Hvordan en uventet felle kan bli vendt til seier

Fresquoy smilte for seg selv og lot tankene raske forbi. Dette var sjansen han hadde ventet på hele sitt liv, og han var fast bestemt på å utnytte den. Planene for den nye franske ubåten ville være verdt en formue for den som klarte å få tak i dem, og hva i all verden var det Roquant tenkte på? Hvordan kunne han være så utrolig dum å beholde et så viktig brev på seg, for så å miste det akkurat når Fresquoy ventet på å slå til? Men det var typisk Roquant, en håpløs idiot. Fresquoy husket hendelsen i Sluys, da han hadde låst Roquant inne i et sikringsrom i seks timer. Da de fikk ham ut, var han på nippet til å besvime. Roquant hadde aldri vært annet enn en klovn.

Fresquoy tok en rask beslutning og ga nye ordre til taxisjåføren. Fem minutter senere sto han i skyggene på fortauet rett overfor branntrappen på baksiden av Cresnoy. Ti minutter etter dukket Roquant opp. Da han kom nærmere, trådte Fresquoy ut av skyggene og gikk bort til ham. Roquant var i ferd med å få et sammenbrudd da han så den høye skikkelsen. Han skulle akkurat til å si noe, men Fresquoy satte en finger på leppene og kastet et raskt blikk rundt seg, som om han var en konspiratør i en dårlig drama.

Roquant ble så blek som døden. Han var en feig type. «Takk, Fresquoy,» sa han. «Jeg stikker så lenge jeg kan!» Han hastet bort og stoppet en taxi. Han kastet et papir ut av vinduet, og Fresquoy så det før bilen forsvant. Han gikk bort og plukket det opp. Det var Pacassos brev om katten. Fresquoy puttet det i lommen og gikk deretter rolig til branntrappen og klatret opp til Pacassos vindu. Han åpnet det forsiktig og trådte inn i leiligheten.

På midtpunktet av bordet sto en kunstig fruktkurv. Fresquoy flyttet den og fant et konvolutt under den. Han åpnet konvolutten og så på tegningene. Det var de ekte, originale planene! Hva heldig han var! Tre europeiske land ville betale en formue for dem. Han la dem i lommen og gikk tilbake til vinduet. Da stivnet hjertet hans. På den andre siden av gaten, under gatelykten, sto Duchette fra den franske etterretningstjenesten. Litt lenger ned på gaten så han flere andre skikkelser. Det var over. Han var fanget!

Med iskald ro fant han inngangsdøren til leiligheten, åpnet den forsiktig og kikket ut i korridoren. Den var tom. Han gikk ned til enden og kikket over balustraden. Ingen var i sikte, men han så noe annet – noe som ga ham en idé. Det var en sjanse. En million til én sjanse.

Fresquoy løp tilbake til leiligheten og satte seg ned ved skrivebordet. Han skrev et raskt brev, satte det i en konvolutt og gikk tilbake til korridoren. Etter å ha sett seg forsiktig rundt, forlot han leiligheten igjen. Denne gangen fant han katten, som sov i soverommet. Han tok den opp, la den under armen og gikk ut av vinduet, ned branntrappen. På bunnen stod Duchette og hans menn, og Fresquoy kom nesten til å krasje med dem. Duchette smilte.

«Jaha, om det ikke er Fresquoy!» sa han med et smil. «Hvilket fangst!»

«Raoul Fresquoy,» sa Duchette og ble alvorlig, «jeg er en offiser i den franske etterretningstjenesten, og jeg arrestere deg på vegne av republikken for å ha stjålet en sett med planer fra marinens avdeling.»

Fresquoy smilte. «Ikke vær en idiot, Duchette,» sa han. «Jeg vet alt om det. Jeg vet alt om ditt lille spill med Pacasso. Roquant fortalte meg det. Pacasso har solgt deg ut to ganger! Jeg kom hit fordi jeg er en dyrevenn, og fordi jeg visste at Pacassos katt var låst inne her og ville dø av sult. Og forresten, jeg advarer deg, jeg er en gresk borger, og jeg kjenner ingenting til de stjålne planene. Jeg krever å bli søkt straks, og jeg krever å få se den greske konsulen.»

«Dette er en felle. Du ønsker å arrestere meg fordi du mistenker at jeg er en hemmelig agent. Jeg er ikke det. Jeg er i Paris for helsen min, og jeg krever å bli løslatt umiddelbart!»

