Hvordan Marx' Tanker om Utdanning og Klassekamp Fortsetter å Relevere i Dag

Marx' ideer om utdanning, arbeid og klassekamp kan fremstå som absurde eller for tidlige i lys av dagens utdanningssystemer og politiske landskap. Men, med tanke på den pågående trusselen om artens utryddelse og det store maktsystemet som fortsatt er på plass, kan Marx’ perspektiver vise seg å være avgjørende for å forstå hvordan utdanning og klassebevissthet er tett sammenvevd med de større sosioøkonomiske strukturene. Hans syn på utdanning og klassekamp kan forstås som et konkret verktøy i den pågående kampen for sosial frigjøring og kollektiv bevissthet, som på mange måter fortsatt er veldig relevant i dag.

Marx’ fokus på utdanning var ikke en idealistisk tro på at bare utdanning kunne forandre verden. Tvert imot, han så på utdanning som et redskap som eksisterte i tjeneste for kapitalismen. Utdanning ble ikke sett på som en nøytral prosess, men som et middel til å forsterke og reprodusere klasseskiller. Skolens rolle i det kapitalistiske samfunnet var å opprettholde eksisterende maktstrukturer ved å forme den arbeidende klassen til å akseptere sitt undertrykte ståsted. Dette synet på utdanning er en kjernekomponent i en marxistisk forståelse av historien og økonomi, og han utfordrer oss til å granske og kritisere de strukturer som tilsynelatende er nøytrale, men som i virkeligheten er designet for å opprettholde urettferdighet.

Men Marx var ikke blind for de progressive aspektene ved utdanning. Han mente at en grundig og kritisk utdanning var et nødvendig verktøy for arbeidernes frigjøring. Selv om han anerkjente at utdanningssystemet i stor grad tjente kapitalismen, forstod han også at det var gjennom utdanning at arbeiderklassen kunne utvikle sitt "artsvesen" og styrke sine revolusjonære evner. Derfor støttet han initiativer som inkluderte utdanning for alle, et krav som var nært knyttet til hans støtte for universell, statlig finansiert utdanning og barnearbeidspolitikk som satte grenser for barnas arbeidstimer i den industrielle revolusjonen.

For Marx var det essensielt at arbeiderne hadde tilgang til den samme kunnskapen som var reservert for de velstående klassene. Han kritiserte ideen om at arbeidere bare burde utdannes i praktisk, yrkesrettet kunnskap, og han hevdet at den arbeiderklasse som skulle være en drivkraft for revolusjon, måtte ta del i hele bredden av menneskets historie og kultur. Arbeiderklassen måtte ikke bare ha forståelse for de begrensede, dagligdagse problemene i sitt arbeidsliv, men også for de underliggende, systematiske årsakene til deres undertrykkelse. Utdanningens rolle var derfor å bygge en kritisk bevissthet som kunne overskride de umiddelbare kravene fra fagforeningene og se på kapitalismen som en helhet.

Marx’ bidrag til pedagogikken ligger ikke bare i hans konkrete forslag til utdanning for arbeiderklassen, men også i hans dialektiske forståelse av forholdet mellom individets potensial og de materielle forholdene som definerer samfunnsstrukturen. Marx insisterte på at mennesker er i stand til å endre de omstendigheter de lever under, og at det er gjennom en utdanning som utvikler deres kritiske tenkning at de kan komme til å endre både sin egen situasjon og verdenshistorien.

Samtidig må det også understrekes at Marx ikke var utopisk i sitt syn på utdanning. Han var klar over at utdanning alene ikke ville være nok til å oppnå sosial rettferdighet eller demokrati. I stedet så han utdanning som en del av en bredere kamp for å endre det økonomiske grunnlaget i samfunnet, nemlig kapitalismen. Derfor forlot han aldri tanken om at et fullstendig frigjort samfunn måtte være basert på en fundamental endring av produksjonsforholdene. Marx' støtte til utdanningsreformer, som kortere arbeidstider, barnearbeidslover og offentlig skolegang, må derfor forstås som et steg i en større prosess for å styrke arbeiderklassens evne til å utfordre den kapitalistiske strukturen.

Marx’ tanker om utdanning var videre influert av hans forståelse av arbeid som den grunnleggende drivkraften i menneskets utvikling. For ham var arbeid mer enn bare en økonomisk nødvendighet; det var gjennom produksjon av materielle varer at mennesker utvikler sin bevissthet og samfunnsmessige identitet. I denne konteksten betraktet han arbeid som en uunngåelig komponent i menneskelig utdanning, selv om det måtte være tilpasset aldersspesifikke behov.

I dagens sammenheng har Marx' ideer fått en fornyet betydning. Det pågår en omfattende debatt om hvordan global kapitalisme har påvirket utdanningssystemene, spesielt i lys av kommersialiseringen og markedstilpasningen av skolene. Lærernes autonomi er redusert, og det er en økende forskjell på hvilken type utdanning som tilbys de privilegerte og de underprivilegerte. For Marx’ del vil dette trolig ha blitt sett på som et bekreftende tegn på kapitalismens evne til å korrigere utdanningssystemet slik at det tjener dens egne interesser. Hans kritikk av dagens system er dermed direkte relatert til en videre utvikling av hans pedagogiske synspunkt om at utdanning, hvis det ikke er grundig kritisk og revolusjonerende, kan fortsette å reprodusere de samme ulikhetene som kapitalismen bygger på.

