Hvorfor mislyktes det palestinske opprøret 1936–1939?

Opprøret som brøt ut i Palestina mellom 1936 og 1939, hadde i utgangspunktet karakter av en bred folkelig mobilisering, men utviklet seg etter hvert til å bli en fragmentert og dypt splittet bevegelse. En av de mest ødeleggende faktorene var de gamle klanfeidene og de politiske og familiære rivaliseringene som var dypt forankret i det palestinske samfunnet. Disse interne splittelsene undergravde enhet og disiplin, og opprøret mistet etter hvert både strategisk retning og folkelig støtte.

Et annet avgjørende problem var fraværet av en gjennomtenkt strategi for ikkevoldelig motstand. Erfaring fra andre kampbevegelser viser at undertrykkende regimer er avhengige av visse samfunnssøyler for å kunne fungere – særlig samarbeid fra nøkkelpersonell og tjenestemenn. Den britiske administrasjonen i Palestina var sterkt avhengig av arabiske tjenestemenn på alle nivåer. Hadde disse trukket sin støtte og nektet samarbeid, ville det hatt betydelig innvirkning på britenes styringsevne. Men en slik koordinert aksjon ble aldri iverksatt. Palestinske notabiliteter, med rikdom og sosial status tett knyttet til samarbeidet med britene, valgte å beskytte sine egne interesser fremfor nasjonens.

Den politiske ledelsen avslørte dessuten en overdreven tro på forhandlingens kraft. Gang på gang ble det sendt delegasjoner til London, skrevet erklæringer og ført diplomatiske samtaler. Denne insisteringen på overtalelse og diplomati tok ikke høyde for britenes urokkelige forpliktelse til det sionistiske prosjektet om å etablere et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Til tross for diplomatiske fremstøt, ble britenes posisjon ikke vesentlig endret.

Maktubalansen var også sterkt skjev. Palestina sto alene i en kamp mot både det britiske imperiet og en velorganisert, målbevisst og ressurssterk sionistisk bevegelse. Forsøk på å appellere til den arabiske og muslimske verdenen ga liten effekt, dels fordi mange av disse statene selv var under kolonialt herredømme, dels fordi de hadde egne regionale ambisjoner. Emir Abdullah av Transjordan ønsket for eksempel å innlemme Palestina i sitt eget kongedømme, snarere enn å støtte et uavhengig Palestina.

Palestinsk lederskap var fragmentert og svakt, og reflekterte et sosialt landskap preget av splittelser og konkurrerende lojaliteter. På motsatt side sto en sionistisk bevegelse med klar ledelse, globalt støtteapparat og evne til å mobilisere internasjonal sympati og press. Når palestinerne så ut til å vinne visse innrømmelser fra britene, ble disse raskt nøytralisert av sionistiske motkampanjer i London og Jerusalem.

Det som begynte som en nasjonal oppstand, utviklet seg til et kaotisk og til tider borgerkrigslignende oppgjør, hvor lokal lojalitet og personlige interesser ofte veide tyngre enn den kollektive saken. Samtidig mistet opprøret sin legitimitet i befolkningens øyne, etter hvert som volden eskalerte og konsekvensene ble uutholdelige for vanlige mennesker. En utmattet og desillusjonert befolkning, kombinert med mangel på ledelse og støtte, førte til at opprøret til slutt døde ut mot slutten av 1939.

Hva kan palestinsk solidaritet lære av anti-apartheidbevegelsen?

Det globale palestinske solidaritetsbevegelsen har ikke de samme ressursene som Sør-Afrika hadde i kampen mot apartheid. Idretten spilte en betydelig rolle i Sør-Afrika under apartheid, men i Israel har sport, med unntak av basketball, ikke samme plass i den nasjonale kulturen. På den andre siden har kampanjen for et kulturelt og akademisk boikott av Israel fått en viss fremtreden, og minner i mange måter om boikottene mot Sør-Afrika på 1980-tallet. Kultur- og idrettsboikottene bidro til å forsterke følelsen av isolasjon blant de hvite i Sør-Afrika, som allerede var utstøtt fra samveldet og hadde blitt ekskludert fra FN og andre verdensorganisasjoner. Selv om det er vanskelig å måle den eksakte effekten av disse boikottene, er det ingen tvil om at de hadde en betydelig innvirkning på moralen til både svarte og hvite i Sør-Afrika. Eksternt press oppmuntret intern motstand, og svekket resolutheten blant de hvite minoritetene som, til tross for deres protester, fryktet internasjonal isolasjon og sviktende støtte fra tidligere allierte som USA. Dette er en dynamikk som fortsatt er relevant i konflikten mellom Israel og Palestina, der USAs sterke støtte til Israel ofte blir ansett som en av de største hindringene for å oppnå en varig fred.

Et annet viktig element i Sør-Afrikas vei til forhandlinger var behovet for det hvite mindretallet å opprettholde en fungerende arbeidsstyrke, som i stor grad var sammensatt av den svarte befolkningen. I motsetning til dette har ikke Israel et lignende økonomisk behov for palestinerne. Tvert imot, det finnes en bevisst politikk for å tvinge palestinerne ut av sitt eget land. Dette er en av de store forskjellene som gjør situasjonen for palestinerne langt mer kompleks og utfordrende.

Sammenligningen mellom anti-apartheidbevegelsen og dagens bevegelse for en bærekraftig fred mellom Israel og Palestina viser et dystert og pessimistisk bilde. Det er store forskjeller i konteksten, og det er ingen garanti for at boikottkampanjene mot Israel vil kunne ha samme effekt som de hadde i Sør-Afrika. En av de viktigste forskjellene ligger i fraværet av en organisk ledelse blant palestinerne som det fantes i Sør-Afrika, hvor ANC og UDF koordinerte omfattende motstand både innenfor og utenfor landet. En koordinert og omfattende mobilisering, som gjorde det mulig å påføre regimet økonomiske og finansielle kostnader, er noe som foreløpig ikke har sett sitt ekko i Palestina.