Og dette skrev han:

«Min kjære, kjære Duchette,

Er ikke du en idiot? Virkelig, du er min kjære venn. Mens jeg var i Pacassos rom, og du og dine menn ventet utenfor, gikk jeg ut av leiligheten og kikket på korridoren. Hva tror du jeg fant, kjære Duchette? Jeg fant en postkasse – en postkasse, min kjære Duchette!

Jeg gikk tilbake til leiligheten, tok planene, la dem i en konvolutt og adresserte den til meg selv på dette hotellet i Brugge. Konvolutten ankom i går kveld, komplett med planene, kjære Duchette.

Forresten, du kan kanskje fortelle Pacasso – hvis du ser ham – at jeg ga katten hans til en gammel dame på Boulevards des Italiens. Det virket passende.

Farvel, kjære Duchette. Raoul Fresquoy.»

Hvordan Mennesker og Makt Kan Krysse Veier Gjennom Skjulte Handlinger

I en tid hvor personer med store interesser ofte krysser veier på uventede måter, er det en skjult verden av forhandlinger og hemmelige forbindelser som styrer mange av våre handlinger. Den historie som utspiller seg i møtet mellom Mr. Carrados og Mr. Hosier gir et innblikk i denne ukjente verden, der tilsynelatende uskyldige handlinger kan få store konsekvenser.

Det begynner med en tilsynelatende uskyldig samtale mellom to personer som deler en felles interesse for antikviteter, spesifikt greske mynter. Hosier, en prest med en stor samling, inviterer Carrados til å betrakte hans skatter, og en diskret utveksling finner sted, hvor Carrados viser en bemerkelsesverdig dyktighet til å forstå objektene uten å kunne se dem. Dette forholdet mellom de to blir snart komplisert av en uventet avsløring.

Den ukjente kvinnen som søker prestens hjelp, kommer til ham for å avlegge en bekjennelse som hun føler hun ikke kan dele med noen andre. Hennes frykt og svakhet hindrer henne fra å gjøre det rette, til tross for at det er mulig å rette opp de feilene hun har gjort. Hosier, som tar sin rolle på alvor, finner seg selv fanget i en konflikt mellom å opprettholde sin trofasthet mot løftene han har gitt, og å gjøre det som er rett for samfunnet.

Her kommer Carrados inn. I stedet for å være en passiv observatør, bruker han sin ekspertise til å avdekke de skjulte detaljene i saken. Med sin evne til å lese mellom linjene i de skriftlige opplysningene, begynner han å forstå at det finnes en mye større sammenheng, som involverer både mennesker i høyere posisjoner og farlige handlinger. Dette er en historie som viser hvordan informasjon, som på overflaten virker ubetydelig, kan bli nøkkelen til å løse komplekse saker som går langt utover det de fleste mennesker kan forstå.

Hosier er frustrert og usikker på hva han skal gjøre. Hans tro på det gode og det rettferdige utfordres når han står overfor et dilemma som setter ham i en posisjon hvor hans moralske verdier kolliderer med hans ansvar som prest og som en del av et samfunn. Hans beslutning om å holde informasjonen tilbake, i håp om at de rette tidene skal komme, gir en følelse av maktesløshet, men også et innblikk i den menneskelige tilstanden der vi er villige til å bære byrder på vegne av andre for å beskytte dem fra skade.

I et slikt landskap, hvor sannhet og løgn kan være tynne linjer, er det viktig å forstå at handlingene vi tar i møte med slike hendelser kan ha vidtrekkende konsekvenser. En tilsynelatende liten avgjørelse, som å ikke handle på en informasjon eller å beskytte et løfte om konfidensialitet, kan i mange tilfeller være det som bestemmer utfallet av en langt større historie.

Dette eksempelet viser hvordan mennesker, på tross av deres tilsynelatende enkle liv, kan finne seg selv i sentrum av større konflikter som berører ikke bare deres eget liv, men hele nasjoners skjebner. Carrados, i sitt ubevisste engasjement for å avdekke sannheten, gir oss en påminnelse om viktigheten av å være oppmerksom på hva som skjer rundt oss, og hvordan vår egen rolle kan være både liten og samtidig enorm i større sammenhenger.

Hva var betydningen av spionasje under første verdenskrig for Storbritannia?

