De politiske jordskjelvene som preget både Europa og Amerika på midten av 2010-tallet, som Brexit-avstemningen i 2016 og Donald Trumps valgseier samme år, har utløst et hav av spekulasjoner om de underliggende årsakene. Flere teorier har blitt fremmet for å forklare den politiske omveltningen, der økonomisk misnøye og kulturell motstand har vært blant de mest fremtredende. Imidlertid er det få som har undersøkt begge teoriene på en omfattende måte, og knapt noen har gjort det både i en europeisk og amerikansk kontekst.

Økonomisk misnøye antar at økt økonomisk usikkerhet og sosial deprivation blant de som føler seg utelatt har ført til en voksende populistisk misnøye, særlig mot maktens sentre som Washington DC. Dette har ifølge teorien gjort de mindre velstående mer mottakelige for de anti-etablerte, nasjonalistiske og xenofobiske skremselspropagandaene som er utnyttet av autoritære populistbevegelser, partier og ledere som Trump. Alternativt er det en teori som knyttes til en kulturell motreaksjon, hvor Trumps velgerbase i stor grad antas å være et resultat av en reaksjon mot den kulturelle endringen som har funnet sted i USA, spesielt fremveksten av sosial liberalisme. Denne kulturelle reaksjonen skal ifølge denne teorien ha trigget sterke følelser av indignasjon blant autoritære og sosial-konservative grupper, som føler at tradisjonelle normer er i ferd med å forvitre, og at politisk korrekte eliter forsøker å diktere hva de skal tenke. Dette har skapt et potensielt støttegrunnlag for Trump.

En analyse av stemmeadferd ved det amerikanske presidentvalget i 2016 bekrefter eksistensen av et betydelig generasjonsgap i det amerikanske elektoratet, med Millennials som var minst tilbøyelige til å stemme på Trump. I tillegg ble det som forventet sett en overvekt av stemmer for Trump blant hvite, menn og personer med lavere utdanning. Videre viste analysen at Trump-velgerne i betydelig grad var assosiert med autoritære holdninger, moral-konservatisme og religiøsitet. De som mente at økonomien hadde prestert dårlig og de som følte seg dårligere stilt, var også mer tilbøyelige til å støtte Trump. Samlet sett gir analysen støtte både til teorien om økonomisk misnøye og den kulturelle motreaksjonen, men det er tydelig at den kulturelle reaksjonen spilte en dominerende rolle i beslutningen om å stemme på Trump eller Clinton.

Når man ser på valgdynamikken i lys av demografiske faktorer som utdanning, rase og kjønn, ser man at disse faktorene forklarer 21 prosent av variasjonen i stemmene for Clinton kontra Trump. Men når kulturelle verdier og religiøsitet ble tatt med i analysen, økte forklaringskraften med ytterligere 37 prosent. Økonomiske faktorer bidro til å forklare ytterligere 14 prosent av variasjonen. Dermed er det klart at kulturelle indikatorer spiller en dominerende rolle, selv om økonomiske faktorer også har en betydelig betydning.

Tidsseriene fra amerikanske valg gir et klarere bilde av betingelsene som gjør at kulturell motreaksjon får en større rolle. Det er ingen grunn til at polariserte verdier mellom materialistiske og post-materialistiske verdier skal ha en betydning for politiske valg med mindre kandidatene tar distinkte standpunkter på disse verdiene. Det amerikanske presidentvalget i 2016 presenterte et eksepsjonelt klart valg: En åpenbart sexitistisk, rasistisk og xenofobisk kandidat stod mot en sosialt liberal kvinne. Dette tydeliggjorde sammenhengen mellom materialistiske/post-materialistiske verdier og valgresultatet, der hele 25 prosent av variasjonen i stemmene ble forklart av disse verdiene alene. I tillegg viste det seg at materialistiske/post-materialistiske verdier hadde en sterk sammenheng med alder. Mens flertallet av interkrigsgenerasjonen hadde positive holdninger til Trump, var bare en femtedel av Millennials enige.

En parallell utvikling ble observert når man undersøkte sammenhengen mellom andre indikatorer på sosialt liberale versus autoritære verdier. Siden 1980 har de yngre generasjonene i USA blitt stadig mer liberale i sine verdier, samtidig som reell inntekt og jobbtrygghet har vært i nedgang for store deler av befolkningen. Dette hjelper til å forklare hvorfor det autoritære populistiske stemmesegmentet var langt sterkere i 2016 enn i tidligere valg.

Det er verdt å merke seg at de økonomiske faktorene som ofte trekkes fram i populistisk politikk, som lavere inntekt og økende økonomisk usikkerhet, ikke kan sees isolert. De kulturelle endringene som har vært i gang i flere tiår, spesielt de knyttet til sosial liberalisme og globalisering, er også avgjørende for å forstå de politiske omveltningene som fulgte Brexit og Trumps seier. Dette viser at de som støttet Trump, ikke nødvendigvis kun gjorde det av økonomiske grunner, men i stor grad som en reaksjon på et samfunn som de følte ikke lenger representerte deres verdier og normer.

Hva forklarer støtten til autoritær-populistiske partier i ulike regioner?

