Hvordan ble abort, stemmerett og miljø en slagmark for amerikansk politisk kultur?

Etter at USAs høyesterett opphevet Roe v. Wade, falt ikke bare en rettsavgjørelse – et helt rettighetsfundament ble rystet. Linda Greenhouse, som i tiår dekket høyesterett for The New York Times, beskrev avgjørelsen som et rekviem, ikke bare for retten til abort, men også for selve institusjonen Høyesterett. Hun skrev: "De gjorde det fordi de kunne." Ingen dypere juridisk begrunnelse, ingen ny fortolkning av Grunnloven – bare maktutøvelse, nakent og ufiltrert.

Denne dommen representerte ikke bare en reversering av rettigheter. Den speilet en ny politisk æra – formet, styrt og næret av en trumpistisk ideologi. Etter at dommen falt, åpnet stater som California, Oregon og Washington grensene for kvinner som ønsket abort, mens 26 andre stater enten forbød eller dramatisk begrenset tilgang til den. En ny slags undergrunnsrute vokste frem – ikke for rømte slaver, men for kvinner som trengte medisinsk frihet.

Denne splittelsen var ikke tilfeldig. Den var varslet. Og den er en del av et bredere politisk opprør mot det som tidligere ble sett på som selvfølgelige rettigheter og etablerte institusjoner.

I Texas, hvor det republikanske partiet samlet seg til konvent få uker etter Roe-dommen, ble denne ideologiske nyorienteringen fullstendig manifest. De avviste resultatet av presidentvalget i 2020, og hevdet at Joe Biden ikke ble legitimt valgt. Til tross for at Donald Trump vant Texas overlegent under de gjeldende valgreglene, krevde partiet enda strengere tiltak for å begrense stemmerett – særlig i urbane områder og blant grupper som typisk stemmer demokratisk.

Miljøpolitikken ble rammet av samme skjebne. Texas-republikanerne krevde avskaffelse av Miljøverndepartementet (EPA), motarbeidelse av klimarettferdighet og full reversering av lover som beskytter truede arter. Miljøvern ble sett på som et angrep på privat eiendomsrett og økonomisk frihet.

Til og med båndet mellom Texas og resten av USA var til forhandling. I partiets program ble det fastslått at Texas forbeholder seg retten til å tre ut av unionen. Den føderale staten ble beskrevet som en okkupasjonsmakt som krenker delstatens suverenitet.

Den dypeste ironien ble synlig under en talende scene på konventet. Bare tre uker tidligere hadde en 18 år gammel mann skutt og drept 21 personer ved en barneskole i Uvalde. To uker før det: ti drepte i Buffalo, New York. I et forsøk på å håndtere dette blodbadet, ble det i Washington ført seriøse forhandlinger om våpenlovgivning – for første gang på tre tiår. Senator John Cornyn fra Texas, en konservativ republikaner, ledet samtalene og hjalp til med å få en moderat våpensikkerhetslov på plass. Men da han talte på konventet, ble han møtt med buing og rop: “Ingen røde flagg!” og “Ikke rør våpnene våre!”

Dette er ikke bare Texas. Dette er ikke bare en delstat. Det er et mikrokosmos av hva det republikanske partiet har blitt. En bevegelse der det ikke finnes rom for kompromiss, der rettigheter er privilegier og fakta er valgfrie. Det er en politisk virkelighet der enhver regulering ses som tyranni, enhver uenighet som forræderi.

Det som tidl

Hvordan Rasisme og Historisk Urettferdighet Formen Australia og USA: En Sammenligning

I Australia er dette et tema som ikke bare har politiske konsekvenser, men som berører dypere historiske og sosiale realiteter. For aboriginere og Torres Strait Islandere, de første nasjonene i Australia, er rasisme ikke bare et spørsmål om diskriminering i dagens samfunn, men et resultat av århundrer med kolonial undertrykkelse, landran og tvangsforflytning. Det er denne historiske byrden som fortsetter å påvirke de opprinnelige folkene i Australia, et livslangt sår som fortsatt merkes i dagens samfunn.

For afroamerikanere i USA er situasjonen preget av en annen historisk arv, nemlig slaveri og de vedvarende virkningene av rasistisk undertrykkelse som stammer fra denne perioden. Begge gruppene, svarte amerikanere og aboriginere i Australia, lever med de langvarige konsekvensene av en fortid som ikke lett kan leges. Men selv om undertrykkelsen har et felles karaktertrekk, er dens røtter dypt forskjellige, noe som gjenspeiles i de ulike tilnærmingene som finnes i de to landene.

