Grågrønn dun dekker landskapet mens måkeskrik skjærer gjennom luften som en rusten hengsel. I ruinene av Ithaca, hvor benrester og latriner i Chemung fortsatt ligger eksponert, skjuler innbyggerne sporene sine med forsiktighet. Anne Whitfield kjenner en voksende uro; Nell skulle ha kommet tilbake nå, men hun er borte. I en verden hvor menneskene har kjempet for å overleve etter en katastrofe som minner om Ragnarok, er savnet til en person som Nell en smerte som brenner sterkt.
Sam forteller historier om tidene før og under katastrofen, en ildstorm som raste i førti dager og netter, og en vind som knuste murer og knuste menn. Han kaller denne tiden Ragnarok, et ord som bærer med seg en tyngde av skjebne og endetid, men som samtidig blir korrigert av Ben Keyhoe, en mann som bruker et mikroskop i en gammel hule og insisterer på at det ikke var en krig som utslettet verden. Men for Sam og mange andre var dette ikke bare en naturkatastrofe; det var en krig, en forutsagt apokalypse som fylte himmelen med ild og aske.
I Ithaca har overlevende dannet et lite samfunn på trettisju menn, førti kvinner og tretten barn. Deres liv er en kamp for å skaffe mat fra jorden og ruinene under seg: sopp som høstes i mørket, ville poteter og løk, og sporadiske jakter på hjort og prærieulv. De lever i et økosystem hvor til og med gjødsel behandles og kultiveres for å opprettholde balansen og fruktbarheten i jorden. Sam, som dokumenterer historiene deres med blekk laget av hønseblod på skinn, får et unikt innblikk i deres liv, men blir også påminnet om begrensningene i sin egen erfaring og ferdighet – han kan ikke konkurrere med den lokale kunnskapen om å bevege seg i mørket under ruinene.
Tapet av Nell veier tungt, ikke bare fordi hun er savnet, men fordi hun symboliserer en tapt forbindelse mellom mennesker i en verden der overlevelse krever tillit og samhold. Anne Whitfields sorg er en stille bølge som ruller gjennom gruppen, anerkjent og delt i taus respekt. Det er en påminnelse om menneskelighetens skjørhet og det følelsesmessige presset som lever videre selv i en hard, post-apokalyptisk virkelighet.
Historiefortellingen i denne konteksten er mer enn en beretning; den er en levende tradisjon som binder fortid, nåtid og fremtid sammen. Sam konfronterer Ben Keyhoe, som på sin side bruker vitenskapelige metoder for å forstå og kontrollere verden rundt dem, og viser spenningen mellom myte og realitet, mellom overtro og rasjonalitet. Sam vil ha handling – at Ben skal kjempe mot Chemung-folket, slik at historiene hans får et klimaks, et heroisk vendepunkt. Ben på sin side tviler, og innser at hans kamp ikke nødvendigvis vil gi den klare seieren som fortellingen krever.
Den vanskelige balansen mellom å bevare håpet og å møte virkeligheten reflekteres i deres daglige liv og valg. De lever i en verden hvor minnet om den gamle verden er fragmentert og hvor overlevelse er knyttet til både praktisk kunnskap og fortellingens kraft. For Sam er fortellingen et verktøy for å gi mening og skape frykt for fiender, men også for å bevare et snev av menneskelig storhet i en ødelagt tid.
Det er viktig å forstå at i slike samfunn er fortellingene ikke bare underholdning, men også en måte å forme identitet, moral og strategi på. De kan være med på å inspirere til motstand eller føre til selvdestruktiv vold. I tillegg formidler de menneskers evne til å finne mening og solidaritet i kaos. Den praktiske kunnskapen om overlevelse – fra sopphøsting til matlaging og vannforvaltning – er like essensiell som mytene som omgir dem.
I en verden som denne er det også vesentlig å erkjenne tapets betydning og dets sosiale konsekvenser. Anne Whitfields sorg viser hvordan langvarige bånd og kjærlighet ikke opphører selv når alt annet faller sammen. Det er en påminnelse om at selv i møte med verdens ende, er menneskelige følelser og relasjoner kjerneelementer i menneskets eksistens.
Hva betyr drømmer om elefanter, og hvordan påvirker de vår virkelighet?
