I løpet av 1960- og 1970-tallet begynte de såkalte "New Right"-bevegelsene i USA å forme en ny politisk og kulturell retning, som søkte å omstrukturere amerikansk samfunn ved å gjenopprette et idealisert bilde av et patriarkalsk, hvitt og protestantisk dominert Amerika. I møte med suksessene til arbeidsbevegelsen, feministbevegelsen og borgerrettighetskampen, søkte fundamentalistiske krefter å motvirke disse gjennom å trekke de kristne kirkene mot konservativ politisk aktivisme. Dette førte til at Evangelikale kristne og det republikanske partiet i stor grad ble ett og samme politiske fenomen.

Mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, ble en rekke strategiske allianser etablert for å mobilisere de Evangelikale velgerne. Denne alliansen skapte en omfattende organisasjonsstruktur som knyttet sammen lokale og nasjonale politikere, samfunnsledere og kirker. Gjennom disse nettverkene ble fundamentale budskap formidlet til tusenvis av mennesker på tvers av landet, og politiske strategier og skremmehistorier ble delt for å skape en enhetlig front mot det som ble sett på som en trussel mot den kristne, hvite Amerikas naturorden.

En av de mest markante elementene i denne bevegelsen var kritikken av sekulære medier, som ble sett på som et hinder for å opprettholde en moralsk, kristen orden i samfunnet. Mediene ble ansett som redskaper for en "okkult" konspirasjon som undergravde det som ble sett på som et sunt samfunn. Denne kritikken fikk et politisk gjennombrudd i forbindelse med presidentvalget i 1980, der Ronald Reagan, en sekulær og fraskilt tidligere Hollywood-skuespiller, ble en uventet alliert for Evangelikale krefter. Til tross for sin moderate politiske stil, omfavnet Reagan Evangelikalske verdier og ga stemme til deres synspunkter.

Slik sett ble Reagans valgseier et viktig skritt for New Right, og en konkretisering av deres langvarige ønske om å marginalisere moderate stemmer i det republikanske partiet. For de som stod på New Right sin side, var ikke dissens bare et uenighetspunkt, men noe langt mer alvorlig: et angrep på Guds naturlige orden. Moderater, som representerte en annen stemme i det politiske landskapet, ble betraktet som del av fienden – en fiende som til og med ble sett på som "demonisk."

Denne polariseringen ble ytterligere forsterket gjennom samarbeid med kristne medieselskaper som var dypt integrert i New Right-nettverkene. Via disse mediene, som Christian Broadcasting Network (CBN) og Salem Radio, fikk de konservative budskapene en stadig bredere spredning, og Evangelikale ideer ble mer stabilt forankret i det offentlige ordskiftet. Selv om budskapene primært ble rettet mot Evangelikale, ble de ikke holdt begrenset til disse nettverkene. Når personer som var delvis tilknyttet Evangelikale miljøer, også hadde forbindelser til sekulære kretser, kunne de bringe med seg ideene og skremmebildene fra en verden til en annen.

Et av de mer dramatiske uttrykkene for denne utviklingen var opprettelsen av "cult cops" – en gruppe konservative, ofte hvite og mannlige kristne politimenn som ble sett på som beskyttere av samfunnets moralske integritet. Deres jobb var å finne og eliminere voldelige sataniske sekter som ble sett på som en alvorlig trussel mot barn og samfunnet. Problemet var bare at det ikke fantes noen faktiske sataniske sekter som begikk de forbrytelsene de ble beskyldt for. I stedet fokuserte disse "cult cops" på å kontrollere samfunnets mest synlige avvikere og var svært aktive i å arrangere seminarer som knyttet symboler som fredsmerket eller atypisk ungdomsadferd, som å lytte til heavy metal, til voldelig kriminalitet.

Disse seminarene ble også et sted for tverrfaglig opplæring, hvor alt fra barnevernarbeidere til psykologer og prester ble instruert i hvordan man skulle identifisere tegn på satanisme og voldelige sekter. Det fantes ikke noen objektiv faglig gjennomgang av disse seminarene, men de ble likevel akseptert som sannheter i de samme nettverkene som hadde spredd ryktene i utgangspunktet.