James Blackwell, en forskningskollega ved Australian National University, bemerker at raseproblematikken i Australia er fundamentalt forskjellig fra USA. I Australia er den politiske kulturen langt mer moderat, og selv om høyresiden deler noen av de samme rasistiske tilbøyelighetene som i USA, er det usannsynlig at australsk politikk vil bevege seg mot et Trumpistisk narrativ på samme måte som i USA. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke finnes paralleller, særlig når det gjelder hvordan Trump har vært i stand til å forsterke og normalisere rasisme som et politisk verktøy.

Dette kom tydelig til uttrykk da den australske politikeren Pauline Hanson i 2018 fremmet en resolusjon i senatet som skulle anerkjenne "den deplorables økningen av anti-hvit rasisme" og erklære at "det er greit å være hvit." Selv om forslaget ble avvist, ble det et klart signal om hvordan visse politiske krefter i Australia kunne bruke Trump-lignende retorikk for å fremme sin agenda. Slike hendelser viser hvordan politikk og rase spiller en vesentlig rolle i hvordan nasjonens identitet formes og utvikles.

I Australia har spørsmålet om rasemessig rettferdighet også handlet om den opprinnelige befolkningens landrettigheter. Uluru-erklæringen fra 2017, et kort og kraftfullt dokument på 444 ord, er et av de mest presise uttrykkene for denne kampen. Erklæringen er enkel, men radikal i sitt krav om at aboriginere og Torres Strait Islandere må få en rettslig anerkjennelse i grunnloven, som et steg mot å rette opp de historiske urettene de har blitt utsatt for. Den peker på nødvendigheten av å gjenopprette forbindelsen mellom folk og land, en forbindelse som har vært grunnleggende for deres eksistens i tusenvis av år.

Uluru-erklæringen ber om en endring i Australias grunnlov som ville gi de første nasjonene en "stemme" i parlamentet, noe som ville sikre deres deltakelse i landets demokratiske prosesser. Dette kravet om anerkjennelse ble imidlertid møtt med stor motstand fra den australske regjeringen. Malcom Turnbull, som var statsminister på den tiden, avviste erklæringen og erklærte at den ville skape et "tredje kammer" i parlamentet. Denne misforståelsen av hva Uluru-erklæringen egentlig betydde, førte til en langvarig debatt og forsinkelser i gjennomføringen av dens prinsipper.

Men det er også viktig å merke seg at Uluru-erklæringen ikke bare handler om landrettigheter og anerkjennelse. Den peker på et mye dypere problem – en strukturert urettferdighet som har ført til at aboriginere og Torres Strait Islandere er de mest fengslede folkene på planeten, og at deres barn blir fjernet fra sine familier i et alarmerende tempo. Erklæringen etterlyser grunnlovsreformer som kan gi makt tilbake til de opprinnelige folkene, slik at de kan forme sin egen framtid i sitt eget land.

For å virkelig forstå rasisme i Australia, er det viktig å skille mellom de ulike nivåene av historisk undertrykkelse. De opprinnelige folkene er ikke bare marginaliserte i dagens politiske system; de bærer fortsatt en arv av brutal kolonialisering som fortsatt har enorme konsekvenser for deres liv. Dette er en urettferdighet som ikke kan løses gjennom isolerte politiske tiltak, men som krever en dyp og langvarig forpliktelse til å anerkjenne og rette opp de historiske feilene.

De samme prinsippene som styrer kampen for rettferdighet i Australia, gjelder også for andre deler av verden. Både Black Lives Matter-bevegelsen og kampen for rettigheter til urfolk på tvers av nasjoner understreker viktigheten av å gjenkjenne det underliggende problemet – nemlig hvordan historisk urettferdighet fortsetter å forme og påvirke nåtiden. Rasisme og kolonialisme er ikke bare problemer som tilhører fortiden; de er fortsatt aktive krefter som former samfunnet på flere nivåer.

Kan DeSantis utfordre Trump?

I den pågående politiske scenen i USA ser vi et stadig mer tydelig skille mellom to figurer som preger den republikanske bevegelsen: Donald Trump og Ron DeSantis. Begge er knyttet til ideene som Trump populariserte i sin tid som president, men deres ledelsesstil og politiske tilnærming er langt fra identiske. DeSantis viser seg som en mer disiplinert, målrettet leder, uten Trumps tilbøyelighet til ukontrollerte utbrudd eller besettelser, som har dominert hans offentlige liv etter 2020-valget.

