Hvordan skiller African American Language seg i grammatikk og uttale fra Standard American English?

I en del grammatiske strukturer skiller African American Language (AAL) seg markant fra Standard American English (SAE). Mange av disse forskjellene er knyttet til hvordan bestemte verb former brukes, som for eksempel verbet "be", som ofte kan være en kilde til forvirring både for de som er vant til SAE og for de som forsøker å etterligne AAL uten å forstå de underliggende reglene.

En av de mest karakteristiske trekkene ved AAL er bruken av det uforanderlige verbet "be". Dette verbet brukes på en måte som kan virke uvanlig for de som er vant til SAE, hvor verbet varierer mellom "am", "is" og "are" avhengig av subjektet og tid. I AAL er derimot verbet "be" konstant og skifter ikke. Eksempler på dette finnes i setninger som: "She be running with her team," hvor "be" indikerer at handlingen skjer regelmessig. Dette er en grammatisk markør som uttrykker at handlingen skjer jevnlig, som en vane. Det er viktig å merke seg at denne bruken ikke kan forveksles med en enkel erstatning for "is" eller "are", men signaliserer et regelmessig handlingsmønster. Hvis man derimot snakker om en handling som skjer akkurat nå, vil man si: "She running with her team." Her er verbformen i presens, og det er ingen indikasjon på at det er et vanlig forekommende mønster.

En annen viktig grammatisk struktur i AAL er det som kalles "zero copula", hvor verbet "be" utelates i visse setninger. I SAE er det nødvendig å bruke verbet "is" eller "are" som en kopulær, for eksempel i setningen: "She is a student" eller "They are tired." Derimot, i AAL kan setningen være: "She ready now" eller "They tired," uten at dette endrer meningen i setningen. Denne utelatelsen av verbet kan oppstå når det er mulig å kontrahere verbet i SAE, som i setningen: "She’s tired" i stedet for "She is tired". AAL tillater at man utelater "is" eller "are" i tilfeller der det ville vært mulig å kontrahere disse formene i SAE. Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er mulig å utelate "am", "was" eller "were" i slike sammenhenger.

Når det gjelder eksistensielle uttrykk, er det en annen forskjell mellom AAL og SAE. I AAL bruker man i stedet for "there is" eller "there are" uttrykket "it’s" eller "i’s" (en forkortelse av "it is"). For eksempel, i SAE vil man si "There’s a problem," mens det i AAL kan bli uttrykt som "I’s a problem." I AAL er det ingen forskjell på entall og flertall i slike setninger, som i eksempelet: "I’s a lot of people here."

AAL skiller seg også fra SAE når det gjelder fonologi, eller uttale. For eksempel er reduksjon av konsonantklynger et vanlig fenomen i AAL, noe som gjør at visse konsonanter utelates for lettere uttale. Konsonanter som [l] og [r] kan bli utelatt hvis de står etter en vokal, som i "help" som blir uttalt som [hɛp], eller i "cold", som kan uttales som [kod]. Hvis en konsonant står på slutten av et ord og er etterfulgt av en vokal, kan den også bli utelatt, som i ordet "car", som uttales [ka]. Det er også regler for hvilke konsonanter som kan utelates avhengig av om de er stemte eller ustemte. For eksempel kan den siste konsonanten i ordet "band" bli utelatt, da både [n] og [d] er stemte, og man ender opp med uttalen [bæn].

Et annet fonologisk trekk ved AAL er det såkalte "g-droppet" i ord som "thinkin’" og "walkin’". Dette er ikke et resultat av å fjerne konsonanten, men snarere en erstatning av den velar nasalen [ŋ] med den alveolære nasalen [n], en prosess som finnes i uformell tale i mange engelskspråklige områder.

AAL har også en tendens til å bruke andre lyder i stedet for de som finnes i SAE. For eksempel, i stedet for [θ] og [ð], som finnes i ord som "think" og "this" i SAE, vil AAL bruke lydene [t], [d], [f] eller [v], avhengig av ordet og den fonetiske sammenhengen. Dette gjelder blant annet ord som "dance" og "that", hvor man i AAL vil høre [d] eller [t] i stedet for de vanligste lydene i SAE.

Disse fonologiske og grammatiske forskjellene viser hvordan AAL er et unikt og fullt utviklet språk med sine egne regler og strukturer, til tross for at det ofte blir feilaktig sett på som en forenklet eller "feilaktig" form for engelsk. Det er viktig å forstå at AAL, som alle språk, har et intern system med regler som kan være vanskelig å forstå for de som ikke er kjent med det, men som gir mening innenfor den kulturelle og kommunikative konteksten hvor det brukes.

