Riktig vedlikehold av vannkvaliteten i terapeutiske bassenger for dyr er avgjørende, ikke bare for effektiviteten av behandlingen, men også for å ivareta helsen til pasientene. Et sentralt aspekt ved dette er sirkulasjonstiden, altså hvor lang tid det tar før alt vannet er filtrert og returnert til systemet. Denne prosessen bør være fullført innen 60 minutter. Filtrene bør kontrolleres årlig for å sikre at de fortsatt fungerer etter hensikten, og byttes ut ved behov.

Før desinfeksjon og rengjøring, må alt synlig avfall som avføring fjernes fysisk. I tilfeller med mer flytende kontaminasjon som oppkast, urin eller diaré, må en mer grundig rengjøring utføres. Da bør vannet tappes helt eller delvis, avhengig av graden av forurensning, og bassengenheten desinfiseres før nytt vann fylles på. Ved høy mikrobebelastning anbefales total tapping. Delvis tapping brukes ved moderate avvik som for høy desinfeksjonskonsentrasjon eller feil temperatur.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler bruk av klor i støtdosering ved høy mikrobebelastning. Brombaserte desinfeksjonsmidler kan ikke benyttes til støtdosering. Klor støtdoseres typisk til 10 mg/L og opprettholdes i minst to til tjuefire timer, for å oksidere ammoniakk og nitrogenforbindelser. Under denne prosessen må alle dyr og mennesker holdes utenfor vannet til kjemikaliene har brutt ned og forsvunnet.

PH-verdien i vannet skal kontrolleres daglig både før og etter bruk, ettersom effektiviteten av desinfeksjonen og komforten for dyret avhenger av den. En for høy pH kan redusere effekten av desinfeksjonsmidler og føre til organisk opphopning i vannet eller på innsiden av bassenget. En for lav pH kan gi hudirritasjoner. For klorbasert desinfeksjon bør pH ligge mellom 7,2 og 7,8; for brombasert mellom 7,2 og 8,0. Det kan være nyttig å holde vannet noe surere før desinfisering for å forbedre effektiviteten av klor. Testing bør skje minst tre ganger daglig.

Vanntemperaturen må også måles og dokumenteres regelmessig. For smådyrterapi ligger det ideelle temperaturområdet mellom 26 og 30 °C. Dette fremmer avslapning og gir en smertestillende effekt.

Det må også tas høyde for mulige bivirkninger av desinfeksjonsmidler. Hunder og katter som deltar i vannterapi kan eksponeres gjennom hudkontakt eller svelging. Irriterende og allergiske hudreaksjoner er dokumentert hos mennesker, spesielt ved bruk av brom, som anses mer aggressivt enn klor. Derfor er brombaserte midler forbudt i enkelte europeiske land.

Forberedelser før behandling inkluderer grundig dusjing av pasienten for å fjerne smuss og hår. Ved urin- eller fekalinkontinens bør blæren tømmes manuelt og defekasjon stimuleres. Har pasienten sting eller stifter, dekkes området med transparent film. Hunder skal bruke sele eller flytevest under behandlingen.

Det er en vanlig misforståelse at alle hunder kan svømme. Selv om svømmerefleksen er medfødt, betyr det ikke at hunden har evne til å holde balansen i vann. Noen bruker kun frambeina, holder hodet høyt, og glemmer bakbeina – noe som fører til vertikal posisjon og risiko for å synke. Derfor må terapeuten veilede hunden, støtte balansen og gradvis bygge opp trygghet og ferdigheter i vannet.

Motivasjon er avgjørende i vannterapi. Noen hunder responderer godt på flyteleker, men overivrig jakt på baller kan føre til at de svelger vann. Dette unngås ved å holde leken over vannflaten. Best egnet er store leker som ikke kan svelges – som apporteringsdummies eller skiver. Enkelte hunder yter mest med leken i munnen, mens andre presterer bedre uten. Variasjon er nøkkelen, spesielt for lettdistraherte eller sportshunder, hvor sportsrelaterte leker som biteputer eller lokkedukker kan være mer motiverende.

I hvileperioder fjernes lekene slik at hunden kan puste og roe seg. Det bør unngås at hunden får fullverdige måltider inntil fire timer før økten. Små godbiter som frosne kopper eller slikkematter med leverpostei eller peanøttsmør kan brukes. Eieren kan i enkelte tilfeller motivere hunden fra kanten. Noen hunder liker ikke vannlek og motiveres best ved å svømme mot hvilestedet, ledsaget av terapeuten.

Terapeuten er i vannet sammen med hunden for å korrigere bevegelser, støtte balanse, trene spesifikke muskelgrupper og hindre kompenserende mønstre. Dette fysiske nærværet er ikke bare viktig for kvaliteten på bevegelsen, men også for å bygge trygghet og etablere en terapeutisk allianse.

Det som også er essensielt å forstå, er at vannterapi ikke bare er en fysisk intervensjon, men et komplekst samspill mellom hygiene, kjemi, atferd, og individuell tilpasning. Effektiv terapi krever både medisinsk presisjon og sensitivitet for pasientens psykiske og fysiske reaksjoner. For at vannterapi skal oppnå sitt fulle potensial, må det være en konstant vurdering av vanntilstand, desinfeksjonsnivå, dyrets motivasjon, og terapeutens tilstedeværelse – i én og samme strøm av kontinuerlig justering.

Hva er viktige hensyn ved bruk av protetiske lemmer hos dyr?

Protetiske lemmer har blitt et viktig verktøy i veterinærmedisin for å gjenopprette funksjon hos dyr som har mistet en eller flere lemmer, enten på grunn av traumer, medfødte defekter eller sykdom. Spesielt for hunder kan protetiske lemmer bidra til å opprettholde livskvaliteten ved å gi et høyt nivå av mobilitet, til tross for amputasjon eller medfødte misdannelser. De mekaniske egenskapene til firbeinte dyr, som forskjellen mellom thorakiske og bekkenbein, og hvordan disse bena er involvert i gange og bevegelse, gjør designet av protetiske lemmer til en kompleks utfordring.

Når en hund mister en ekstremitet, kan delvis amputasjon ofte være et bedre alternativ enn total amputasjon. Dette gir muligheten til å bevare den funksjonelle delen av lemmet, og tillater tilkobling av en protese som kan støtte hundens bevegelsesmønster. Delvis amputasjon krever nøye kirurgisk planlegging, og med riktig nivå av amputasjon kan en protesen tilpasses til de gjenværende beinstrukturer. Spesielt er det viktig å bevare minst 50 % av radius/ulna eller tibia/fibula, for å muliggjøre påføring av en protese som er designet for å etterligne de normale bevegelsene til et intakt lem.

Det finnes to hovedtyper av protetiske lemmer: eksoprotese (som benytter en sokkel) og endo-ekspatese (som bruker et skeletintegrert implantat). Eksoproteser er de mest brukte og gir en sokkel der det gjenværende lemmet plasseres. En forlengelse av protesen gir kontakt med bakken gjennom en kloformet komponent. En av de største fordelene med eksoprotese er at de er kostnadseffektive, enkle å påføre, og tilpasser seg mange nivåer av amputasjon, fra klo til midtre del av for- eller bakben. En annen fordel er fraværet av kirurgisk implantat, som kan mislykkes.

Endo-ekspatese, derimot, benytter et intraosseøst implantat som er koblet direkte til skjelettet. Dette gir flere fordeler, spesielt når det gjelder bevegelse, ettersom kreftene som påføres protesen under gang overføres direkte til skjelettet uten å gå gjennom pels, hud og muskler. Dette kan redusere mekanisk forsinkelse i ganglaget og muligens gi færre problemer med irritasjon av huden, et vanlig problem for de som bruker eksoprotese.

Uavhengig av hvilken type protese som benyttes, er rehabilitering en kritisk fase i tilpasningen til en protetisk enhet. Dyr, som mennesker, trenger tid til å venne seg til den nye bevegelsen og tilpasningen til miljøet. Rehabilitering innebærer både fysisk trening og tilpasning av gangmønster, balanse, hastighet og bevegelse på ulikt underlag. Gitt at det ikke finnes direkte kontakt med bakken (som med et normalt fot), skjer en omvendt kontrollmekanisme hvor kraften som normalt kommer fra bakken, nå kommer fra den intakte proximale delen av lemmet. Dette fører til forsinket tilbakemelding og krever at dyret gjenlærer propriosepsjon og koordinering.

Når det gjelder valg av pasient og klient, tilpasser hunder seg vanligvis godt til bruken av protetiske lemmer. Likevel er det viktig å merke seg at det er enkelte faktorer som kan påvirke både dyrets og eierens evne til å lykkes med behandling. Dyrets temperament er viktig, men i de fleste tilfeller kreves ikke en ekstraordinær tålmodighet for at hunden skal tilpasse seg protesen. Derimot er eiers forpliktelse til å følge med på og vedlikeholde enheten avgjørende. Regelmessig vedlikehold, inkludert rensing og eventuelle justeringer av protesen, er nødvendig for at den skal fungere optimalt gjennom dyrets liv.