Populærkommentaren rundt valget i USA i 2016 har ofte fokusert på fylkesnivået og fremhevet hvordan Trump vant uforholdsmessig mange stemmer i hvite, semirurale småbyer i Rust Belt, områder preget av lav utdanning, befolkningsnedgang, økonomisk tilbakegang og tap av sikre jobber etter nedleggelse av fabrikker og gruver. På lignende vis var Leave-stemmer ved Brexit-folkeavstemningen konsentrert i Midlands og Nord-England, regioner med lave nivåer av høyere utdanning og yrkesferdigheter, og med mange manuelt arbeidende og pensjonerte borgere. Derimot bodde de som stemte Remain gjerne i mer velstående områder med mange unge, universitetsutdannede og etniske minoriteter. Regionale variasjoner var markante, med svakere støtte til Leave i Skottland og Nord-Irland sammenlignet med hele Storbritannia.

I Tyskland finner man lignende tendenser. Alternative für Deutschland (AfD) fikk mest støtte i det tidligere Øst-Tyskland under valget i 2017. Mange AfD-tilhengere har oppnådd en økonomisk stabil middelklasseposisjon med relativt gode inntekter og sikre jobber, men har også opplevd store politiske og kulturelle forstyrrelser over de siste tre tiårene, noe som har skapt en følelse av fremmedgjøring og marginalisering. Støtten til AfD er særlig konsentrert blant konservative som uttrykker bekymring for innvandringens negative konsekvenser, spesielt knyttet til velferdstilgang. Likevel er det viktig å merke seg at demografiske data ikke alltid bekrefter den tradisjonelle oppfatningen om at økonomiske og sosiale klager er hovedårsaken til støtte for radikale høyrepartier. Noen studier viser faktisk at slike partier har høyere oppslutning i områder med mange høyt utdannede og få innvandrere, spesielt i rurale områder.

Analyser på makronivå gir varierende resultater, delvis på grunn av ulike metoder, dekningsområder, tidsperioder og hvordan avhengige variabler måles. Den grunnleggende årsaken til observerte sammenhenger og hvilke faktorer som er mest betydningsfulle for stemmegivning til autoritær-populistiske partier er fortsatt uklart. Generelle teorier er ofte svakt operasjonalisert, og komplekse, samvirkende årsakskjeder kan være i spill. For eksempel viser amerikanske fylkeskart at småbyer i Rust Belt og kullområder stemte i stor grad på Trump, spesielt blant eldre, hvite med lav utdanning, mens Clinton gjorde det bedre i urbane, yngre og mer etnisk mangfoldige områder. Det er imidlertid uklart om dette skyldes Trumps økonomiske løfter om å gjenopplive industriarbeidsplasser, eller hans kulturelle budskap på splittende temaer.

Det er avgjørende å unngå den klassiske økologiske feilen, altså å trekke slutninger om individuelle motiver ut fra aggregerte data på gruppenivå. Tidligere studier av radikale høyrepopulistiske partier i Europa viser blandede og ofte inkonklusive resultater, blant annet fordi velgerne reagerer på komplekse partistrukturer i hvert valg. Autoritær-populistiske partier og kandidater er ikke alltid tilgjengelige på stemmesedlene, og partienes popularitet kan variere kraftig mellom valg, både lokalt og nasjonalt. Partier endrer også ofte sine politiske posisjoner og populistiske appeller i takt med endringer i konkurransen. Eksempelvis har Marine Le Pen tonet ned enkelte av de mest ekstreme anti-innvandrings- og homofobiske ytringene til sitt parti for å øke partiets legitimitet og velgerappell.

Individnivåanalyser basert på representative valgundersøkelser gir mer detaljert innsikt i holdninger og motivasjoner, men møter egne utfordringer. Når man studerer små og marginale partier, er det ofte for få respondenter som stemmer på disse i vanlige utvalg, noe som begrenser statistisk styrke. Alternative mål som «termometer»-skalaer kan brukes for å måle velgernes støttepotensial, men slike spørsmål inkluderes sjelden i valg- og holdningsundersøkelser. Det finnes også risiko for at hypotetiske svar ikke reflekterer reelle intensjoner, særlig for partier som velgerne ikke seriøst vurderer.

Dynamikken i individuelle stemmeendringer fanges best opp gjennom longitudinelle studier med paneldata, men slike studier er ofte nasjonale og vanskelig å sammenligne på tvers av land og tid. Vanlige utfordringer inkluderer endogenitet, der det kan være vanskelig å fastslå retningen i årsakssammenhenger mellom holdninger og stemmeatferd. For eksempel viste undersøkelser i Obama-perioden at republikanere var mer pessimistiske på USAs økonomi enn demokrater, noe som kan tolkes som støtte til teorier om at økonomiske vurderinger påvirker valgvalg, men tolkningene er ikke entydige.

Det er derfor nødvendig å forstå at støtte til autoritær-populistiske partier er et resultat av sammensatte faktorer, inkludert økonomiske, kulturelle og politiske elementer som varierer betydelig mellom regioner, land og sosiale grupper. Forståelsen av slike partiers velgerbase krever dermed både aggregert statistikk og dybdeanalyse på individnivå, samt en erkjennelse av hvordan partier selv tilpasser strategier og retorikk over tid.

Det er også viktig å ta innover seg at disse dynamikkene foregår i et skiftende politisk landskap, hvor både velgernes preferanser og partienes posisjoner påvirkes av bredere sosiale, økonomiske og kulturelle endringer. Å isolere én enkelt faktor som forklarende for autoritær-populistisk støtte kan derfor gi et ufullstendig bilde, og politisk forskning må stadig tilpasse sine metoder for å fange opp denne kompleksiteten.

Erkjennelse av identitet og strategi i krigens øyeblikk
Hvordan fremskritt innen fotonikk og optoelektronikk påvirker fremtidens industri og teknologi
Hvordan implementere maskinlæring i helsevesenet: en systematisk tilnærming
Hvordan Agentisk AI Former Fremtiden for Retail og Teknologi