Hvordan har Trump-æraen utfordret den amerikanske internasjonale orden?

Den amerikanske utenrikspolitikken, slik den har utviklet seg siden andre verdenskrig, har vært bygget på et sett av institusjoner og allianser som har skapt en regelbasert, kapitalistisk og demokratisk verdensorden ledet av USA. Etter krigen valgte Washington ikke å straffe tidligere fiender som Tyskland og Japan, men heller å inkludere dem som viktige partnere i et system som skulle fremme frihandel og stabilitet. Gjennom institusjoner som WTO, IMF og NATO, har USA gitt offentlige goder og båret store kostnader for å sikre en internasjonal orden som i sum skulle styrke amerikanske interesser og sikkerhet. Denne tilnærmingen forutsatte samarbeid og at stormakten ikke måtte se internasjonale relasjoner som et nullsumspill, men som en mulighet til å bygge et system der alle, som aksepterte Pax Americana, kunne dra nytte av stabilitet og økonomisk vekst.

Handelspolitikken under Trump markerer også et brudd med tidligere republikansk politikk. Frihandelsavtaler som NAFTA og multilaterale avtaler som Trans-Pacific Partnership og Transatlantic Trade and Investment Partnership ble nå sett på som skadelige for amerikanske økonomiske interesser. Globalisering og frihandel hadde, ifølge Trump, gjort USA til en økonomisk taper, og han lovet at USA ikke lenger skulle «bli lurt» av andre land. Dette signaliserte en nasjonalistisk og proteksjonistisk vending som sto i sterk kontrast til det tidligere amerikanske engasjementet for et åpent og integrert globalt marked.

Trump distanserte seg også fra den neokonservative utenrikspolitikken, som i mange år hadde vært preget av demokrati- og menneskerettighetsfremmende tiltak, særlig i Midtøsten. Han avviste idéen om amerikansk eksepsjonalisme, et fundament i tidligere administrasjoner, og satte i stedet «America First» som ledende prinsipp. Denne linjen ble understreket gjennom tilbaketrekning fra flere internasjonale avtaler som Paris-avtalen om klima, Iran-avtalen og INF-traktaten, med begrunnelse i suverenitet og frihet til å handle nasjonalt.

I stedet for å være en «by på høyden» har USA under Trump framstått som en gladiator i en internasjonal arena hvor alle må kjempe for egen overlevelse. Denne Hobbesianske tilnærmingen til internasjonale relasjoner avviser multilateralisme til fordel for en hard, ensidig maktpolitikk. På FNs generalforsamling i 2017 formidlet Trump at alle nasjoners ledere burde sette eget land først, noe som illustrerer en ny realisme i amerikansk politikk.

Denne utviklingen har fått eksperter til å diskutere hvorvidt Trump representerer et radikalt brudd med amerikansk grand strategi eller en videreføring av tidligere tilbaketrekninger. To viktige dokumenter, National Security Strategy (2017) og National Defense Strategy (2018), tydeliggjorde overgangen til en ny æra av stormaktskonkurranse, der den unilaterale dominansen fra den postkalde krigens periode er erstattet av en mer konkurransepreget og pragmatisk maktbalanse.

For å forstå denne kompleksiteten, må leseren også anerkjenne at Trumps politikk ikke er et isolert fenomen, men en del av en bredere europeisk og global trend hvor nasjonalisme, suverenitet og skepsis til multilateralisme vokser frem. Partier og bevegelser i flere vestlige land, fra Ungarn til Italia, har utfordret etablerte liberale ordener. Denne internasjonale bølgen påvirker hvordan man ser på amerikansk rolle og ansvar i verden i dag.

Det er videre viktig å erkjenne at USA fortsatt har enorme ressurser og innflytelse, men at måten denne makten anvendes på endres. For leseren er det avgjørende å forstå at de tradisjonelle samarbeidsmekanismene og verdigrunnlaget som har preget etterkrigstiden, nå møter fundamentale utfordringer som kan føre til en rekalibrering av internasjonal politikk, der spørsmål om nasjonal suverenitet, økonomisk rettferdighet og sikkerhet står sentralt.

