Hvordan Har Demokratiets Funksjon i Europa Endret Seg Fra 1976 til 2016?

I løpet av de siste fire tiårene har vi vært vitne til betydelige endringer i europeiske borgeres tilfredshet med hvordan demokratiene deres fungerer. Eurobarometer-undersøkelsene, som har blitt gjennomført regelmessig fra 1976 til 2016, gir oss et viktig innblikk i denne utviklingen. Spørsmålet som har blitt stilt, "Er du generelt veldig fornøyd, ganske fornøyd, ikke veldig fornøyd eller ikke fornøyd i det hele tatt med hvordan demokratiet fungerer i (LAND)?" har vært et sentralt mål for å vurdere demokratisk tilfredshet på tvers av Europa.

Dataene viser at det er en klar geografisk forskjell i hvordan demokrati vurderes. I nordlige deler av Europa, som i de nordiske landene, har tilfredsheten med demokrati vært vedvarende høy, mens i Sør-Europa, spesielt i Middelhavslandene, har den vært mye lavere. I Italia, for eksempel, har demokratisk tilfredshet vært konstant lav i flere tiår, og et fall i tilfredshet har også vært tydelig i andre land som Spania, Hellas og Portugal. Denne nord-sør-delingen er en gjentakende observasjon, og det er flere faktorer som kan forklare denne vedvarende ulikheten.

Populistiske partier har spilt en kompleks rolle i disse utviklingene. I Sør-Europa har suksessen til populistiske partier som Berlusconis Forza Italia, Northern League i Italia og Syriza i Hellas blitt sett på som et resultat av lav offentlig tillit til det demokratiske systemet. I Skandinavia, til tross for høy demokratisk tilfredshet, har høyrepopulistiske partier som Sverigedemokraterna og Fremskrittspartiet i Norge fått økt støtte. Dette reflekterer hvordan populisme kan være både en reaksjon på misnøye med eksisterende politiske partier og en utfordring for demokratiets institusjoner.

En annen viktig observasjon er den demografiske forskjellen i tilfredshet med demokrati. Yngre generasjoner, spesielt de som er født etter 1980, viser en merkbar skepsis til demokratiets funksjon. Flere studier, inkludert arbeidet til Foa og Mounk, har påpekt at den yngre generasjonen i mange vestlige demokratier er mer kritiske til demokratiske verdier og institusjoner. Dette har ført til bekymringer om demokratiets "de-konsolidering", det vil si at ungdommen i økende grad ser på demokratiske prinsipper som mindre viktige enn tidligere generasjoner gjorde.

Men er dette fenomenet virkelig et tegn på at demokratiene er på vei ut? Selv om det er en tendens til lavere støtte for demokratiske institusjoner blant yngre mennesker, er det ikke nødvendigvis et tegn på en bredere demokratisk krise. I flere tilfeller er det snarere en indikasjon på et ønske om å reformere eller endre den etablerte politikken, og en økt støtte for populistiske partier kan sees på som en vei for unge til å uttrykke sin misnøye.

En annen dimensjon ved denne utviklingen er forholdet mellom politisk tillit og suksessen til populistiske bevegelser. Selv om lavere tilfredshet med demokrati kan bidra til fremveksten av populisme, er det ikke nødvendigvis en direkte sammenheng. Populistiske partier fungerer ofte som en kanal for misfornøyde velgere som ønsker å utfordre etablerte politiske strukturer, men de kan også bidra til å underminere tilliten til de demokratiske institusjonene de hevder å representere. Slik kan populisme ha en dobbel effekt: både å korrigere og å svekke demokratiet.

Det er også viktig å merke seg at mens populistiske partier kan være populære i både sør- og nord-Europa, reflekterer deres støtte forskjellige former for politisk misnøye. I nordiske land er populistene ofte kritiske til innvandring og sosial velferd, mens i Sør-Europa kan de være mer opptatt av økonomiske reformer og korrupsjon. Dette understreker at populismens rolle i dagens politikk ikke kan reduseres til en enkel forklaring på misnøye med demokratiet, men er mer nyansert og kontekstuelt betinget.

