Hvordan reiseopplevelser påvirker vitenskapelig arbeid: En personlig refleksjon

I 1988 fikk jeg muligheten til å tilbringe to måneder som gjesteforeleser ved Collège de France i Paris. For meg var dette en spennende mulighet, både på et akademisk og personlig nivå. Jean-Claude, min vert, og jeg delte flere vitenskapelige interesser, spesielt en felles skepsis til Big Bang-modellen, og dette bidro til at jeg aksepterte invitasjonen. Å få undervisningserfaring på et så prestisjefylt sted som Collège de France var selvfølgelig et stort privilegium. I tillegg hadde Paris en uendelig mengde kulturelle attraksjoner som ville gjøre oppholdet spesielt berikende.

Collège de France var under omfattende renovering på den tiden, og det var mangel på kontorlokaler. Derfor fikk jeg et kontor ved Institut d'Astrophysique, som ligger på Boulevard Arago i den sørlige delen av Paris. Jean-Claude hadde allerede sitt kontor der, og hans sekretær, Isabelle, var en uvurderlig hjelp, både med praktiske forhold rundt min families opphold og med organisering av møtene. Isabelle fulgte meg til flyplassen for å hente familien min og hjalp oss med å finne et passende sted å bo. Fondation Hugo hadde kun ettroms leiligheter, noe som ikke var tilstrekkelig for en familie på fem. Vi fikk derfor en leilighet på toppen av et gammelt hotell i rue Mouffetard, et sted som var romslig og lett tilgjengelig for Collège de France.

Men dette fenomenet var ikke begrenset til Paris. Innenfor kosmologi og astronomi hadde feltet utviklet seg i en mer konservativ retning over de siste tretti årene. Det samme kunne observeres på steder som Cambridge, Princeton, Berkeley og Caltech, i tillegg til Moskva. Det var klart at vitenskapen i disse byene også hadde blitt mer tradisjonell i tilnærmingen til nye teorier og ideer. Denne konservatismen i vitenskapen er et tema jeg kommer til å utforske videre senere i denne boka.

Under mitt opphold i Paris var det flere anledninger hvor vi, sammen med Jean-Claude, diskuterte forskjellige fascinerende og utfordrende spørsmål innen fysikk. Vigier, en fysiker som ofte deltok i samtalene, hadde mange provoserende ideer og utfordret etablerte teorier. Iblant skjedde det at han glemte avtalte møter, noe som førte til morsomme episoder. Likevel førte disse diskusjonene til noen interessante vitenskapelige artikler som vi publiserte i etterkant.

Gjennom hele dette oppholdet var det tydelig hvordan reisen og det å være i et nytt intellektuelt miljø påvirket min egen forskning. Samtidig var det også klart at det å ha familien med seg på slike reiser beriket opplevelsen på et personlig nivå.

De mange internasjonale reisene jeg hadde gjennomført tidligere – spesielt til USA – hadde også hatt en betydelig innvirkning på både mitt vitenskapelige arbeid og min forståelse av vitenskapens rolle i ulike kulturer. I USA tilbrakte jeg tid på flere kjente universiteter som Caltech, UC San Diego og University of Texas, og fikk muligheten til å samarbeide med prominente forskere som Willy Fowler, Geoffrey Burbidge og George Sudarshan.

Å reise til slike steder og møte forskere fra forskjellige deler av verden åpnet øynene mine for hvordan vitenskap kan variere i tilnærming og synspunkter, avhengig av hvor i verden man er. I California og Texas, for eksempel, ble det naturlig å stole på privat transport, noe som var en kontrast til hvordan vi i India alltid benyttet profesjonelle sjåfører. Slike opplevelser var viktige for å forstå vitenskapens globale natur, og de bidro til å forme min egen forståelse av hvordan vitenskap kan være både universell og lokalt preget på samme tid.

Reiseopplevelsene mine har alltid vært nært knyttet til vitenskapelig utvikling. De har ikke bare vært en måte å dele kunnskap på, men også en måte å lære på. De har tillatt meg å utfordre etablerte ideer, engasjere meg i spennende diskusjoner, og på en dypere måte forstå hvordan vitenskapen utvikler seg på tvers av grenser.

Hvordan vitenskap kan formidles til folk flest: Utfordringer og muligheter

Jeg lærte raskt at det er viktig å balansere mellom å forenkle et emne og bevare vitenskapens nøyaktighet. Det er lett å bli fristet til å forlate presisjonen for å gjøre det enklere, men det kan underminere selve vitenskapens integritet. Et annet viktig aspekt er å bruke analogier og historier for å forklare komplekse konsepter. Dette hjelper leserne å visualisere ideene og gjøre dem lettere å forstå. For eksempel, når jeg forklarte tidsdilatasjon i nærheten av et svart hull, var det viktig å gjøre leseren i stand til å føle effekten av den sterke gravitasjonen, uten at tekniske detaljer overskygget forståelsen.