Marx’ innflytelse på pedagogikkens utvikling er derfor ikke begrenset til hans egne tidsperioder eller spesifikke politiske forhold. I en tid der kapitalisme har blitt transnasjonal og utdanningen har blitt mer kommersialisert, er det behov for en ny tilnærming som forstår forholdet mellom utdanning og klassekamp på en ny måte. Det er viktig å erkjenne at mens utdanning er et nødvendig verktøy for klassebevissthet, kan det aldri alene være nok til å oppnå de fundamentale endringene som er nødvendige for sosial rettferdighet.

Hvordan blir 9/11-hendelsene presentert på museet, og hva er de manglende historiske perspektivene?

Museet som ble etablert for å minnes hendelsene på 11. september 2001, har blitt en plattform for å formidle en bestemt politisk og kulturell forståelse av disse tragiske begivenhetene. Gjennom sine utstillinger, objekter og beskrivende tekstene for de besøkende, fremstår museet som et vitnesbyrd om amerikansk eksepsjonalisme, hvor historien om terrorangrepene og deres ettervirkninger blir skildret på en måte som søker å skape en følelse av nasjonal enhet, motstandskraft og seier. Denne fortellingen er imidlertid preget av en reduksjonistisk tilnærming som utelater en dypere historisk kontekst, og derfor kan museet fremstå som en overfladisk fremstilling av en svært kompleks hendelse.

Et slående eksempel på museets vinkling er inkluderingen av en murstein fra Osama bin Ladens skjulested i Abbottabad, Pakistan. Denne mursteinen blir presentert som en symbolsk slutt på historien – en form for rettferdighet i etterkant av terrorangrepene. Besøkende blir ledet gjennom en reise hvor de første setningene de møter i museet fokuserer på al-Qaidas handlinger, og hvordan et amerikansk samfunn – som ble angrepet – deretter responderte ved å påføre hevn og søke etter rettferdighet. Historien fremstilles som en hendelse som fullføres med bin Ladens død. Men denne fremstillingen overser de langsiktige historiske og politiske prosessene som førte frem til 9/11. Bin Laden, som et politisk og historisk objekt i museet, utgjør et svært kompleks symbol på vold, hevn og maktbruk, og hans tilstedeværelse i utstillingen forsterker en følelse av amerikansk rettferdighet, men uten å anerkjenne de underliggende globale dynamikkene som skapte terrorisme som fenomen.

Som forfatteren Sturken (2016) påpeker, fungerer denne mursteinen som et teknologisk og symbolsk artefakt som oppfordrer til bestemte politiske reaksjoner, og dens plassering nær slutten av museets fremstilling fremstår som et klart forsøk på å gi en følelse av avslutning og rettferdighet. På denne måten blir besøket på museet en prosess der besøkende opplever en svart-hvitt-fortelling om kampen mellom "gode" amerikanere og "onde" terrorister, men uten rom for refleksjon rundt de mer komplekse årsakene bak angrepene.

I tillegg er museets behandling av historisk kontekst påfallende begrenset. Når museet formidler informasjon om tidligere angrep, som bombingen av World Trade Center i 1993, eller om nødvendigheten av å forstå "hvem som gjorde dette og hvorfor," unngår det å se på de mer langvarige og dynamiske politiske forholdene mellom USA og Midtøsten. For eksempel, USA støttet Taliban fra 1979 til 1989 under Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Dette blir aldri nevnt i museet, og den overordnede fortellingen om 9/11 fjerner den viktige rollen som amerikansk utenrikspolitikk har hatt i å forme konfliktene i regionen.

Videre blir konseptet "Ground Zero," som ofte blir brukt i sammenheng med 9/11, ikke nødvendigvis knyttet til andre historiske katastrofer, som atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki, som også involverte uprovokert vold mot uskyldige sivile. Denne unnlatelsen av å trekke paralleller mellom ulike hendelser som har involvert vold mot sivilbefolkningen, illustrerer hvordan museet manipulerer historien for å fremme en diskurs om amerikansk uskyld og patriotisme.

For å gi en mer balansert fremstilling av hendelsene, kunne museet ha inkludert flere referanser til tidligere hendelser som påvirket forholdet mellom USA og den muslimske verden. Som Amy Kaplan (2003) bemerker, bør man ikke bare sammenligne 9/11 med angrep som Pearl Harbor, men også reflektere over hvordan begreper som "Ground Zero" har blitt brukt for å kaste lys på den uskyldige ofrenes lidelser i en større historisk sammenheng.

Det er også viktig å merke seg at de fleste besøkende, etter å ha gått gjennom de mer følelsesmessige og dramatiske delene av museet, har liten tid til å ta innover seg de detaljerte historiske fakta i den "Historiske utstillingen." Denne utstillingen, som er en liten og litt uoversiktlig del av museet, blir lett oversett, og den gir en snever forståelse av hva som faktisk skjedde. Her presenteres 9/11 som en isolert hendelse, uten dypere refleksjoner om hvorfor hendelsene i Midtøsten har utviklet seg slik de gjorde, og uten en gjennomgang av de globale politiske kreftene som på lang sikt har formet terrorisme.

Alt dette bidrar til et bilde av Amerika som et land som alltid handler med gode intensjoner, et land som har vært et offer for grusomhet fra "de andre." Denne tilnærmingen er farlig, ettersom den overser viktige politiske og historiske dynamikker og ikke tillater rom for en mer nyansert diskusjon om årsakene til terrorisme og vold. En dypere og mer kritisk tilnærming kunne inkludert flere synspunkter og en bedre forståelse av det internasjonale politiske landskapet.