Hvordan Propaganda og Fake News Masqueraderer som Legitimate Nyheter i den Digitale Tiden

I dagens medielandskap har grensene for hva som regnes som ekte og falsk nyhet blitt utydelige, og en av hovedutfordringene ligger i hvordan propaganda kan kle seg ut som legitim journalistikk. Denne utviklingen har fått dramatiske konsekvenser for hvordan vi konsumerer nyheter og for hvordan demokratisk beslutningstaking kan foregå på informerte premisser.

Et særlig tydelig eksempel på dette fenomenet ble sett i forbindelse med det amerikanske presidentvalget i 2016, der det ble rapportert at så mange som tusen russiske troll hadde vært aktive i å produsere og distribuere falske nyheter gjennom sosiale medier. Disse operasjonene ble drevet av Russlands Internet Research Agency, som gikk så langt som å etablere "sovende" lokale nyhetskilder på Twitter. Disse kontoene hadde navn som lignet på lokale aviser (for eksempel MilwaukeeVoice, Seattle_Post), og i ett tilfelle tok de navnet på en Chicago-basert avis som hadde vært nedlagt siden 1978. I årene før valget spredte disse kontoene først ekte, lokal nyhet for å bygge opp et tillitsfullt publikum, og ble deretter brukt til å spre politisk ladet desinformasjon.

Denne problematikken vedrørende kildeforfalskning er sentral for effektiviteten til motstandstale, et sentralt prinsipp i demokratier der flere meninger skal kunne brytes. Et klassisk syn på første grunnlovstillegg i USA, som støtter retten til fri tale, sier at mer tale er bedre, men Scalia, en konservativ høyesterettsdommer, understreket at dette prinsippet kun fungerer hvis folk vet hvor talene kommer fra. Når kildene til informasjon er skjult eller utydelige, svekkes muligheten for å motvirke falsk informasjon gjennom motstandstale.

Selv etablerte, mainstream nyhetskilder har i økende grad hatt problemer med å skille mellom ekte og falske nyheter. Dette skjer i stor grad på grunn av ressurssvikt, noe som gjør at disse mediene ikke har kapasitet til å produsere egen, kvalitetssikret journalistikk eller til å verifisere nyheter fra andre kilder på en grundig måte. Et tydelig eksempel på dette er hvordan høyreorienterte nyhetssider har klart å påvirke dagsordenen til de mer etablerte mediene ved å få spredt sine falske nyheter gjennom mainstream-kanaler. Falske nyheter fra ekstreme politiske kilder kan således bli legitimert når de sirkulerer på tvers av både høyre- og venstreorienterte medier.

En annen faktor som spiller en kritisk rolle i dagens informasjonslandskap, er hastigheten som falske nyheter kan spre seg på. Teknologiske fremskritt har forkortet nyhetssyklusene betydelig, og sosiale medier spiller en viktig rolle i å gjøre at nyheter kan gå viralt på sekunder. Dette har endret spillereglene i forhold til tidligere tider, hvor det var et tidsrom der feilaktige påstander kunne bli korrigert. I dag ser vi at falsk informasjon kan nå et globalt publikum raskt, og at det kan være vanskelig å motvirke dens spredning før skaden er gjort.

I dette lyset er det avgjørende å forstå at falsk informasjon ikke bare er et produkt av dårlig journalistikk, men også et resultat av et mediemiljø der kilder og intensjoner ofte er skjult. Forbrukeren av nyheter står overfor en kompleks og uklar informasjonsstrøm, og evnen til å skille mellom hva som er sant og hva som er falskt, er mer utfordrende enn noensinne. Endringene i mediateknologi og sosiale mediers rolle i nyhetsformidling har resultert i at kampen mot falske nyheter er blitt en mye mer sammensatt oppgave.

Er objektivitet den beste formen for journalistikk?