En annen faktor som jeg oppdaget var at vitenskapen kan nå enda flere mennesker hvis man bruker språket de er kjent med. I India, hvor flere språk er utbredt, kan vitenskapen nå et bredere publikum gjennom morsmålet. Jeg hadde gleden av å være president for Marathi Vidnyan Parishad, en organisasjon som har som mål å fremme vitenskap blant folk flest på Marathi-språket. Dette arbeidet er ikke bare et spørsmål om å oversette ord, men om å tilpasse vitenskapen slik at den resonnerer med kultur og kontekst. Jeg var i stand til å bidra med artikler til både Science Today og det senere Science Age, et magasin som Surendra Jha startet. Begge magasinene fikk stor respons fra leserne, men på grunn av de økonomiske utfordringene i mediebransjen, måtte de til slutt legges ned.

En annen interessant lærdom jeg fikk, var at det er et marked for vitenskap på tvers av flere medier i India. Mange magasiner og tilleggsaviser er dedikert til å forklare vitenskap til vanlige mennesker. Det finnes til og med NGOer som jobber for å spre vitenskap blant folk langt fra urbane områder. En av de organisasjonene jeg personlig beundrer, er Marathi Vidnyan Parishad i Mumbai, som har en solid struktur for å formidle vitenskap.

Min mest vellykkede populærvitenskapelige bok var på Marathi, og ble skrevet på bakgrunn av nylige astronomiske oppdagelser. Boken Akashashi jadale nate ble et stort salgssuksess, og den gjorde astronomi tilgjengelig for en bredere leserskare. Til tross for sin pris på over 500 INR, solgte den mer enn 5000 kopier, en sjelden prestasjon for ikke-fiksjon i Marathi-litteraturen. Gjennom dette prosjektet innså jeg at vitenskap kan formidles på tvers av språk og kulturer, men det krever en betydelig innsats for å gjøre materialet både forståelig og engasjerende.

En av de mest inspirerende figurene for meg i denne sammenhengen har vært Fred Hoyle, en pioner innen populærvitenskap. I 1974 ble jeg inspirert til å skrive en science fiction-historie om tidsdilatasjon nær et svart hull. Denne opplevelsen ble starten på min karriere innen science fiction-skriving, som jeg fortsatt dyrker når jeg får tid og inspirasjon. Dette er et viktig aspekt ved å formidle vitenskap: det er ofte gjennom kreativitet og fiksjon at ideer får fotfeste i folkets bevissthet. Det er et uttrykk for vitenskapens potensiale å fenge, ikke bare på et intellektuelt nivå, men også på et følelsesmessig og kreativt plan.

Selv om mye har blitt gjort for å gjøre vitenskap mer tilgjengelig i India, er det fortsatt en stor vei å gå. Vi kan ikke bare si at vi lever i vitenskapens tidsalder; vi må også arbeide for at samfunnet forstår hva vitenskap er, hvordan den fungerer, og hva dens oppdagelser betyr for menneskehetens fremtid. Flere vitenskapsfolk bør ta på seg ansvaret for å bruke sin kunnskap til å formidle vitenskapen til folk flest, slik at vi kan bygge en mer informert og vitenskapsvennlig kultur.

Hva betyr det å vokse opp i Kolhapur?

Barndommen min i Kolhapur var preget av en blanding av eventyrlige opplevelser, læring og den stille, men trygge hverdagen som kjennetegnet den lille byen i Maharashtra. Våre turer tok oss ofte på lengre spaserturer, blant annet til Temblai Hill, et sted som er kjent for sitt åndelige preg og utsikten over både byen og jernbanelinjene som snodde seg rundt den. Jeg husker en gang vi stoppet på en lokal restaurant for å spise Amboli, en lokal variant av dosai, som ble en stor favoritt. Slike enkle gleder preget våre daglige aktiviteter.

Vi besøkte også Khas Baug, et område som en gang var kjent for elefantkamper i de kongelige tidene, hvor de oppførte seg som en form for underholdning for det kongelige hoffet. De hadde bygget tilfluktsrom i stein og betong, hvor en "matador" kunne søke ly hvis en elefant ble truende. Dette historiske stedet, fylt med minner fra en annen tid, var en fascinerende del av mine opplevelser som barn.

Ikke langt fra der lå Rankala-sjøen, som nå er blitt en turistattraksjon, men i min barndom var det et rolig sted hvor man kunne slappe av. I nærheten lå Shalini-palasset, et av de kongelige palassene, som noen ganger huset viktige gjester. Men det var også det gamle palasset, Juna Rajwada, som på den tiden ble brukt til å huse Rajaram College. Det nye palasset, som var langt utenfor byen, var der den kongelige familien bodde. Jeg husker godt at de to elefantene som var til utstilling på det gamle palasset, utløste stor interesse hos meg som barn, og jeg ble ofte tatt dit for å se på dem.

Våre fritidsaktiviteter var ikke alltid knyttet til eventyr og oppdagelser. En del av vår tid ble brukt på å lære praktiske ferdigheter. En gang tok foreldrene mine oss med på tastaturkurs for å lære oss å skrive på skrivemaskin. Selv om hastigheten vår ikke var noe å skryte av, lærte vi å skrive uten å se på tastaturet, en ferdighet som senere skulle vise seg nyttig.

