Hvordan Besetningen på Przemyśl Reflekterte Krigens Brutalitet og Lidelse

I de tidlige dagene av krigen hadde den russiske generalstaben overmanøvrert de austro-ungarske styrkene i de store operasjonene langs østfronten. Den russiske hæren trakk seg tilbake langs en linje fra Brest-Litovsk gjennom Kovel og Luck til Rovno, mens den venstre flanken av den austro-ungarske hæren avanserte, og fulgte etter denne tilbaketrekningen. Samtidig presset den venstre flanken av den russiske hæren i Bukovina frem mot Czernowitz, mens den høyre flanken av den austro-ungarske hæren trakk seg tilbake. Dette var i store trekk en formidabel dreining av frontene.

Den hastige flukten var så intens at de austro-ungarske myndighetene i befestningene i Przemyśl ikke hadde tid til å evakuere sivilbefolkningen eller forberede tilstrekkelig matforsyning for en lang beleiring. Som et resultat var det i tillegg til de 120 000 soldatene som var omringet, også 20 000 sivile som var fanget i byen og utelukket fra hjelp av den russiske hæren som var kommet videre mot Karpaterne. Mot slutten av november 1914 begynte matmangelen å merkes i hele den austro-ungarske monarkiet, men i Przemyśl var situasjonen kritisk ettersom vinteren nærmet seg.

På julaften 1914, i den helligste tiden på året, ble byen angrepet av russiske styrker som hadde som mål å ta fortene og byen som en gave til Tsar Nicholas II. Den russiske hærens angrep på den beleirede byen var så voldsomt at det minnet om en kombinasjon av tordenvær og jordskjelv. Hell syntes å splitte himmelen, og soldater kjempet med en uhyggelig intensitet som en desperate fest av lidelse.

I det øyeblikket alarmene gikk i byen og sirenene hylte, forlot jeg mitt skjulested for å være vitne til angrepet. Jeg befinner meg i et landskap som minner om en øy omringet av vulkaner som er i utbrudd samtidig. Røyk og flammer fylte himmelen, og den brennende vinden føltes som om den fokuserte mot et brennende sentrum. Jeg tenkte på Pompeii, på hvordan innbyggerne der også hadde stått ansikt til ansikt med sitt endelikt. Kaoset som fulgte var ubeskrivelig. Offiserer og soldater, som hadde vært utenfor tjeneste, løp panisk mot sine kommandoer og barakker, og den sivile befolkningen søkte tilflukt i kjellerne.

Selv om den russiske hæren viste viss hensyn til den sivile befolkningen, var det et klart mål å konsentrere beskytningen mot fortene og den militære infrastrukturen. Resterende artilleri ble rettet mot å ødelegge fiendens forsvar, og de påfølgende kampene var intense, fylt med lydene av kanonild, maskingevær og rifle. Kampene raste hele natten, og til tross for flere russiske angrep ble de aldri i stand til å trenge gjennom de første forsvarslinjene til de austro-ungarske fortene. I løpet av morgenen måtte de russiske styrkene gi opp angrepet, og fronten ble igjen relativt stille.

Den påfølgende stillheten etter et angrep er alltid mer urovekkende enn den uopphørlige støyen under selve slaget. Jeg forlot min post og begynte å returnere til mitt rom. På vei tilbake møtte jeg de sivile som igjen hadde våget seg ut av sine skjulesteder og samlet seg i grupper for å diskutere nattens hendelser. Trøtte, utmattet, men fortsatt preget av inntrykkene, vendte jeg tilbake til min bolig for å hvile. Jeg var for utmattet til å kle av meg, og stupte rett i sengen, med den uforglemmelige lydmuren fra kanonene fortsatt hørbar i bakhodet.

I dette kaoset av krigens brutalitet og lidelse er det viktig å forstå hvordan de menneskelige omkostningene ved slike konflikter strekker seg langt utover de militære tapene. Sivilbefolkningen ble ikke bare fanget i beleiringen, men var også vitne til den uforståelige, nådeløse volden som preget deres liv under krigens mørkeste timer. Livet i en beleiret by ble en utholdenhetstest som tok livet av mange, både på slagmarken og i de mørke, kalde kjellerne der sivile søkte tilflukt.

For å forstå dybden av lidelsen som ble påført, er det avgjørende å reflektere over hvordan krigens taktiske bevegelser – som omringelse, rask tilbaketrekning og angrep – kunne føre til katastrofale konsekvenser for både soldater og de uskyldige som var fanget i byene som ble beleiret. I tillegg til de fysiske lidelsene var også den psykiske påkjenningen enorm. Krigens innvirkning på den sivile befolkningen, i form av matmangel, ødelagte hjem og den konstante trusselen om døden, er en ofte oversett, men like viktig del av krigens realiteter.

Hvordan Terrel og "Bilde-Damen" Vekket Misnøye i Hemmelig Tjeneste

Navnet mitt er Bisket. Og det er det folk flest kaller meg, også. Noen legger til et adjektiv foran navnet mitt, men det skjer vanligvis ikke i mitt nærvær. Uansett, du har kanskje hørt om meg. Jeg har aldri hatt noen intensjon om å skjule at jeg eksisterer. Terrel har heller ikke gjort det, for den saks skyld. Flere ganger, i sine rapporter om våre eventyr som operatører i Hemmelig Tjeneste, har han gitt meg nesten like mye ære som jeg fortjener, som du nok vil forstå hvis du vet noe om våre tidligere oppdrag. Men jeg ønsker ikke å prate for mye om meg selv. Denne historien handler om Bilde-Damen – og de andre.