I dagens medielandskap ser det ut til at tradisjonell journalistikk, som er forankret i objektivitet og faktabasert informasjon, gradvis blir erstattet av mer partiske tilnærminger. Den økende polariseringen i mediene, der meninger og ideologier blir fremhevet over fakta, kan føre til en situasjon der objektivitet, som en grunnleggende prinsipp for journalistikk, mister sin plass. Likevel, med mindre vi er klare til å gi opp ideen om objektive fakta, er det nødvendig å erkjenne at formidlingen av faktainformasjon for å lette informerte beslutninger er et avgjørende element i hvordan journalistikk fungerer i et demokrati. Dette er en funksjonalitet som ikke harmonerer godt med partisk journalistikk.

Som Winston Churchill en gang sa, kan objektivitet være den dårligste formen for journalistikk, unntatt alle de andre. Objektiv journalistikk har fortsatt en unik rolle i å skape en informert offentlighet, noe som er fundamentalt for demokratiets funksjon. Det er derfor viktig at kureringen av nyhetskilder omfatter et bredt spekter av ulike kilder og innholdsvalg, og ikke kun fokuserer på ideologisk mangfold. For å forstå mangfold fullt ut, må det tas hensyn til andre faktorer som eierskap, journalistisk praksis, forretningsmodeller og ikke minst, typen historier som blir fortalt.

En viktig retning for å gjenopprette journalistikkens rolle i den digitale æra kan være at plattformene for sosiale medier begynner å tildele journalistisk autoritet til nyhetsorganisasjoner som fortjener det. Selv om dette er et kontroversielt forslag, er det et faktum at falske nyheter har presset oss nærmere en situasjon der plattformer kanskje ikke har noe valg enn å verifisere nyhetskilder gjennom kvalitetsindikatorer eller andre midler. På den ene siden har plattformer som Facebook begynt å vurdere kildenes troverdighet og redusere innhold fra kilder som ikke møter visse standarder. På den andre siden, for å unngå en monopolisering av gatekeeping-makten, kunne en løsning være at journalistikkens egen bransje utvikler et system for selvakkreditering som kan diktere hvilke kilder som får distribusjon på sosiale plattformer. Dette systemet kunne omfatte krav som forpliktelse til pålitelig verifikasjon, etisk standardisering, og offentliggjøring av metoder og kilder.

De siste årene har vi sett en devaluering av journalistisk autoritet, noe som har vært en konsekvens av at internett og sosiale medier har gitt alle muligheten til å kalle seg journalister. Denne "demokratiseringen" av journalistikk har ført til at profesjonelle journalister har fått en lavere verdi i den offentlige diskursen. Selv om teknologi har gjort det enklere å spre informasjon, har det samtidig skjedd en utvanning av hva som faktisk kan kalles nyheter. For å møte denne utfordringen må vi gjenopprette de tydelige grensene mellom legitim journalistikk og innhold som bare ser ut som journalistikk.

En modell som allerede har blitt brukt med suksess, er faktasjekkingens akkrediteringsprosess. Internasjonale faktasjekkingsnettverk har etablert strenge kriterier for akkreditering, som omfatter blant annet upartiskhet, åpenhet om finansiering og kilder, samt metoder for verifisering. Facebook bruker disse kriteriene når de bestemmer hvilke faktasjekkere som skal inngå i sitt nettverk for å identifisere falske nyheter. Å utvide et slikt akkrediteringssystem til å inkludere andre former for journalistikk kan bidra til å styrke journalistikkens rolle i medielandskapet.

Det er også viktig å merke seg at dersom man reduserer mengden nyheter på sosiale plattformer, vil det kunne føre til en nedgang i nyhetskonsumet. Dette kan på sikt være en positiv utvikling, ettersom det åpner for at folk kan forholde seg til mer kvalitetsmessig innhold, fremfor å bli bombardert med informasjon som ikke nødvendigvis er verifisert eller pålitelig. Denne innsatsen vil ikke bare bidra til å gjøre medieøkosystemet mer pålitelig, men også redusere betydningen av sosiale medier som den primære nyhetskilden.