Cleo blir stadig mer plaget av en drøm som hun ikke forstår, men som hjemsøker henne natt etter natt. Hun ser navnet Njabo malt på lerretet sitt, sammen med andre ukjente ord som MOKiLA og MOKIDWA, ord hun aldri har hørt før. Det er som om drømmen taler et språk som er ukjent, men likevel svært nær. Njabo er ikke bare et navn for henne – det er en forbindelse til noe mye større, noe som har eksistert lenge før henne, og som nå truer med å rive henne løs fra virkeligheten. Hun er redd, og det mest skremmende er ikke drømmens innhold i seg selv, men det faktum at datteren kjenner til denne frykten, selv uten at Cleo kan gi svar.
Det var Patrice som forsto betydningen av navnet Njabo, mens Cleo selv valgte det til datteren sin uten helt å vite hvorfor. Det navnet kom til henne som et mysterium, en gave eller kanskje en påminnelse. Njabo stammer fra legenden om en afrikansk elefantmor, en mytisk skapning som samler elefantene i krisetider. Denne symbolikken henger tett sammen med den virkelige tragedien – utryddelsen av den afrikanske skogselefanten, som døde ut på grunn av krypskyting, tap av habitat, sykdom og menneskelig innblanding. Cleos drømmer kan dermed tolkes som en form for kollektiv sorg, et rop fra naturen selv, som desperat prøver å gjøre seg hørt.
Kunstverket Cleo har skapt, en serie malerier kalt The Absence of Elephants, uttrykker denne sorgen og fraværet av det som en gang var en levende del av planeten vår. Maleriene går fra fotorealistiske framstillinger til abstrakte tolkninger, alle uten bruk av fotografisk referanse, noe som gir verket et drømmende og tidløst preg. Ved å kombinere Cleos malerier med fotografier av Tamara fra tidligere elefanthabitater, skapes en visuelt kraftfull og universell fortelling om tap og lengsel. Boken som ble utgitt, uten ord, snakker til mennesker på tvers av språk og kultur, og minner om hvor dypt menneskene er knyttet til naturens sårbarhet.
Til tross for suksessen og anerkjennelsen har Cleo trukket seg tilbake, plaget av frykten som drømmene bringer. Hun unngår datteren Njabo, som selv bærer navnet med en styrke som nesten virker overveldende. Familien har overtatt mye av ansvaret for barna og husholdningen, mens Cleo har vendt seg innover. Hennes indre kamp mellom skaperglede og frykt, mellom virkelighet og mareritt, speiler en større konflikt mellom menneskets sivilisasjon og naturens stille utbredelse.
Den mentale tilstanden hennes har utviklet seg til en isolasjon, hvor hun søker tilflukt i studioet, låser seg inne og holder verden ute. På overflaten tror de rundt henne at hun opplever en kreativ fase, men i virkeligheten er hun fanget i et mørke som ingen av maleriene kan fange. Dette illustrerer hvordan psykisk smerte og traumer ofte skjuler seg bak kunstneriske uttrykk, og hvordan kunst kan være både en flukt og en kamp.
Kjærligheten og bekymringen fra familien, spesielt Patrice og Assaad, som konfronterer henne med sin uro, viser at selv i isolasjonen er menneskene rundt henne knyttet til hennes kamp. Deres forsøk på å nå henne gjennom deres egne følelser av hjelpeløshet understreker viktigheten av fellesskap og støtte i møte med personlig krise.
Denne historien er ikke bare en fortelling om en kvinne og hennes drømmer. Den er et ekko av verdens økologiske kriser, en påminnelse om at tapet av arter som elefanten ikke bare er et naturfenomen, men også et dypt menneskelig sår. Det er en historie om hvordan fortiden, naturen og vår egen frykt kan forme vår identitet, vår kreativitet og våre relasjoner.
Det er viktig å forstå at drømmer og kunst ikke bare er personlige uttrykk, men kan være kraftfulle bærere av kollektiv hukommelse og sorg. I en tid hvor miljøkrisen truer, minner denne fortellingen oss om at tapet av naturen ikke bare er fysisk, men også eksistensielt – en utfordring som krever både indre og ytre handling. Det er nødvendig å erkjenne hvordan slike tap påvirker vår psyke, våre relasjoner og vårt forhold til verden rundt oss.
Endelig er det viktig å merke seg at skapelsen av kunst og formidling av budskap gjennom visuelle uttrykk kan bidra til helbredelse, men også krever modighet til å møte frykt og usikkerhet. Cleos historie forteller oss at vi alle kan bære på usynlige byrder, og at støtte og forståelse fra de nærmeste er avgjørende for å finne veien tilbake til balanse og håp.

Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский