De som drar størst nytte av transnasjonale liberale rettigheter er ofte de med høy grad av personlig mobilitet, som har friheten til å investere på tvers av landegrenser, beskytte intellektuell eiendom, løse tvister utenfor muligens partiske nasjonale rettssystemer, og kreve rett til ikke-diskriminering i arbeidslivet. Denne gruppen har muligheten til å jobbe i hvilket som helst land de velger, og kan i mange tilfeller «shoppe» etter friheter eller til og med statsborgerskap når regjeringene i deres hjemland blir vurdert som utilfredsstillende. Denne mobiliteten gjør det mulig for de moderne ekspertene å utnytte rettighetene og frihetene globalt på en personlig og privat måte, uten nødvendigvis å utvide disse mulighetene til sine landsmenn, som er mer forankret i lokale forhold.

Mens denne eliten er i stand til å navigere globalt og dra nytte av et mangfold av muligheter, blir de ofte kritisert for at de ikke tar ansvar for de som ikke deler deres privilegerte utsiktspunkt. De ser verden gjennom et kaleidoskopisk perspektiv, som gir dem et dynamisk syn på friheter og rettigheter, men har en tendens til å være distansert fra de som ser verden fra et mer begrenset ståsted. Det er en mangel på empati, eller i det minste en bevissthet om hvordan de som lever mer jordnært, kun har muligheten til å se verden fra sitt eget "sted", et perspektiv som for mange av dem ikke er i stand til å tilby de samme globale mulighetene.

Populistiske ledere utnytter denne avstanden og skaper et skille mellom eliten og folket. De retter seg mot de fryktene og frustrasjonene som oppstår fra følelsen av å være utelatt fra de globale fordelene, og de tilbyr enkle løsninger ved å skylde på bestemte grupper – for eksempel innvandrere eller minoriteter – i stedet for å adressere de underliggende økonomiske og sosiale utfordringene. Denne retorikken forenkler kompliserte spørsmål og fungerer ofte som en distraksjon fra virkelige løsninger. Populismen, spesielt i tider med økonomisk usikkerhet, kan føre til en reduksjon i behovet for «rasjonelle forklaringer» og i stedet fremme en form for straffende mentalitet som fokuserer på fiender eller syndebukker.

Det er viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis er forbundet med en bestemt politisk retning. Begrepet populisme kan omfatte både høyre- og venstresidens bevegelser, som ofte utgjør et opprør mot etablerte eliter og maktstrukturer. Venstreorientert populisme kjennetegnes av en kritikk av økonomisk ulikhet og de strukturene som opprettholder det økonomiske systemet, som i økende grad er globalisert og sett på som en form for utbytting. Denne retningen legger vekt på økonomisk rettferdighet og motstand mot neoliberalisme, som i mange tilfeller har blitt sett på som en «kapitalistisk» form for globalisering som undergraver menneskerettigheter og lokale økonomier.

På den andre siden, høyreorientert populisme bygger gjerne på en følelse av nasjonal suverenitet og identitet, og argumenterer for at eliten har solgt ut nasjonens interesser for å tilgodese en internasjonal agenda. Selv om populisme på begge sider av det politiske spekteret har ulikt fokus, har de et felles mål: å utfordre de tradisjonelle maktstrukturene og gi «folket» mer kontroll, ofte med en sterk nasjonalistisk undertone i høyrepopulistiske bevegelser.

Populisme er et fleksibelt begrep som kan ta mange former, og det er derfor viktig å ikke gjøre forenklede antagelser om hva det innebærer. Hver populistisk bevegelse kan være forankret i spesifikke sosiale og økonomiske kontekster som gir den dens form. For eksempel kan venstreorientert populisme utforme en politikk som er i tråd med global solidaritet og universelle menneskerettigheter, og dermed ikke nødvendigvis stå i konflikt med globale løsninger på tvers av nasjonalstater.

En utfordring ved forståelsen av populisme er dens sammenblanding med rettighetsbaserte bevegelser, som fokuserer på domstolenes rolle i å beskytte rettigheter og forhindre at majoriteten undertrykker minoriteter. Populisme og rettighetsbevegelser har et ambivalent forhold, der begge kan sees på som utfordrere av representativt demokrati. Populisme søker å gi mer makt til folket, mens rettighetsbevegelser kan innebære en delegasjon av makt til domstoler og internasjonale organer, noe som skaper spenning mellom folkets ønsker og de juridiske og institusjonelle strukturene som skal beskytte individuelle rettigheter.

