regelverk som de tradisjonelle mediene. Men når vi ser på den samlede effekten, er det klart at det er behov for å overveie hvordan begrepet "offentlige interesser" kan anvendes på et område som er langt mer kompleks og dynamisk enn den gamle medieverdenen. Dette innebærer ikke nødvendigvis et fullstendig skifte i tilnærming, men en grundig vurdering av hva som er hensiktsmessig for å sikre at sosiale mediers innflytelse på samfunnet ikke går utover grensene for det som kan anses som akseptabelt i et demokratisk samfunn.

I sum har vi en situasjon der plattformenes evne til å administrere og moderere innhold kan være i direkte konflikt med hvordan vi tradisjonelt har forstått medieansvar og offentlig interesse. Dette åpner opp for spørsmål om hvordan vi kan utvikle nye reguleringsmodeller som både respekterer plattformenes frihet og samtidig beskytter det offentlige rom mot skadelige og destruktive krefter.

Hvordan digitale medier og algoritmer former offentligheten og forbrukeratferd

Mediene spiller en avgjørende rolle i samfunnets utvikling, og har i lang tid vært både formidlere og refleksjoner av offentligheten. I den digitale tidsalderen har denne rollen blitt sterkt påvirket av algoritmer, som organiserer og distribuerer innhold til individuelle brukere på en måte som tidligere ikke var mulig. Algoritmene bestemmer ikke bare hvilke nyheter som når ut til oss, men også hvordan vi får tilgang til informasjon, og hvordan denne informasjonen blir oppfattet og brukt. Samtidig har media, både tradisjonelle og alternative, blitt stadig mer tilpasset for å møte behovene og forventningene til sine spesifikke målgrupper, noe som har en stor innvirkning på offentlig diskurs og politiske prosesser.

Algoritmene som brukes til å distribuere innhold på internett, er en av de mest fundamentale driverne bak endringene i medielandskapet. Plattformene som Facebook, Google og Twitter bruker komplekse systemer for å sortere og presentere innhold, tilpasset både tidligere atferd og forventninger. Dette betyr at forbrukerne ikke bare blir utsatt for informasjon, men i stor grad for en personlig, filtrert versjon av verden. I stedet for å oppdage nyheter på tvers av et bredt spekter av kilder, får mange brukere et smalt utsnitt av virkeligheten, basert på deres egne preferanser og tidligere interaksjoner. Dette kan føre til en “filterboble” der brukeren bare møter informasjon som bekrefter deres eksisterende oppfatninger, og dermed blir mindre utsatt for alternative synspunkter.

I tillegg til algoritmenes makt, har begrepet “public goods” fått ny betydning i den digitale verden. I tradisjonell forstand refererer offentlige goder til varer som er tilgjengelige for alle uten at noen kan ekskluderes fra deres nytte – for eksempel luft eller nasjonal sikkerhet. I den digitale økonomien har informasjonsflyt og media fått en lignende karakter. Medienes innhold, selv om det produseres av private selskaper, blir ofte behandlet som et offentlig gode, ettersom det er tilgjengelig for alle brukere på nettet, men uten at man nødvendigvis trenger å betale for det direkte. Dette reiser viktige spørsmål om ansvar og regulering, da innhold som er ment å være offentlig tilgjengelig, kan være underlagt kommersielle interesser som fremmer spesifikke økonomiske eller politiske agendaer.

En annen viktig dimensjon av medienes digitale tilstedeværelse er deres forhold til forbrukerne. De bruker detaljerte data om individers atferd og preferanser for å skreddersy innhold som er mest sannsynlig å engasjere dem. Dette skaper et økonomisk økosystem der brukernes oppmerksomhet og data blir monetisert. Forbrukerne, som i utgangspunktet er den passive mottakeren av informasjon, blir til aktive deltakere i et markedsføringsspill hvor deres oppmerksomhet er den mest verdifulle ressursen. Dette kan føre til en kommersialisering av informasjon, der objektivitet og kvalitet ikke alltid er prioritert – i stedet blir det produsert innhold som er utformet for å tiltrekke seg klikk, likes og delinger, uavhengig av dets faktiske kvalitet.

For medier som ønsker å overleve i denne nye økonomien, har det blitt nødvendig å tilpasse seg. Dette har ført til en oppblomstring av såkalte "alternative medier", som opererer utenfor de etablerte institusjonene, og som ofte benytter seg av mer kontroversielle og polariserende innhold for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Slike medier kan spille en viktig rolle i å utfordre etablerte sannheter og gi alternative perspektiver, men de kan også bidra til å forsterke polariseringen i samfunnet ved å fremme partisk og ofte ukritisk informasjon. Dette gjør at forbrukerne av informasjon blir mer sårbare for falske nyheter og desinformasjon, noe som skaper et klima der det er vanskelig å skille mellom hva som er ekte og hva som er manipulerende.

Algoritmenes innvirkning på offentligheten og deres innhold gjør det stadig mer nødvendig å diskutere etiske retningslinjer for media i den digitale tidsalderen. Reguleringspolitikk, som tidligere var rettet mot tradisjonelle medier, må tilpasses for å håndtere utfordringene som de nye digitale plattformene skaper. Et sentralt tema er spørsmålet om hva som bør anses som "godt innhold" – et begrep som er vanskelig å definere når informasjonen er så kommersialisert og personalisert. Samtidig er det nødvendig å vurdere hvordan vi kan beskytte offentligheten mot de negative effektene av filterbobler, polarisering og fake news, uten å innskrenke ytringsfriheten.

I denne sammenhengen er det viktig å forstå at medienes rolle i samfunnet ikke bare handler om å informere, men også om å forme hvordan vi tenker og handler. Når medier er utformet for å selge oppmerksomhet, kan de lett utnytte forbrukernes kognitive biaser og gjøre dem mer mottakelige for manipulativt innhold. Dette skaper et problem for demokratisk deltakelse, da politiske beslutninger ofte baseres på en begrenset og skjev forståelse av virkeligheten. Det er derfor nødvendig å utvikle en kritisk bevissthet blant mediekonsumentene om hvordan algoritmene påvirker hva de ser og hører, og hvordan deres egne data blir brukt for å forme deres medieopplevelse.

Forståelsen av hvordan algoritmer fungerer og hvordan de påvirker innholdets distribusjon, er viktig for å kunne navigere i dagens medielandskap. En bevissthet om denne dynamikken gir både forbrukere og beslutningstakere de verktøyene de trenger for å skape en mer rettferdig og informert offentlighet.

Hvordan oppnå nettverkskonsensus i lavenergi trådløse nettverk under krevende forhold?
Hvordan ulike kilder påvirker PAH-nivåene i sedimenter og vannforekomster på tvers av kontinenter
Hvordan håndtere risiko i prosjektleveranser og optimalisere kundeopplevelsen
Hvordan Cornwall og Devon har inspirert kunst, historie og kultur i Storbritannia