På sitt mest grunnleggende kan arbeidet i Hemmelig Tjeneste sammenlignes med polititjeneste, i hvert fall sett fra hovedkvarterets synspunkt. Mange menn, spredt rundt om i verden, samler inn sine små biter med informasjon. Av og til virker det som småtterier, ting som virker uvesentlige. Men de sender det inn, som en del av en rutine. Hovedkvarteret setter så sammen disse delene – med varierende resultater. Av og til er det bortkastet tid. Ofte er resultatet bare en bekreftelse på informasjon vi allerede hadde fra andre kilder. Men innimellom, plutselig, skjer det noe som virker helt ubetydelig alene. Noe klikker på plass, og det som før var et puslespill, blir straks klart. Da blir noen sendt på et oppdrag, en spion blir hentet inn og satt ut av spill, eller en fin liten intrige blir stoppet. Men noen ganger overreagerer operatørene, og de kommer ikke tilbake. Når det skjer, blir de markert som savnet – et uttrykk som egentlig bare brukes for å holde motet oppe for de som er igjen.

"Har du noen mistenkte?" spurte jeg.

Han nikket. "Oh, ja. Mange. Venner, slektninger og bekjente av alle som noen gang har hatt kontakt med disse enhetene."

"Det er en stor oppgave," sa jeg ettertenksomt. "Men det kunne vært verre."

"Verre?" sa han med et merkelig sideblikk til meg. "På hvilken måte?"

"Vel, du kunne blitt bedt om å håndtere en gruppe tause eremitter som har vært foreldreløse fra fødselen av. I så fall ville du til slutt finne noe, bare ved prosessen med eliminering."

"Det var vennlig av deg å si det," svarte han bitende. "Jeg hadde en følelse av at du ville være til hjelp. Forresten, jeg trenger å låne leiligheten din i kveld."

Jeg bor i byen, mens Terrel ikke gjør det, så når han er i London, bor han vanligvis hos meg. Men det forklarte ikke hvorfor han ønsket å bruke leiligheten min.

"OK," sa jeg vennlig. "Hvorfor? Vil du at jeg skal rydde ut for kvelden?"

"Nei," svarte han og svarte på mitt spørsmål først. "Du kan gjerne bli værende, men jeg tror jeg vil få besøk. En dame."

"En ekte dame?" spurte jeg nysgjerrig. "Eller bare en kvinne?"

"Jeg tror du vil få muligheten til å bedømme selv," svarte han. "Du får en god titt på henne. Etterpå vil jeg gjerne høre din mening."

Jeg så på ham. "Hør her," sa jeg alvorlig. "Er dette arbeid eller fornøyelse? Eller blander du de to?"

"Hvilken tankegang du har!" stønnet han. "Jeg tror jeg kan svare på det: Nei, Bisket, jeg er redd det ikke blir så behagelig for noen."

"Er hun under mistanke?" spurte jeg ivrig.

Han nølte et øyeblikk før han svarte. Deretter sa han alvorlig: "Jeg håper det."

Damen kom den kvelden, etter mørkets frembrudd. Jeg vet det fordi jeg lot henne inn. Jeg fikk også en god titt på henne under hallens lampe, og selv om jeg ikke ville overdrive og si at hun var fantastisk vakker, kunne jeg se at hun ikke var så verst. Hun spurte om jeg var Terrel, noe som tydet på at hun ikke hadde møtt ham før. Hun hadde også en svak aksent som jeg ikke kunne plassere, men den hørtes utvilsomt utenlandsk ut. Dette fikk meg til å lytte ekstra nøye og endre noen av mine ideer. Med mindre jeg tok helt feil, var Terrel mye lenger fremme i etterforskningen enn han hadde innrømmet.

Før jeg fikk muligheten til å spørre hvem hun var, kom Terrel bråkende ned trappen og ga meg et surt blikk. Han så ut til å være opprørt over at jeg hadde åpnet døren før ham, men det var ikke min feil. Han burde vært der når klokken ringte i stedet for å forlate det til meg. Hvis han hadde ventet i gangen, hadde han kanskje til og med vært raskere enn meg.

"Oh, det er du... Frøken," sa han, akkurat slik – da han så henne. "Kom inn."

Jeg undret meg over hvorfor han la til den lille pausen, men jeg trådte til side for å la dem passere, og han kikket hardt på meg. Så vendte han seg mot henne. "Dette," sa han tydelig med et nikk i min retning, "er Dr. Watson, frøken."

Jeg er ganske sikker på at hun ikke trodde på det. For det første ser jeg ikke i det hele tatt ut som en lege. Noe skjedde med blikket hennes. Et lys i øynene hennes gikk ut, og det er det beste måten jeg kan beskrive det på. Deretter bøyde hun hodet stivt og jeg så hvordan hun spente leppene sammen, som om hun prøvde å skjule noe. Da hun ikke var villig til å være vennlig, lot jeg det gå, og vi hevet ikke vår sosialitet. Jeg nikket bare lett mot henne.