Sammenfattende viser dataene at tilfredsheten med demokrati i Europa har en betydelig geografisk og demografisk variasjon. Den vedvarende lavere tilfredsheten i Sør-Europa og høyere tilfredshet i de nordiske landene kan tilskrives historiske, kulturelle og politiske forskjeller, men også til ulikhetene i hvordan demokratiene faktisk fungerer i praksis. Yngre generasjoner viser en tendens til å være mer kritiske til demokratiets funksjon, men dette er ikke nødvendigvis et tegn på demokratisk kollaps, men heller en refleksjon av et behov for politiske endringer og reformer. Populisme er et svar på denne misnøyen, men dens langsiktige effekt på demokratiets helse er fortsatt usikker.

Hva motiverer støtte for populistiske partier i Europa?

Populismen i Europa har i de siste årene fått stadig mer oppmerksomhet, et fenomen som manifesterer seg både i fremveksten av ekstreme høyrepartier og i økningen av proteststemmer mot etablert politikk. I denne sammenhengen er det viktig å forstå hvilke faktorer som ligger bak folks tiltrekning til populistiske partier og deres ideologier. Selv om dette fenomenet er variert på tvers av ulike nasjonale kontekster, finnes det noen gjennomgående trekk som kan bidra til å forklare denne utviklingen.

En annen viktig forklaring ligger i det sosiale og psykologiske aspektet. Forskning har vist at autoritære tendenser kan være en sterk indikator på støtte til høyrepopulistiske bevegelser. Mennesker med en høyere grad av autoritær orientering har en tendens til å favorisere politiske løsninger som opprettholder orden og tradisjonelle verdier. Dette kan forklare hvorfor noen grupper føler seg mer tiltrukket av partier som stiller spørsmål ved multikulturalisme eller som lover strengere kontroll over innvandring. Populistiske partier bruker ofte en retorikk som apellerer til denne frykten for endring, og de fremstiller seg selv som de eneste som kan beskytte den nasjonale identiteten og tradisjonene mot ytre trusler.

En ytterligere dynamikk i populismens fremvekst er relatert til medienes rolle. I mange tilfeller har populistiske partier blitt dyktige i å bruke sosiale medier og alternative nyhetskanaler til å spre sitt budskap. I motsetning til tradisjonelle medier, som ofte er sett på som en del av det etablerte systemet, er disse alternative kanalene i stand til å nå ut til en bredere og mer spesialisert velgerbase. Det er en form for "mediepopulisme" som gjør at populistiske partier kan bygge et sterkt fellesskap med sine tilhengere, som ofte føler at de blir oversett eller misforstått av mainstream-medier.

For å virkelig forstå populismens appell i Europa, er det også avgjørende å vurdere hvordan politiske institusjoner og valgsystemer påvirker fremveksten av populistiske partier. I flerpartisystemer med proporsjonale valgsystemer har populistiske partier en tendens til å lykkes bedre, ettersom de kan bygge brede koalisjoner av velgere som deler generelle misnøye med det politiske systemet, uten nødvendigvis å måtte tilby detaljerte politiske løsninger. Dette gjør det lettere for dem å tiltrekke seg velgere som kanskje ikke nødvendigvis er enige om alle politiske saker, men som enes om behovet for å endre det politiske landskapet.

Det er også viktig å merke seg hvordan økonomiske og politiske kriser kan skape grobunn for populisme. I tilfeller som Storbritannias Brexit-avstemning eller den økende støtten til populistiske partier i flere europeiske valg, har usikkerheten rundt den økonomiske framtiden og den geopolitiske situasjonen vært en betydelig faktor. Populistiske partier er i stand til å utnytte denne krisen til å fremme en enkel løsning – å kaste ut de tradisjonelle politiske eliten og ta tilbake kontrollen. Dette resonnerer med velgere som føler seg utelatt fra de økonomiske og politiske beslutningene som former deres liv.

Det er viktig å forstå at populisme ikke bare er et fenomen som er forbundet med høyreorienterte partier. Selv om populistiske strømninger er mest synlige på høyresiden av det politiske spektrum, finnes det også venstrepopulistiske bevegelser som gjør krav på å representere de økonomisk og sosialt marginaliserte. Slike bevegelser kan tilby en alternativ løsning til de økonomiske problemene som mange mennesker står overfor, men på en annen måte enn de tradisjonelle partiene. De kan fremme en retorikk som utfordrer kapitalismen og fremmer radikale endringer i det økonomiske systemet.

