Hva forårsaket det republikanske partiets indre kollaps, og hva betyr det for amerikansk politikk?

Når man forsøker å forstå den pågående transformasjonen av det republikanske partiet i USA, er det avgjørende å se forbi mediebruset og i stedet studere de underliggende strukturelle kreftene som former partiets utvikling. Den såkalte «implosjonen» av det republikanske partiet er ikke et plutselig sammenbrudd, men en langsom prosess som strekker seg over flere tiår, og som til slutt kulminerte med Donald Trumps presidentperiode. Dette er ikke bare et spørsmål om én mann, men heller et resultat av dype spenninger mellom ideologisk renhet og pragmatisk styring, mellom grasrotens krav og partielitens lojaliteter.

Et sentralt tema i denne utviklingen er svekkelsen av tillit – både til myndighetene og til partiene som institusjoner. Når borgerne mister tilliten til at staten representerer deres interesser, skapes det grobunn for populisme og polarisering. I USA har dette vært nært knyttet til økonomisk ulikhet, rasekonflikter og fremmedgjøring. Slike forhold ble forsterket av mediefragmenteringen, der velgerne i økende grad søker informasjon fra kilder som bekrefter deres fordommer, i stedet for å utfordre dem.

En annen viktig dynamikk er hvordan reformer i finansiering av valgkamper – til tross for at de ble presentert som «anti-parti» tiltak – faktisk svekket partienes rolle som organisatoriske mellomledd. Når pengestrømmen ikke lenger går gjennom partistrukturen, men i stedet kanaliseres via super-PACs og private nettverk, mister partiene kontrollen over både kandidater og budskap. Dette åpnet døren for kandidater som Trump, som kunne bygge en bevegelse uten den tradisjonelle partimaskinens støtte.

Samtidig har det republikanske partiet blitt trukket mellom to ulike identiteter: den gamle koalisjonen av næringslivsinteresser, konservativt samfunnssyn og lavskattpolitikk, og en ny nasjonalistisk, identitetsdrevet populisme. Denne spenningen har gjort det nesten umulig å formulere en felles plattform, og har tvunget frem en form for politisk schizofreni, hvor partiet ikke lenger vet hvem det representerer, eller hvordan det skal vinne flertall i et samfunn som stadig blir mer mangfoldig.

For å forstå hvorfor partiet ikke bare har endret seg, men nærmest har revet seg selv opp fra innsiden, må man også analysere hvordan nasjonal politikk spilles ut ulikt i Kongressen, i Senatet og i Det hvite hus. Disse institusjonene har hver sine insentiver og velgerbaser, noe som ofte fører til konflikt heller enn samarbeid, selv innen samme parti. Mens representanter i Huset ofte frykter utfordrere fra ytterfløyene i primærvalg, har senatorer et bredere, mer moderat velgergrunnlag. Presidentembetet, derimot, fordrer en nasjonal fortelling – en visjon som kan samle. Trump klarte å fylle dette rommet, ikke fordi han hadde en enhetlig politikk, men fordi han mestret symbolikken, konflikten og medias logikk.

Det er også nødvendig å forstå hvor dyp og gjennomgripende rollen til religion og rase har vært i denne utviklingen. Den religiøse høyres mobilisering fra Jimmy Carters tid og frem til i dag har ikke bare vært moralsk, men politisk strategisk. Den har skapt en lojal velgerbase, men samtidig gjort partiet mer rigid og mindre i stand til å tilpasse seg samfunnsendringer. Rase, på sin side, har vært et konstant understrøm i amerikansk politikk, og spilte en avgjørende rolle i både valget av Obama og den påfølgende reaksjonen som brakte Trump til makten.

I tillegg har partiforskeres analyser vist hvordan tillit – eller mangel på sådan – til offentlige institusjoner har en direkte effekt på hvilke politiske tiltak som får støtte. Når velgerne ikke lenger tror at staten kan regulere tobakksindustrien, forurensning eller energisektoren på en rettferdig måte, får private interesser dominere. Dette forverres ytterligere av milliardærer som, under dekke av libertarianske idealer, systematisk arbeider for å svekke offentlig regulering og demokratisk kontroll – samtidig som de organiserer seg i karteller for å fremme egen agenda.

At partiet befinner seg i et strukturelt sammenbrudd, betyr ikke nødvendigvis at det vil forsvinne. Amerikanske partier har historisk vært i stand til å gjenoppfinne seg selv. Men dette fordrer lederskap, ideologisk fleksibilitet og institusjonell lojalitet – kvaliteter som for tiden er i underskudd. Mens partielitene forsøker å navigere i et landskap preget av ytre press og indre splittelse, står spørsmålet fortsatt åpent: Vil det republikanske partiet igjen kunne bli et styringsdyktig, nasjonalt parti, eller vil det fortsette å grave seg dypere ned i en strategi basert på frykt, sinne og utelukkelse?

Det som er viktig å forstå, er hvordan svekkelsen av mellomliggende institusjoner – som politiske partier, lokal presse og sivilsamfunnets arenaer – har skapt et rom for autoritære tendenser. I fraværet av tillit og felles virkelighetsforståelse blir politikken redusert til konflikt og identitet. Demokratiet overlever ikke slike forhold på autopilot; det krever vedlikehold, kompromissvilje og en grunnleggende tro på at motparten også ønsker det beste for landet.

Hvordan ble kompromiss et skjellsord i det republikanske partiet?

Tidligere var det mulig å være konservativ og samtidig støtte en fellesløsning. Selv Newt Gingrich støttet en gang mandatet i helseforsikringsplanen fra Heritage Foundation. Obamacare tok dette mandatet direkte fra den republikanske guvernøren Mitt Romneys plan, selv den gang ansett som et konservativt ideal. Men det var ikke nok. For Jim DeMint og hans støttespillere var det nå viktigere å eliminere mandatet enn å unngå gratispassasjerer. Prinsipper ble fleksible når makt og ideologisk renhet sto på spill.