Hvordan USAs afrikanske strategi har utviklet seg: Fra terrorbekjempelse til handelsinteresser

USAs tilnærming til Afrika har gjennomgått betydelige endringer de siste årene, særlig med skiftende administrasjoner og prioriteringer på tvers av politiske linjer. Under president Obama ble bekjempelsen av terrorisme og militær tilstedeværelse i Afrika en viktig del av USAs utenrikspolitikk, særlig gjennom direkte aksjoner som luftangrep og spesialstyrkeoperasjoner. Disse operasjonene ble ofte sett på som et kjennetegn på Obamas strategi for terrorbekjempelse, hvor militære tiltak ble brukt effektivt for å hindre spredning av terrorgrupper, spesielt i Sahel-regionen og rundt Hornet av Afrika.

Med Donald Trumps inntreden som president i 2016 kom et skifte i USAs strategi, som ble mer preget av en konkurranse om makt og innflytelse, både økonomisk og politisk. I denne sammenhengen ble kampen mot terrorisme fortsatt en prioritet, men ble gradvis utfordret av økonomiske interesser, der USA ønsket å styrke sine handelsforbindelser og investeringsmuligheter på kontinentet. I desember 2017 ble det publisert en ny nasjonal sikkerhetsstrategi, som viet to sider til Afrika og understreket at kontinentet representerte handelsmuligheter, men at korrupsjon og terrorisme hindret disse mulighetene i å blomstre fullt ut.

I desember 2018 lanserte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, John Bolton, en ny strategi for Afrika som satte kampen mot Kinas og Russlands "rovgirende" politikk som en topprioritet. Denne strategien fokuserte på å gjenopprette amerikansk innflytelse på kontinentet, og indikerte at USA ville revurdere sitt støtte til FNs fredsbevarende oppdrag i Afrika. Denne utviklingen kom etter uttalelser fra Pentagon som bekreftet at USA ville redusere sin militære tilstedeværelse på kontinentet, med et fokus på land som Djibouti, Somalia og Libya. Dette skiftet har ført til spekulasjoner om hvorvidt USAs fokus på Afrika ville endre seg tilbake til en balanse mellom bekjempelse av terrorisme, geopolitisk konkurranse og økonomiske interesser.

Endringene i USAs tilnærming til terrorbekjempelse under Trump ble ytterligere markert gjennom økt bruk av luftangrep, spesielt i Libya og Somalia, operert av AFRICOM, den amerikanske militære kommandoen for Afrika. Spesialstyrkene fikk også en mer sentral rolle, både i operasjoner hvor lokale styrker var utilstrekkelige, men også for å beskytte disse styrkene, slik som i Niger i 2017. Denne utviklingen var del av nye regler for bruk av makt som ble introdusert mot slutten av 2017, som reduserte nivåene av byråkratisk kontroll og åpnet for mer direkte militære aksjoner.

Samtidig som USA har prioritert bekjempelsen av terrorisme i Afrika, har også endringene i militære strategier, som reduksjon av spesialstyrker, ført til en vurdering av hvilke operasjoner som faktisk er bærekraftige på lang sikt. USAs spesialstyrker, som i økende grad ble brukt i å gjennomføre raids og direkte operasjoner i områder som Afghanistan, Irak og Syria, ble etter hvert sentrale også i Afrika, noe som førte til en erkjennelse av at denne tilnærmingen kanskje ikke alltid er hensiktsmessig i konteksten av afrikanske land som ikke er i direkte krig.

I 2018 ble det lekket informasjon om at Pentagon vurderte å redusere bruken av spesialstyrker i Afrika med opptil 25% over de neste 18 månedene, en reduksjon som kunne strekke seg til 50% på tre år. Dette signaliserte en potensiell endring i den militære tilstedeværelsen, og spekulasjoner om at USA kunne erstatte spesialstyrkene med regionale brigader eller andre former for støtteoperasjoner. Den store utfordringen for USA er å balansere sine militære engasjementer med økonomiske og diplomatiske mål, ettersom USA i økende grad ser på Afrika som en viktig aktør i den globale maktkonkurransen, spesielt i lys av Kinas og Russlands voksende innflytelse på kontinentet.