Det er viktig å forstå at representativt demokrati kan fungere som en mellomvei, som balanserer populistiske krefter med behovet for et rettferdig og strukturert system. En sterk og velfungerende demokratisk institusjon kan være den nødvendige motvekten til både populisme og en overdrevet rettighetsbasert politikk, slik at det finnes en moderasjon som forhindrer ekstremistiske tendenser på begge sider. Dette er nøkkelen til et politisk system som er både følsomt for folkets vilje og ansvarlig i håndteringen av makt og beslutningstaking.

Er Narcissisme en Epidemi i Det 21. Århundre? Hvordan Medias Rolle Former Vår Virkelighet

I en tid hvor narsissisme er mer utbredt enn noen gang, finner vi en kultur preget av et vedvarende behov for anerkjennelse og offentlig oppmerksomhet. Ifølge den amerikanske sosiologen Christopher Lasch (1991), lider den moderne individet av en form for "selvets oppblåste image", hvor konkurranse ikke bare er en nødvendighet, men en trussel. Narsissisten, som han beskriver det, er drevet av et ubegrenset behov for øyeblikkelig tilfredsstillelse, og ser på omverdenen ikke som et fellesskap, men som et landskap for å utforske og erobre sine egne ønsker og begjær.

Den moderne narsissisten, som kan være en del av den sosiale eliten eller en politisk leder, har lite eller ingen interesse i det kollektive eller langvarige. Hans eller hennes behov for umiddelbar belønning kan ofte overskygge hensynet til et samfunns langsiktige mål eller verdier. Dette gjelder også for individer som søker berømmelse, enten de er politikere, kjendiser eller influensere på sosiale medier. Den narsissistiske kulturen som har utviklet seg i det 21. århundre, er mer enn bare en individuell lidenskap for anerkjennelse. Den er et speil av en kollektiv besettelse med å bygge et falskt bilde av suksess og lykke.

Donald Trump er kanskje en av de mest fremtredende eksemplene på dette fenomenet. Ifølge både Lasch og nyere analyser, inkludert de av forfatterne Jean Twenge og Keith Campbell (2009), har hans offentlige opptreden og hans evne til å manipulere sitt image i stor grad utnyttet og forsterket de narsissistiske impulsene i det amerikanske samfunnet. Trumps reaksjoner på kritikk, hans konstante jakt på beundring, og hans ofte uhemmede ønske om å fremstå som en uovervinnelig leder, er symptomatiske for et større kulturelt skifte hvor narsissisme ikke bare er en individuell svakhet, men en strategi for å oppnå makt og innflytelse.

Dette fenomenet er ikke begrenset til politiske ledere. Ifølge Twenge og Campbell har det amerikanske samfunnet blitt mer narsissistisk, hvor folk i økende grad er drevet av begjær etter materiell rikdom, fysisk attraktivitet, og offentlig bekreftelse. De beskriver en "epidemi av narsissisme", hvor overfladiske verdier og urealistiske målsettinger er blitt det nye normen. Berømmelse har blitt et mål i seg selv, og veien til denne berømmelsen er lett tilgjengelig via internett og sosiale medier. For mange har dette blitt et spill av synlighet, hvor antallet følgere på digitale plattformer blir et mål på personlig suksess og verdi.

De som søker denne type berømmelse har utviklet et forhold til sine følgere som nesten er basert på en illusjon. I en tid hvor "likes" og "klikk" kan gi en følelse av å være elsket og støttet, mister mange kontakten med virkeligheten. Mange ser på sin online tilstedeværelse som et bevis på sin egen fortreffelighet, og dette skaper en fiktiv virkelighet som kan være vanskelig å skille fra den faktiske.

Denne digitale kulturen er støttet av algoritmer som fremmer det som er populært, uten nødvendigvis å vektlegge hva som er sant eller viktig. Algoritmene som styrer plattformene på internett er utviklet for å maksimere interaksjon, men uten å ta hensyn til innholdets verdi. Dette fører til en situasjon der det populære får mer oppmerksomhet, og det som er viktig, blir lett oversett.

Det som er viktig å forstå i lys av denne utviklingen, er at narsissisme og jakten på berømmelse ikke bare er et symptom på individuelle svakheter. Det er en kulturell sykdom som forsterkes av teknologiens innflytelse på vår hverdag. Algoritmer, som drives av store selskaper, har makten til å forme hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi ser på andre. Når vi går inn i denne digitale verden, kan vi fort bli fanget i et nett av illusjoner som gjør at vi mister kontakten med det som virkelig er viktig i våre liv – ekte relasjoner, personlig utvikling og et kollektivt ansvar for vår fremtid.

I et samfunn hvor hver interaksjon er potensielt overvåket og manipulert av algoritmer, er det avgjørende å utvikle en bevissthet rundt hva som virkelig motiverer oss. Er vi oppriktig engasjert i det som er ekte, eller er vi fanget i en evig jakt på tomme bekreftelser?