Støtten fra milliardærer og multimillionærer – gjennom grupper som FreedomWorks og Americans for Prosperity – gjorde det mulig å straffe de moderate og belønne de ideologisk rene. DeMint hadde plutselig ressurser til å målrette ethvert primærvalg, og selv om den sittende kandidaten vant, ville de forstå kostnaden ved moderasjon. 2010 ble året for renselse snarere enn samling. DeMint reiste landet rundt og latterliggjorde konservative som han mente ikke var konservative nok, og hjalp kandidater som var mer interessert i ideologiske angrep enn lovgivning.

Det republikanske gjennombruddet i mellomvalget i 2010 var ikke uventet – førsteperiodens presidenter taper ofte i slike valg – men den nye republikanske bølgen skilte seg ut. Det var ikke bare et spørsmål om representasjon, men en ideologisk omforming av selve partiet. David Axelrod beskrev Tea Party-bevegelsen som «en grasrotbevegelse finansiert av oljemilliardærer». Mye av infrastrukturen og finansieringen stammet fra Koch-nettverket, men bevegelsen hadde egen drivkraft: et dypmistruende, nesten eksistensielt hat mot Obama og alt han representerte. Den var i stor grad en bevegelse av hvite borgere, forankret i kulturell identitet mer enn politikk.

Dette hadde en pris. Partiet plukket opp seks seter i Senatet, men kunne ha fått flertall om det ikke var for marginale kandidater som skremte bort mer moderate velgere. Christine O’Donnell i Delaware, kjent for å ha uttalt «Jeg er ikke en heks», og Sharron Angle i Nevada, som støttet et forslag fra scientologer om massasjer for innsatte, ble nasjonale parodier. Slike kandidater appellerte til de mest ekstreme velgerne, men frastøtte resten. Ken Buck i Colorado uttrykte standpunkter mot abort selv ved voldtekt og incest, og kalte trygdesystemet en ulovlig og forferdelig politikk. Selv om hans kandidatur skadet partiet, ble han støttet av DeMint og andre donordrevne grupper.

Fox News gjorde ikke saken bedre. I stedet for å støtte partiets etablerte kandidater, fulgte de seertallene. Mitch McConnell ønsket Trey Grayson – en erfaren og velartikulert bankmann – som senator fra Kentucky. Men Fox gav plassen til Rand Paul, en libertariansk øyelege med ekstreme synspunkter, motstander av vaksinasjon, og tilhenger av gullstandarden. Paul erklærte sitt kandidatur på Glenn Becks show og bygget sin kampanje gjennom farens mailingliste og opptredener hos konspirasjonsteoretikeren Alex Jones. Han var mer opptatt av oppmerksomhet enn lovgivning, og han vant.

Mediene – Fox, konservativ radio, og nettsteder som Breitbart og Drudge Report – konkurrerte om å tilfredsstille det mest ideologisk ladede publikummet. Konsekvensen var at kompromiss ikke lenger var en dyd. Det var blitt en synd. Enhver tilløp til samarbeid med demokrater ble sett på som forræderi, og ledere som forsøkte det, ble utfordret i primærvalg eller eksponert i høyreorienterte medier.

Frank Luntz, den legendariske strategen bak «Contract with America», forsøkte å gi partiet en plan. Allerede på innsettelsesdagen til Obama samlet han Gingrich og andre fremadstormende republikanere. Strategien var enkel: blokkere alt. Bruke Representantenes hus som et spydspiss. Gjøre hver budsjettdebatt til en kamp, hver komitéhøring til en mulighet for angrep. Det handlet ikke om styring, men om å kontrollere narrativet. Tea Party var både et redskap og et virus i systemet – den gjorde kompromiss umulig og institusjoner ustabile.

De såkalte «Young Guns» – Paul Ryan, Eric Cantor og Kevin McCarthy – var frontfigurer i denne strategien. De mente at partiets ledere hadde sviktet ved å øke statens størrelse og underskuddet. De var ideologisk skolerte, men også pragmatiske nok til å forstå spillet. Likevel var det ikke lenger rom for pragmatisme. Donorer og mediepress tvang dem lenger til høyre, og i takt med dette mistet de kontrollen over bevegelsen de selv hadde løftet frem.

Denne bølgen var ikke bare en politisk vending, men en strukturell transformasjon av det republikanske partiet. Endringer i valgkampfinansiering og fremveksten av eksterne pengegrupper som Club for Growth og Koch-nettverket gjorde partiledelsen maktesløs. Partiet kunne ikke lenger disiplinere sine egne, og kompromiss krevde nå konsensus med fraksjoner som ikke anerkjente statens legitimitet.

Hva som oppstod, var et parti uten kjerne, splittet mellom institusjonell erfaring og ideologisk ekstremisme. I sentrum sto en Kongress lammet av sine egne interne kriger, og en velgermasse mer lojal til indignasjon enn til politikk. Det nye høyre krevde renhet, ikke resultater. Og kompromiss – selve fundamentet for demokratisk styring – ble ikke bare sett som svakhet, men som svik.

Viktig å forstå i dette bildet er at det som ved første øyekast kan se ut som populistisk grasrotmobilisering, i realiteten var en koordinert maktkamp mellom etablerte institusjoner, mediekrefter og private donorer. Demokratiets institusjoner, slik som partier, ble ikke bare utfordret, men omformet til plattformer for permanente kulturkamper. Velgere ble ikke lenger mobilisert for å skape løsninger, men for å føre krig mot en konstruert fiende. I dette landskapet er kompromiss ikke bare vanskelig – det er umulig.