I fremtiden vil det være viktig at vi ikke bare fokuserer på å diversifisere nyhetskilder for å oppnå et balansert syn, men også vektlegger journalistikkens etiske og faglige standarder. Sosiale plattformer har en betydelig makt i dagens nyhetsøkosystem, og det er viktig at denne makten brukes til å fremme troverdig og ansvarlig journalistikk. Gjenopprettelsen av autoriteten til profesjonell journalistikk kan være et viktig skritt mot å sikre at publikum får tilgang til informasjon som er både pålitelig og relevant, og som kan støtte deres beslutningsprosesser på en informert måte.

Hvordan medieplattformer bekjemper falske nyheter og hva dette betyr for oss

Selskapene har også blitt mer åpne om sin innsats. Facebook, for eksempel, offentliggjorde at de hadde avslørt en koordinert operasjon for desinformasjon rett før midtveisvalget i 2018 i USA. På samme måte har Twitter fjernet hundrevis av kontoer som ble ansett for å spre falske påstander og fremme ekstreme politiske synspunkter, som ble sett på som en trussel mot valgdeltakelsen og demokratiets integritet. På tross av disse tiltakene, har det blitt stadig tydeligere at det ikke er nok med mekaniske algoritmer alene for å håndtere disse problemene. Både Facebook og Twitter har derfor investert i personell som kan analysere og fjerne skadelig innhold.

Det er viktig å merke seg at medieplattformene ikke bare handler for å beskytte sine egne interesser. I et samfunn hvor innhold på internett er et av de viktigste verktøyene for formidling av informasjon, har disse plattformene også et ansvar overfor offentligheten. De har derfor utviklet nye metoder, som kunstig intelligens og menneskelig moderering, for å oppdage falske nyheter før de sprer seg for mye. Facebook har blant annet samarbeidet med tredjepartsorganisasjoner som PolitiFact og FactCheck.org for å verifisere informasjon som deles på plattformen, og har i tillegg startet med å merke innhold som er falskt eller delvis falskt.

I tillegg til disse tiltakene har det også blitt utviklet apper og verktøy som kan bidra til å bekjempe filterbobler og informasjonsmanipulasjon. For eksempel har det blitt lansert apper som hjelper brukere å eksponere seg for en bredere spekter av medier, og dermed motvirke tendensen til å kun se informasjon som er bekreftende for egne synspunkter. En av de største utfordringene som disse plattformene står overfor er at det ikke er nok å bare blokkere innhold som er åpenbart feilaktig. Falske nyheter er ofte subtile og kan virke troverdige i begynnelsen, noe som gjør dem vanskeligere å identifisere.

De teknologiske løsningene som brukes for å hindre spredning av falske nyheter, som algoritmer og AI, er ikke uten sine problemer. Det er en pågående diskusjon om hvorvidt slike løsninger kan være tilstrekkelige på egenhånd, eller om menneskelig tilsyn fortsatt er nødvendig for å få et riktig perspektiv. En ny app som NewsGuard, som bruker menneskelige faktasjekkere for å gi nyheter en "tillitsskår", er et eksempel på hvordan mennesker og teknologi kan samarbeide for å skape et mer pålitelig nyhetsmiljø.

En av de underliggende bekymringene rundt falske nyheter er hvordan disse påvirker demokratiet og medielandskapet generelt. Når folk får informasjon som er manipulert eller misvisende, kan dette endre deres oppfatning av viktige hendelser og dermed påvirke deres beslutninger, for eksempel under valg. Dette blir ytterligere komplisert av algoritmene som styrer hva folk ser i sine nyhetsfeeder. Disse algoritmene er designet for å maksimere engasjement, men de kan ofte forsterke allerede eksisterende synspunkter, noe som skaper en form for "filterboble" der folk kun ser innhold som bekrefter deres egne meninger.

I tillegg til de tekniske løsningene er det viktig at vi som samfunn ikke bare ser på plattformenes ansvar, men også vårt eget ansvar som forbrukere av informasjon. Vi må være kritiske til kildene vi bruker, forstå hvordan algoritmer påvirker innholdet vi ser, og bli mer bevisste på hvordan våre egne handlinger på nettet kan bidra til spredning av falsk informasjon. Å utvikle en mer reflektert og kritisk mediekompetanse blir derfor avgjørende i kampen mot falske nyheter.