Svømming var en annen ferdighet som ble forsøkt utviklet, men uten mye entusiasme fra oss barn. Vi ble trukket med til Panchaganga-elven om morgenen, hvor en venn av min onkel, Mr. Ram Aundhkar, hjalp oss med svømmeopplæringen. Vi ble målt i annas (valutaenheten), og vi startet på et lavt nivå. Selv om vi oppnådde en viss ferdighet, var frykten for vann fortsatt til stede, og det var først på slutten av våre svømmeleksjoner at vi kunne svømme en kort avstand.

Men det var ikke bare lek og læring i Kolhapur. Sosialt liv var en stor del av våre besøk. Hver gang vi var der, ble vi invitert til tradisjonelle festmåltider i Huzurbazar Wada, hvor bordene ikke var en del av middagskulturen. Folk satt på 'paat', et slags plattform, og maten ble servert på en thali med rangoli-dekorasjoner rundt. På slike sammenkomster måtte vi, som barn, ofte fremføre shlokas (guddommelige vers) på oppfordring. Det var en tid da de eldre i familien og samfunnet satte pris på disse små ritualene, som ga barna en viss respekt og anerkjennelse.

Det er mer enn bare plasseringen av disse hendelsene som skaper inntrykk på en ung person. Den virkelige verdien ligger i hvordan man opplever tidens gang, og hvordan stedene og menneskene rundt en forandres. Jeg har merket meg at steder, uansett hvor kjente de er, virker helt forskjellige når tiden går. Det samme gjelder Kolhapur, Banaras og Cambridge – de er fortsatt de samme stedene, men min forståelse og følelse for dem har endret seg.

Ved avslutningen av vår tid i Kolhapur, da regnet begynte å falle og monsunen startet tidlig, kom alltid en blanding av tristhet og forventning. Tristhet fordi vi måtte forlate et sted vi hadde blitt så glad i, og forventning fordi vi visste at det ikke var lenge før vi skulle tilbake til hverdagen. På avreisedagen var det alltid en stor folkemengde som fulgte oss til stasjonen. Mange av våre slektninger og venner satt med oss på toget helt til det var på tide å dra, og da oppstod ofte små, uventede hendelser som ble fortalt i mange år etterpå.

Hvordan en middelklassefamilie levde på 1930- og 1940-tallet i India

Vår familie i Banaras var en mikrokosmos av den middelklassefamilien som vokste frem i India på 1930- og 1940-tallet. Vi hadde et hus fullt av karakterer og historier som reflekterte både de kulturelle og sosiale utfordringene som preget livet på den tiden. En av de mest markante aspektene ved våre liv var de tidvis utfordrende, men også svært interessante forholdene vi hadde med våre tjenere.

Som et resultat av denne erfaringen, utviklet vi en strategi for å kjøpe eggene våre på en diskret måte. Vi fikk dem levert til bakdøren, godt pakket i avispapir, og ga dem til min mor eller meg for å unngå kokkens oppdagelse. Årene senere, da jeg besøkte BHU, møtte jeg en ung mann som, til min store overraskelse, fortalte at han hadde vært den som leverte de hemmelige eggene til oss.

I tillegg til tjenerskapet var det også viktige elementer i familien som preget våre liv i Banaras. Min mors bakgrunn og hennes relasjoner med familien min var viktige for min fars beslutning om å gifte seg med henne. Min mor, Sumati Vishnu Narlikar, var en utdannet kvinne med en MA-grad i sanskrit, og det var nettopp hennes utdanning som gjorde at hun ble valgt som min fars andre kone etter hans første kones bortgang. For min far, som hadde studert ved Cambridge, var det viktig å gifte seg med en kvinne som kunne bidra intellektuelt til deres liv sammen.

Min mor var også veldig flink til å stimulere vår interesse for bøker og litteratur. Hun fortalte oss historier om indisk mytologi, eventyr, og kjente litterære figurer som Sherlock Holmes. Senere begynte vi selv å lese disse bøkene, og det var gjennom hennes fortellinger at vi utviklet en kjærlighet for litteraturen som varte livet ut.

Selv om min mor var en dedikert og hengiven kone og mor, hadde hun også en sterk vilje, og det oppstod flere ganger små konflikter mellom henne og min far. Et eksempel på dette var en hendelse som involverte en badmintonbane i hagen. Min far og hans studenter spilte ofte badminton sammen, og en ettermiddag ønsket min mor å spille, men ble nektet fordi nivået på spillet var ment å være for avansert for henne. Dette skapte en konflikt som raste i flere dager, og selv om vi barna ble holdt utenfor, følte vi spenningen i huset.

I lys av disse hendelsene er det viktig å reflektere over hvordan familie- og kjønnstradisjoner påvirket individenes liv på den tiden. I dag, med økt fokus på likestilling, kan vi se at mange av de tradisjonelle normene som ble sett på som selvfølgelige i vår barndom, i dag utfordres og endres. For eksempel er det ikke uvanlig at kvinner i dag tar høyere utdanning og karrierer ved siden av sitt familieliv, noe som kanskje ville blitt sett på som utenkelig på den tiden.