Endelig er det verdt å merke seg at populismens fremvekst ikke nødvendigvis fører til varige endringer i det politiske systemet. Populistiske partier kan vinne valg og oppnå makt, men ofte er deres politiske agenda og gjennomføringen av løftene deres vanskelige å oppnå i praksis. Den populistiske bølgen kan derfor være et uttrykk for mer midlertidig politisk misnøye, snarere enn et fundamentalt skifte i politisk makt. Hvordan etablerte partier og institusjoner responderer på denne trenden vil være avgjørende for hvorvidt populismen vil forbli en permanent kraft i europeisk politikk.

Hvordan verdier og generasjoner påvirker stemmegivning for autoritære og populistiske partier i Europa

Folkets støtte til autoritære og populistiske partier har lenge vært et tema for politiske analyser. En rekke faktorer, som politisk mistillit, generasjonstilhørighet og ideologisk plassering, har vist seg å spille en viktig rolle i hvordan og hvorfor folk stemmer på partier som fremmer autoritære eller populistiske verdier. En av de viktigste innsiktene fra nyere studier er at kulturelle verdier, spesielt de knyttet til autoritær tenkning, har en sterk sammenheng med stemmegivning for autoritære partier. I tillegg har analysene vist at generasjonsforskjeller ikke bare reflekterer enkle demografiske skiller, men snarere dype verdimessige ulikheter.

De eldre generasjonene, som Interkrigsgenerasjonen og Babyboomergenerasjonen, har en tendens til å støtte autoritære partier i høyere grad enn de yngre. Dette er et mønster som finnes i flere europeiske land, med unntak av noen få som Ungarn og Kypros, der yngre generasjoner viser en høyere støtte for slike partier. Når man ser på sammenhengen mellom autoritære verdier og stemmegivning, er det tydelig at verdier knyttet til sosial konformitet, trygghet og respekt for autoritet har en sterk tilknytning til støtte for partier som tar en mer autoritær politikk.

For å få et mer presist bilde av dette forholdet kan vi se på de landene der dette mønsteret er spesielt tydelig. For eksempel har Tyrkia, Slovakia, Ungarn og Hellas blant de høyeste nivåene av både autoritære verdier og stemmeoppslutning for autoritære partier. I kontrast har Sverige, Frankrike og Tyskland lavere støtte både for autoritære verdier og partier, noe som peker på en sterk regional forskjell i politiske holdninger og stemmegivning.

I tillegg til autoritære verdier, er det også et sterkt skille mellom støtten til autoritære partier og populistiske partier. Mens eldre generasjoner er mer tilbøyelige til å støtte partier med autoritære tendenser, er det de yngre som i større grad stemmer på populistiske partier. Dette tyder på at de yngre velgerne er mer åpne for partier som utfordrer det etablerte politiske systemet med anti-elitistiske og anti-etablissementretorikk. Dette er et viktig trekk ved den politiske utviklingen i mange europeiske nasjoner, og det viser at ungdommen ofte søker alternativer til den tradisjonelle politikken.

Selv om generasjonsforskjellene i støtte til autoritære og populistiske partier er tydelige, finnes det unntak. For eksempel er det i Ungarn og Kypros en tendens til at yngre velgere har større støtte for autoritære partier enn de eldre. Dette kan skyldes spesifikke nasjonale politiske og sosiale forhold, som kan gjøre at yngre generasjoner føler større tilknytning til autoritære strømninger, enten som et resultat av nasjonale økonomiske utfordringer eller som en reaksjon på politisk ustabilitet.

Videre viser dataene at de autoritære verdiene er tett knyttet til folks bakgrunn, som utdanning, urbanisering og yrkesstatus. De som har høyere utdanning og bor i urbane områder, har en tendens til å avvise autoritære partier i høyere grad enn de med lavere utdanning og de som bor på landsbygda. Dette kan indikere at personer som er mer utsatt for utdanning og urbanisering har lettere tilgang til alternative politiske perspektiver, mens de med færre ressurser kan oppleve større usikkerhet og dermed tiltrekkes av partier som lover enkle løsninger på komplekse problemer.

Endelig er det verdt å merke seg at mens eldre generasjoner oftere stemmer på autoritære partier, er det de yngre som er mer tilbøyelige til å støtte populistiske bevegelser. Denne dynamikken kan forklare hvorfor populisme har fått økt oppslutning i flere europeiske land de siste årene, spesielt blant de som føler seg marginaliserte eller ignorert av det etablerte politiske systemet.