Hvordan språk reflekterer kjønn, identitet og makt i kommunikasjon

Grammatisk kjønn er et begrep som dukker opp i mange språk og som påvirker hvordan substantiver klassifiseres. I mange indoeuropeiske språk, som spansk, fransk og italiensk, blir substantiver delt inn i maskuline og feminine kategorier. I tysk finnes også et nøytrum. Denne klassifiseringen avgjør hvilke bøyningsendelser som benyttes i artikler, adjektiver og noen ganger verb. På fransk for eksempel, sier man "le chien est parti" (hunden gikk) for å referere til hunden, et maskulint substantiv, mens man sier "la voiture est partie" (bilen gikk) for å referere til bilen, et feminint substantiv. Dette er et resultat av grammatisk kjønn, hvor substantivet i seg selv bestemmer bøyningen. Grammatisk kjønn er ikke nødvendigvis knyttet til biologisk kjønn, men heller et språkspesifikt system som bestemmer hvordan språkstrukturen fungerer.

Mens språk som engelsk ikke benytter grammatisk kjønn på samme måte, har språklige studier i lang tid vært opptatt av hvordan kjønn, makt og identitet manifesteres i språket. Fra tidlige feministiske bevegelser har forskere forsøkt å kartlegge hvordan kvinner ofte blir usynliggjort eller undervurdert gjennom språkbruk. Et tydelig eksempel på dette er det andro-sentriske språket, der begreper som "man" eller "mankind" benyttes for å referere til hele menneskeheten. I denne sammenhengen kan man kanskje forstå "man" som universelt, men sammenligner man det med dyresystemer, ser man et skille: Mens "hund" kan referere til begge kjønn, har vi et separat ord for hunn-hund, nemlig "tispe". Dette peker på en underliggende idé om at "man" er normativt og inkluderer menn, mens kvinner krever et eget markert begrep.

Andre begreper som "mailman" (postmann) eller "fisherman" (fisker) har blitt gjenstand for språklig reform, og flere kjente ord har fått mer nøytrale former, som "mail carrier" (postbud) eller "flight attendant" (flyvert). Denne språklige reformen har i noen tilfeller vært vellykket, men spørsmålet om disse endringene har påvirket de underliggende kjønnsforventningene og stereotype oppfatningene, er fortsatt åpent. For eksempel, selv om begrepene "actor" og "actress" har blitt mer kjønnsløst i nyere tid, har distinksjonen mellom begrepene fortsatt en viss betydning, der "actress" kan ha en implisitt verdi som refererer til et lavere nivå av profesjonell prestasjon.

En annen språklig utfordring oppstår når et ord som opprinnelig er maskulint, får et feminiserende suffiks som "-ette" eller "-ess". Denne strukturen indikerer at maskulinitet er den normative, mens femininitet er en avvikende form. Eksempler som "governess" (guvernante) og "bachelor" (ungkar), hvor sistnevnte har fått en kvinnelig variant i form av "bachelorette", viser hvordan slike begreper kan reforsterke kjønnsrollemønstre. Å legge til et feminiserende suffiks til et maskulint begrep kan dermed implisere at det maskuline er standard, og at det feminine er noe ekstra eller unntak.

Språklige normer for profesjoner kan også avsløre kjønnsstereotyper. For eksempel, mens "doctor" er et umerket begrep som kan referere til både menn og kvinner, er "woman doctor" et vanlig uttrykk, som signaliserer at en kvinnelig lege er unntaket, ikke normen. På den andre siden, når det gjelder yrker som tradisjonelt er kvinnedominerte, som sykepleier, blir en mannlig sykepleier ofte merket som en "male nurse", mens en kvinne som er lege ikke får et tilsvarende "male doctor". Denne strukturen understreker fortsatt et skille mellom det som anses som "normalt" (maskulint) og det som blir sett på som en avvikende form (feminint).

Det er viktig å forstå at kjønn ikke er den eneste faktoren som påvirker hvordan vi uttrykker oss gjennom språk. Kulturelle og sosiale faktorer som klasse, etnisitet, nasjonalitet og seksualitet spiller en like stor rolle. Identiteten vår er flerdimensjonal, og hvordan kjønn uttrykkes gjennom språket vil være forskjellig avhengig av disse andre faktorene. For eksempel, som vi har sett i tidligere kapitler, er språket som brukes av svarte menn i USA (Black Masculine Language, BML) et særlig stigmatisert språk, ofte assosiert med gateprat. BML fungerer for mange unge svarte menn som et uttrykk for motstand, og er et språk som lar dem definere seg selv, heller enn å bli definert av et hvitt samfunn som ofte marginaliserer dem.

Selv om språket til svarte menn i USA ofte er misforstått eller demonisert, er det et regelstyrt og gyldig språk, brukt daglig for å utføre de nødvendige handlingene i samfunnet. Det er et språk som formidler en kollektiv identitet, et språk av solidaritet, som også utfordrer etablerte maktstrukturer. Dette er et eksempel på hvordan kjønn er sammenfiltret med andre identiteter, og hvordan språk ikke bare reflekterer, men også former den sosiale virkeligheten vi lever i.

Endtext