DeSantis’ politiske seier i 2022, med en massiv gjenvalgseier som guvernør i Florida, har befestet hans posisjon som en av de mest fremtredende figurene i den republikanske bevegelsen. Hans politiske handlinger og holdninger appellerer til mange republikanere som føler at Trump, med sin polariserende stil og fokus på 2020-valget, er en hindring for partiets fremtid. DeSantis viser seg som en pragmatisk og effektiv leder, som kan tiltrekke seg støtte fra hele det republikanske spekteret, uten Trumps forstyrrende egenskaper.

Likevel er det klart at DeSantis også er en divisiv figur. Hans stil som guvernør har ført til at han blir sett på som en "Demokrat-dreper", et begrep som brukes til å beskrive hans evne til å vinne valg mot sterkt konkurrerende demokrater. Samtidig har han blitt beskrevet som en som kan representere en ny, mer kompetent versjon av Trumpismen, uten de problematiske sidene ved Trumps personlighet og temperamentsløse ledelse.

Men det er viktig å merke seg at DeSantis, til tross for sine politiske ferdigheter, ikke har den samme karismaen eller folkeligheten som Trump. Et portrett fra 2022 av DeSantis i The New Yorker beskriver ham som en kald og distansert person, som er ubehagelig i sosiale interaksjoner. Han er beskrevet som en leder som ikke engasjerer seg i samtaler eller viser interesse for de rundt seg, noe som kan være en ulempe i en politisk verden som ofte belønner personlighet og evnen til å knytte bånd med velgere.

DeSantis har imidlertid sterke sider: en imponerende arbeidsmoral, en analytisk tilnærming til politikk og en evne til raskt å ta beslutninger under press. Mange betrakter ham som en mer intellektuell versjon av Trump, som kan appellere til konservative velgere på en mer subtil, men likevel effektiv måte. Likevel står han foran en stor utfordring: kan han virkelig utfordre Trump og vinne frem i en eventuell primærvalgkonkurranse? Det vil trolig avhenge av hvor mye støtte han kan samle i det republikanske partiet, og hvordan velgerne reagerer på hans distanserte, men målrettede tilnærming.

Trump har allerede gitt DeSantis et kallenavn, "Ron DeSanctimonious", et forsøk på å stemple ham som en hykler. Denne type taktikk er ikke ukjent for Trump, som har vært ekspert på å bruke negative kallenavn for å svekke sine motstandere. DeSantis, på sin side, er forberedt på å slå tilbake og presentere seg selv som den ekte arvtakeren til Trumps politiske prosjekt. En eventuell konfrontasjon mellom de to i primærvalgene vil være en stor test for DeSantis’ evne til å virkeliggjøre sine ambisjoner på nasjonalt nivå.

For Trump er den politiske strategien å samle nok støtte til å vinne primærvalgene, selv om han ikke nødvendigvis vil ha flertallet av stemmene. Dette var en taktikk han brukte med stor suksess i 2016, hvor han vant primærvalgene med en relativt liten andel av stemmene i et delt felt. DeSantis’ utfordring er å overtale velgerne om at han kan videreføre Trumps politikk, samtidig som han unngår de ulemper som har fulgt Trump: hans grubling over det tapte valget i 2020 og hans tendens til å sette sine egne interesser foran partiets.

DeSantis står overfor utfordringer som strekker seg langt utover den politiske arenaen. Hans manglende evne til å engasjere seg på et personlig nivå kan være en svakhet i en tid da amerikanske velgere, spesielt i et parti som i stor grad er definert av Trump, forventer mer varme og personlig tilknytning fra sine ledere. Trump, på sin side, har en nesten ubegrenset evne til å tiltrekke seg medier og tilhengerskare, uansett hvor mye han blir kritisert. Han har en ubestridelig tilstedeværelse som gjør at han fortsatt har et fast grep om en betydelig del av det republikanske partiets velgere.

I denne politiske kampen er det avgjørende at DeSantis klarer å skille seg ut som en leder som kan bringe endring uten å forlate de grunnleggende prinsippene som Trump representerte. Han må vise at han kan være en effektiv leder som kan samle nasjonen uten å kaste bort tid på gamle stridigheter, som de som omhandler 2020-valget. Hans suksess vil avhenge av hans evne til å fremstå som en troverdig leder, samtidig som han holder på sin distanse og ikke lar sine personlige utfordringer komme i veien for hans politiske mål.

DeSantis’ utfordring ligger i balansen mellom å være en pragmatisk leder og samtidig appellere til den samme velgerbasen som Trump har mobilisert. Den politiske dynamikken som har blitt skapt av Trump, med hans sterkt polariserte tilnærming til politikk, er ikke enkel å bryte. DeSantis har kanskje de nødvendige verktøyene, men det er fortsatt uklart om han kan overvinne den dyptgripende tilknytningen mange republikanere har til Trump og hans visjon for Amerika.