Det er viktig å forstå at USAs tilnærming til Afrika ikke bare handler om å bekjempe terrorisme eller å øke handel, men også om å håndtere geopolitiske rivaliseringer, særlig med Kina og Russland. På den ene siden har USA hatt et sterkt fokus på sikkerhet, men på den andre siden ønsker de å styrke sin økonomiske posisjon på kontinentet. Denne dynamikken fører til en kompleks balanse mellom militære, økonomiske og politiske interesser, og hvordan USA navigerer i denne balansen vil være avgjørende for fremtidige relasjoner med afrikanske nasjoner.

Hvordan har Trumps handelspolitikk påvirket internasjonale økonomiske relasjoner?

Under Trump-administrasjonen ble økonomiske og sikkerhetsmessige prioriteringer tett sammenvevd, og økonomisk avhengighet ble brukt som et strategisk våpen gjennom innføring av tollsatser og ensidige sanksjoner. Denne tilnærmingen, som bærer preg av ideologisering, har medført både økonomiske og systemiske risikoer. En konsekvens er at amerikanske allierte og motstandere i økende grad søker alternative løsninger utenom de etablerte internasjonale økonomiske institusjonene. For eksempel har Tyskland, representert ved utenriksminister Heiko Maas, foreslått en europeisk versjon av SWIFT-systemet for å beskytte europeisk suverenitet mot USAs ensidige økonomiske press. Slik svekkes det potensielle vestlige samholdet i møte med konkurrerende økonomiske og politiske modeller, særlig de kinesiske og russiske, da USA i stedet for å fremme felles normer bidrar til splittelse.

Imidlertid stagnerte TTIP-forhandlingene på grunn av uenigheter rundt forsvarsmarkeder og offentlige anskaffelser, og TPP ble utsatt for massiv kritikk fra begge politiske fløyer i USA. Demokrater mente avtalen skapte urettferdig konkurranse på grunn av lavere miljø- og sosiale standarder i partnerland, mens republikanerne vendte seg mot frihandel som følge av industriens nedgang. Kampanjen i 2016 avdekket et skifte i amerikanernes holdninger til handel, der positive synspunkter og skepsis var tilnærmet jevnt fordelt. Under Trumps innflytelse ble den republikanske partilinjen kraftig skeptisk til frihandel, en holdning som brøt med partiets tidligere tradisjon.

Den andre fasen av Trumps handelskrig innebar innføring av toll på stål og aluminium i mars 2018, med nasjonale sikkerhetshensyn som begrunnelse. Tollene rammet ikke bare rivaler som Kina, men også tradisjonelle allierte som Canada, EU og Mexico. Dette skapte sterke reaksjoner og førte til unntak, gjengjeldelser og klager i WTO. Trump truet senere med ytterligere tollsatser mot blant annet tømmer fra Canada, biler fra Tyskland og vin fra Frankrike. Den mest intense konflikten ble imidlertid handelskrigen mot Kina, som eskalerte etter disse første tiltakene.

Det er viktig å forstå at denne typen økonomisk konfrontasjon undergraver multilaterale institusjoner og samarbeidsmekanismer som har vært fundamentale for det globale handelssystemet etter andre verdenskrig. Den ensidige bruken av økonomiske sanksjoner og tollsatser som instrumenter for geopolitisk press kan føre til fragmentering av det internasjonale handelssystemet, svekke tilliten mellom allierte, og stimulere til etablering av alternative handels- og finansielle strukturer. For vestlige land, spesielt Europa, innebærer dette en krevende balansegang mellom å opprettholde økonomisk suverenitet og å bevare samarbeid og felles normer som gir styrke i møte med stormakter som Kina og Russland.

Endret handelsdynamikk påvirker ikke bare økonomiske relasjoner, men også sikkerhetspolitikk og internasjonal stabilitet. Derfor krever det en dypere forståelse av sammenhengen mellom økonomi og makt, og en erkjennelse av at handelsstrategier som er isolasjonistiske eller proteksjonistiske i sin kjerne kan få langvarige konsekvenser for internasjonale institusjoner og global orden. Den amerikanske erfaringen under Trump understreker behovet for en ny tilnærming til global handel som både ivaretar nasjonale interesser og styrker multilateralt samarbeid.