I denne konteksten begynte et mer sofistikert kommunikasjonssystem å ta form, som på overflaten virket som et sammenfall av flere uavhengige synspunkter og synsmedier, men som i realiteten var et koordinerende nettverk som forsterket seg selv. Når politiet, psykologene, prester og media sa det samme, ble dette oppfattet som en uomtvistelig bekreftelse av de påståtte truslene. Det som på overflaten kunne se ut som en kollektiv bekreftelse på en felles virkelighet, var i virkeligheten en organisert prosess som drev frem en politisk og kulturell panikk.

Slik sett var Satanistisk Panikk ikke bare et produkt av isolerte hendelser, men et resultat av et mer omfattende nettverkskrise. Det var et symptom på hvordan moderne medielandskap kan bidra til å spre usannheter og skape kulturelle panikker som lett kan nå en stor del av befolkningen.

I dag er vi vitne til hvordan disse tidlige eksemplene på kulturell manipulasjon har utviklet seg i dagens digitale samfunn. Med den økte mengden informasjon som strømmer gjennom våre nettverkskanaler, er det enklere enn noensinne å spre falsk informasjon og skape kollektiv panikk. Den "forurensede" mediestrømmen i dag er kanskje mer utbredt enn noen gang, og uten de nødvendige filtreringsmekanismene kan vi ende opp med en ny form for kollektiv kulturell forvirring som på samme måte kan prege vår forståelse av virkeligheten.

Hvordan Internett-kultur og Trolling Bidro til Spredning av Hvit Suprematisme og Rasisme

I løpet av de siste årene har vi vært vitne til hvordan trolling og internettsubkulturer, som 4chan og 8chan, har utviklet seg fra uskyldige spøker til et farlig verktøy for å spre ekstremisme. Et særlig oppsiktsvekkende eksempel er angrepet i El Paso, Texas, hvor en hvit nasjonalist drepte 20 personer og skadet 26, mange av dem var meksikanske borgere. Før angrepet postet han et manifest på 8chan, en plattform kjent for å huse radikaliserte meninger og voldelig retorikk. Denne tragiske hendelsen, sammen med flere andre, fikk journalisten April Glazer i Slate til å konkludere at plattformer som 8chan hadde blitt en "normal del" av masseskytinger.

Det er et skremmende mønster som de som var utsatt for disse angrepene, hadde sett komme. De som lenge hadde advart om denne utviklingen, ble avvist eller latterliggjort. Samtidig satt resten av samfunnet og stirret på himmelen og lurte på hvor alt støvet plutselig kom fra.

Trollingens Dårlige Frukt

Den reaksjonære vendingen på 4chan skjedde under alles neser og i sanntid. Ironisk nok, jo mer noen var kjent med internettkultur og, mer presist, subkulturell trolling, jo mindre sannsynlig var det at de hadde lagt merke til den voksende trusselen. For de som hadde internalisert trollingens "ingenting betyr noe"-etikk, virket det som om alt fortsatt var som før – det samme uforpliktende, humoristiske landskapet.

En viktig innrømmelse fra flere av de som hadde vokst opp på 4chan, var at de som en gang hadde ledd av trolling, nå ser hvordan de på en eller annen måte hadde vært med på å oppdra en generasjon som omfavnet rasisme og ekstremisme. En av reporterne som ble intervjuet av Phillips, forklarte at den generasjonen som dominerte internettkulturen, i stor grad var hvit, mannlig og privilegert. Den uformelle holdningen, der alt skulle være morsomt og ingen skulle ta noe alvorlig, hadde skapt en grobunn for de som senere utviklet seg til å bli nazister.

Trollopplæringens Innvirkning på Journalister

Journalister som kom fra denne internettsubkulturen, hadde ofte en tendens til å vurdere online-aggressjoner som eksempler på merkelige og ekstreme internettfenomener. For dem var ikke internett "virkeligheten"; det var internett. De oppfattet trolling, rasisme og trakassering som en slags uskyldig ironi eller underholdning, uten å forstå den virkelige skaden som ble påført mennesker utenfor deres privilegerte boble. Når de deretter ble konfrontert med det mer alvorlige innholdet – som rasistiske memes og "fake news" – oppdaget de hvor feil de hadde vært, men ofte for sent.