Grosse var den første som ble tiltalt under den endrede Offisiell Hemmelighetslov, og hans rettssak fant sted i februar 1912 i Winchester for Mr. Justice Darling. Saken fikk stor betydning, og Sir Rufus Isaacs, som på det tidspunktet var Attorney-General, ledet saken for kronen. I løpet av sin åpningsinnledning pekte han på en hemmelig rettssak i Tyskland, som involverte Bertrand Stewart, og trakk en kontrast mellom denne og den åpne retten i Storbritannia. "I vårt land," sa Attorney-General, "når en mann blir tiltalt, blir han ført for retten i åpen domstol foran en av Hans Majestets dommere og en jury."

Under rettssaken vitnet Grosse til sin egen forsvar og nektet å ha vært i ferd med å skaffe informasjon som kunne hjelpe en fiendtlig nasjon. Hans forsvar fremstod som svakt under kryssforhøret, og det ble bevist at mens han satt i fengsel, hadde han mottatt et brev fra Petersen, som han hadde bedt om å dekke forsvarskostnadene sine. Brevet som ble lest opp i retten, fikk publikum til å le høyt. Innholdet var som følger: "I henhold til dine ønsker vil jeg sende £80 til dine advokater for ditt forsvar. Jeg må innrømme at dette beløpet virker veldig høyt for meg. Jeg frykter at nytten ikke står i forhold til utgiftene. Jeg kan på ingen måte gjøre mer for deg." Juryen fant ham skyldig, og Attorney-General avslørte at Grosse i 1898 hadde blitt dømt for å ha utstedt falske sedler i Singapore og fått en dom på ti års fengsel.

Mr. Justice Darling, i sin dom, påpekte at spionasje var en alvorlig trussel mot nasjonens sikkerhet. "Utover det," sa han, "har disse forbrytelsene beklagelige konsekvenser. Praksisen til spioner som er ute etter å avsløre hemmeligheter som andre anser som essensielle å holde skjult, kan bare skape og oppildne fiendtlige følelser. De som engasjerer seg i denne virksomheten, kan muligens rettferdiggjøre seg selv med patriotiske grunner, men skaden de påfører er irreparabel og kan føre til krig."

Denne oppdagelsen ble gjort umiddelbart etter Grosses arrestasjon i 1911, og fra da av visste myndighetene ikke bare navnene og adressene til alle Tysklands spioner, men også hva slags informasjon de var ute etter å skaffe. Sporadiske arrestasjoner ble gjennomført, men kun når det ble ansett som absolutt nødvendig. Flertallet av spionene fikk fortsette sitt arbeid med å videreformidle informasjon som ikke bare var unøyaktig, men også harmløs for Storbritannia. Med andre ord, myndighetene lekte med dem.

Da krigen brøt ut, ble tjue spioner satt i forvaring. Den første mannen som ble arrestert var Ernst, som ble pågrepet av den avdøde Chief Inspector Ward og Sergeant Cooper i hans butikk. Han ble internering, men hevdet at han var britisk statsborger, ettersom han var født i Hoxton, selv om foreldrene hans var tyske. Det ble derfor besluttet å behandle ham i henhold til Offisiell Hemmelighetslov, og i november 1914 ble han stilt for retten ved Old Bailey, tiltalt for å ha oppfordret en annen mann til å videreformidle informasjon om bevegelser, beväpning og disposisjon av britiske fartøy, informasjon som kunne være nyttig for fienden. Sir Archibald Bodkin, som representerte kronen, beskrev Steinhauer som en person høyt oppe i den tyske regjeringens hemmelige tjenester.

Siden 1911 hadde Postvesenet fått strenge instrukser om å være spesielt oppmerksom på Ernsts korrespondanse. Brev adressert til ham, både i hans eget navn og under pseudonymene Walters og Waller, ble åpnet av postvesenet. Innholdet ble kopiert, brevene forseglet på nytt og sendt tilbake til Ernst. Tilsvarende brev sendt fra Storbritannia av Ernst, og adressert til en person i Potsdam under navnet Reimers, ble åpnet og kopiert før de ble videresendt. Advokatene beskrev Ernst som Steinhauers formidler, og han mottok en månedslønn på 20 shilling som senere ble økt til 30 shilling.

Ernst ga et interessant innblikk i et møte Steinhauer hadde i London. "Jeg har bare sett Steinhauer en gang," sa Ernst til en detektiv etter arrestasjonen. "Det var rett før jul, 1911. Han kom til butikken min en søndag morgen. Jeg hadde flere kunder der. Han sa: 'Du er Ernst. Kjenner du meg? Jeg er Steinhauer. Jeg vil ha en rolig samtale med deg. Jeg kommer tilbake etter at butikken er stengt.' Han kom tilbake senere, og vi satt og pratet lenge."