Hvordan kan vi forstå ufullstendighet og makt i sosiale relasjoner?

Ufullstendighet manifesterer seg først og fremst når vi konfronteres med det uendelige mangfoldet av utvidelser og sammenhenger vi ikke mestrer. Denne ufullstendigheten er ikke en svakhet i seg selv, men en dynamisk tilstand som understreker at ingen fullstendig forståelse eller kontroll er mulig. Utvidelser av kunnskap og sosiale strukturer fungerer bare delvis og ustabilt, noe som ofte undergraver den opplevde graden av fullstendighet vi tror vi har oppnådd. Jakten på fullstendighet blir dermed en illusorisk og utilgjengelig ambisjon, som ofte fører til sterile maktkamper og nullsumspill hvor én parts gevinst nødvendigvis innebærer en annens tap.

Denne innsikten inviterer oss til å betrakte verden som et komplekst nettverk av uendelige, rhizomatiske forbindelser preget av flyt og gjensidig avhengighet. Det er en verden hvor ingen grupper—verken basert på sosial, etnisk, kjønnsmessig, aldersmessig, klasse- eller fysisk kategori—har monopol på verken makt eller maktesløshet. I stedet er makt og svakhet flytende størrelser som kontinuerlig bytter plass, lik dynamikken i Tom og Jerry-tegneserien, der forfølger og flyktning stadig skifter roller.

Mennesket er et bevisst ufullstendig vesen som krever aktivering, styrke og vekst gjennom relasjoner med andre – relasjoner preget av gjensidig ansvar, gjensidighet og samhandling. Å neglisjere denne virkeligheten til fordel for kortvarige seire og dominansspillet fører ofte til blindveier hvor man må konfrontere sin gjeld og avhengighet til de man har ekskludert eller fortrengt. Disse “overskuddene” eller “det overskytende” som blir feiltolket som uassimilérbare, kan mobilisere seg gjennom folkelige opprør og populistiske bevegelser, som søker å kreve tilbake det som er tapt eller urettmessig fratatt.

Ubuntu, som en sosial organiseringsprinsipp, gir en modell for å leve i gjensidighet og forpliktelse. Gjennom kontinuerlig deling opprettholdes en balanse av gjensidighet mellom individ og fellesskap. Denne sirkulasjonen av relasjoner og ressurser sikrer aktivering og kraft i møte med vår sammensatte ufullstendighet. Ubuntu understreker nødvendigheten av ladning, utlading og opplading i sosiale relasjoner – ingen kan forbli ladet i isolasjon uten at energien gradvis lekker bort, noe som igjen fører til tomhet og meningsløshet.

Sosialt samspill er derfor en kontinuerlig dynamikk av energiutveksling, hvor utlading ikke er bortkastet, men en nødvendig overføring av kraft til andre, mens opplading innebærer å hente styrke fra fellesskapet. Symbiotiske relasjoner er fulle av denne vekselvirkningen, som ikke kan forstås som energitap så lenge muligheten for gjenopplading eksisterer. Det å være menneske innebærer en evig gjeld og avhengighet til andre—både mennesker, natur, åndelige krefter og forfedre—som alle bidrar til vår eksistens og ambisjon om å realisere oss selv med ydmykhet.

Med dette rammeverket blir det mulig å forstå populisme som en uttrykksform som både kan inkludere og ekskludere, formet av ujevne møter og kamp om makt. Populisme utfordrer stive forestillinger om statsborgerskap og tilhørighet basert på hierarkier og søken etter fullstendighet. Å ta ufullstendighet på alvor gir en vei til ydmykhet og sosialt samspill, fremfor den giftige skylden og utpekingen som ofte preger populistisk retorikk. Det setter også spørsmålstegn ved polariserende dikotomier mellom elite og folk, og utfordrer både makthavere og populister til å anerkjenne sin gjeld og ansvar overfor dem som marginaliseres.

Viktigheten av dette perspektivet ligger i å forstå at det ikke er nok å appellere til pluralisme eller populisme alene; det kreves en dyp erkjennelse av avhengighet og gjensidig ansvar for å bygge et bærekraftig sosialt fellesskap, lokalt så vel som globalt. Denne innsikten peker på nødvendigheten av å bevege seg bort fra rigide, avsluttede forståelser av menneskelig samhandling, og i stedet omfavne en verden preget av flyt, relasjonell energi og kontinuerlig forhandling.

Hva er intern energi og hvordan forstå dens bidrag i termodynamiske prosesser?
Hvordan kvantemekaniske mange-partikkelsystemer påvirker forståelsen av moderne fysikk
Hvordan overvåke og optimalisere ytelsen til Azure SQL Database og Managed Instance