De som var vant til å lese, dele og kanskje til og med lage "memes" som latterliggjorde politikere eller kulturelle fenomener, fant det vanskelig å skille mellom humor og hatefull retorikk. Noen av de mest utbredte "dank memes" som ble delt i valget i 2016, ble senere avslørt som svært farlige våpen i kampen for å fremme hvit nasjonalisme.

Trollenes Frukt og Dens Konsekvenser

Det som begynte som humoristisk internettsubkultur, utviklet seg til en farlig og giftig retorikk. Reportere som hadde vært "trollopplært" i sine ungdomsår, oppdaget etter hvert at de hadde vært med på å spre et klima av hat og vold gjennom sine reportasjer, kanskje uten å mene det. De samme latterlige, sarkastiske bildene og humoristiske kommentarer de hadde delt med sine følgere, var de samme virkemidlene som ble brukt av hvite nasjonalister og neonazister til å fremme vold og ekstremisme.

Et godt eksempel på denne utviklingen er Daily Stormer, en av de mest beryktede høyreekstreme nettsidene, som oppfordret til å bruke humor og ironi som våpen for å spre rasistiske ideer. Ved å bruke kjente memes og trollingteknikker, klarte de å tiltrekke seg et større publikum som kanskje ikke først og fremst kom dit for å støtte rasisme, men som raskt ble radikalisert.

Hva Er Viktig Å Forstå?

I bakteppet av denne utviklingen er det viktig å forstå hvordan internettkulturen, selv om den ofte blir sett på som uskyldig eller bare underholdende, kan ha langt mer alvorlige konsekvenser. Det er lett å avfeie trolling som harmløs eller bare en form for "morsom" underholdning, men når slike subkulturer dyrker hat og rasisme under dekke av ironi, kan det være ekstremt farlig. Samtidig er det viktig å erkjenne hvordan internett fungerer som et "inkubator" for ideologier som kan utvikle seg til voldelige handlinger i den virkelige verden.

Hvordan vi som samfunn reagerer på denne utviklingen er avgjørende. Det å være klar over hvor lett vi kan bli desensibilisert til hatefulle ytringer, og hvordan humor kan bli et verktøy for å normalisere farlige ideer, er en viktig første skritt i å forhindre at slike ideologier får fotfeste.

Hvordan håndtere informasjonsforurensning: Når fakta ikke er nok

Det er mange som tror at ved å belyse løgner og dehumaniserende angrep med fakta, vil folk selv kunne se gjennom falskheten og avvise den. Denne tankegangen bygger på en liberal forutsetning om at mennesker, når de blir konfrontert med sannheten, vil velge å avvise falskheten og det urettferdige. Dessverre er virkeligheten mer kompleks. Å presentere fakta alene er ofte ikke nok til å endre noens oppfatning. Ofte, når vi engasjerer oss i en tro eller handling, er det ikke fordi vi er overbevist av fakta, men fordi disse troene samsvarer med våre dypere, memetiske rammer.

Memetiske rammer er de usynlige brillene gjennom hvilke vi ser verden. De kan være konstruksjoner, men de føles likevel som virkeligheten for de som ser gjennom dem. Når vi diskuterer eller korrigerer en annen persons tro, handler det derfor ikke bare om å presentere fakta, men også om å forstå hvilken ramme de opererer innenfor. Faktisk kan et faktabasert forsøk på å korrigere noen som allerede har dannet sin tro gjennom en bestemt ramme, ofte føre til at de avviser faktaene helt, eller til og med forsterker deres falske tro.

Dette betyr ikke at vi skal ignorere feilaktige påstander, som når noen påstår at en pandemi er en løgn, eller at voldelig ekstremisme ikke eksisterer. Det betyr at vi bør være mer bevisste på hvordan vi svarer. Hvis vi ønsker å korrigere noens tro uten å forsterke deres falske oppfatninger, må vi forstå hva deres ramme er og hvordan vi kan tilby en alternativ fortelling som har sammenheng med deres egne verdensbilder.

Fakta alene kan skape ytterligere avstand, fordi folk har en tendens til å reagere på informasjon ut fra sitt eget synspunkt. Dersom vi forsøker å avlive en løgn med en rasjonell, fakta-drevet tilnærming, kan vi ende opp med å styrke den troen vi ønsker å motbevise. Når noen allerede tror at vi er partiske eller fiendtlige, kan vår presentasjon av fakta virke som en bekreftelse på deres tro. Derfor er det viktig å vurdere hvordan vi møter folk der de er, og ikke bare kjempe mot det vi anser som feil.

En god strategi er å finne ut hvilke sammenhenger som kan oppstå fra de dype memetiske rammene folk har, og tilpasse våre svar deretter. Dette innebærer å tilby en alternativ, sammenhengende historie som kan hjelpe folk med å se ting på en ny måte. Det handler om å finne ut hvor de er, hva de tror på, og hvorfor de tror på det de gjør. Ved å gjøre dette kan vi forhindre at våre forsøk på å korrigere feilaktig informasjon i stor grad blir ineffektive, og heller gjøre dem mer treffsikre.

En tilnærming som fokuserer på å tilby alternative historier fremfor å bare motsi feilaktige påstander, reduserer risikoen for at vårt forsøk på å rense ut informasjon blir en ekstra kilde til forurensning. Vi unngår det brede vannsprutet som oppstår ved faktasjekking av generell karakter, og fokuserer på de små, spesifikke hullene i en persons ramme, som kan føre til at de begynner å reflektere på sin egen tro.

En annen viktig dimensjon i dette er å anerkjenne rammeverket som den andre personen opererer innenfor. Selv om vi utfordrer deres tro, vil en anerkjennelse av deres perspektiv bidra til å åpne opp for en mer fruktbar samtale. Dette kan gjøre dem mer åpne for alternative perspektiver og øke deres villighet til å ta inn korrekt informasjon.

Denne metoden har vist seg å være mer effektiv i forskning på området, blant annet gjennom studier utført av Stephan Lewandowsky og hans kolleger, som har vist hvordan narrativ koherens er essensiell for hvordan folk forstår verden. Faktasjekking som bare svekker et narrativ, uten å tilby en ny, sammenhengende historie, har en tendens til å mislykkes. Derfor er det å tilby et alternativt narrativ som er logisk og konsistent med den andre personens perspektiv, en mer hensiktsmessig tilnærming.

Men å forstå noens rammeverk er mer enn bare å kjenne deres tro. Det handler om å se på hvordan de kobler sammen informasjon, hva de betrakter som viktig, og hvilke farer de ser i verden. Dette kan avsløre viktige innsikter om hvilke historier de forteller seg selv, og hvordan vi kan tilpasse våre svar på en måte som ikke bare er logisk, men som også er mer i tråd med deres egen virkelighetsforståelse.

Det er viktig å merke seg at ikke alle memetiske rammer er like. Noen kan være skadelige og faktuelt feilaktige, og det er vårt ansvar å utfordre dem. Men vi må gjøre dette på en måte som er bevisst på den andre personens psykologi, og hvordan vi kan introdusere endringer i deres forståelse uten å forverre situasjonen.

De som deler våre oppfatninger om fakta og sannhet, vil sannsynligvis ikke trenge våre korrigeringer, men for de som er fast i sine rammer, er det ikke fakta alene som vil endre deres synspunkt. Det er gjennom en mer innsiktsfull tilnærming, en som forstår deres synspunkt og reflekterer over deres narrativ, at vi kan gjøre et mer meningsfullt inntrykk.

Hvordan finne kvalitetskjøkken i USA: et overblikk over produsenter og distributører
Hvordan lage iskremskake uten steking: En klassisk oppskrift på enkle og smakfulle desserter
Hvordan forstå hydrodynamikk i flerbruks kyst- og offshore-strukturer