Et sentralt aspekt som må tas med i vurderingen er den økonomiske og tidsmessige forpliktelsen som følger med bruken av en protetisk enhet. Kostnadene kan være betydelige, både for selve proteseenheten, tilhørende kirurgi, og for nødvendige rehabiliterings- og vedlikeholdstjenester. I tillegg krever bruken av en protese at eieren er villig til å investere tid i daglig pleie, inkludert å kontrollere residuumet for hudirritasjoner og tilpasse aktivitetsnivået etter proteseens kapasiteter. Dette er en livslang forpliktelse, da protesen kan kreve hyppige justeringer eller erstatninger, spesielt hos unge dyr som vokser.

Til slutt er det viktig å erkjenne at ikke alle dyr er egnede kandidater for protetiske lemmer, og ikke alle eiere er i stand til å møte de praktiske og økonomiske kravene. Evalueringen av dyrets helsetilstand, potensial for rehabilitering, og eiers engasjement er avgjørende for å bestemme om protese er en passende løsning.

Hvordan vurdere og diagnostisere lidelser i de thorakale ekstremiteter hos dyr

Vurdering av gangfunksjon hos dyr er en viktig del av diagnostiseringen av ortopediske lidelser i de thorakale ekstremiteter. En grundig observasjon av gangarten kan gi nyttig informasjon om smerte og bevegelsesbegrensninger. For å oppdage subtile haltheter kan det være nyttig å filme dyret i normal hastighet samt i sakte film. Observasjon bør gjøres både når dyret går og traver, både fremover og bakover, og fra begge sider. Gående nedover bakker eller trapper kan også være en nyttig diagnostisk hjelp, ettersom thorakale ekstremiteter fungerer som bremsekraft under bevegelse. Spesifikke endringer i bevegelsesområdet i skulder, albue og håndledd kan indikere problemer med de thorakale lemmer, og ved å la dyret gå over cavaletti-pinner kan man også vurdere fleksjon i albue- og håndledd.

Endringer i gangarten, som for eksempel en kortere eller uregelmessig skrittlengde, er ofte synlige hos dyr med halthet i de thorakale ekstremiteter. Dyret kan ha problemer med å bøye albuen eller håndleddene ordentlig, noe som kan føre til en forkortet og stiv gangart. For å identifisere nevrologiske lidelser kan det også være nyttig å se etter ataksi eller draing av tærne. Det er en velkjent frase, "down on sound", som kan være nyttig når man vurderer halthet i de thorakale ekstremiteter, da hunder ofte løfter hodet for å overføre belastningen fra det smertefulle benet til det friske.

Når det gjelder rehabilitering, bør en systematisk tilnærming til fysisk undersøkelse følges for å kunne stille en nøyaktig diagnose. En skanningpalpasjon bør begynne med forsiktig undersøkelse av nakken og deretter de thorakale ekstremitetene, fra proximal til distal. Under undersøkelsen sammenlignes de kontralaterale ekstremitetene for å vurdere asymmetrier i muskelmasse og tone, samt for å identifisere eventuelle smertefulle områder. Muskelatrofi kan være et resultat av inaktivitet på grunn av smerte, og endringer i muskelmasse kan måles ved hjelp av spesialtape, som for eksempel Gulick-girttmåleren.

En grundig nevrologisk vurdering bør alltid inngå i den ortopediske rehabiliteringsundersøkelsen. Vurdering av passiv bevegelsesutslag (PROM) er også avgjørende for å evaluere de osteokinematiske forholdene i skulder, albue, håndledd og tær. PROM innebærer at en kliniker utfører passiv bevegelse av bena for å vurdere leddets bevegelsesområde og føle på "end-feel", som beskriver den motstanden som oppleves ved ytterpunktet av passiv bevegelse. Dette kan bidra til å avdekke unormale forhold som kan indikere skade på muskel- eller leddstrukturer.

Spasmer og følelsen av "eddikaktig" (boggy) eller "tom" (restriksjon forårsaket av smerte) end-feel er tegn på unormal funksjon. Endringer i kvaliteten på end-feel kan hjelpe klinikeren med å finne ut hva som er årsaken til skaden. Objektive målinger av leddbevegelse kan gjøres med goniometri, som gir nøyaktige tall på bevegelsesområdet i ulike ledd, og dette kan være en pålitelig metode for å vurdere rehabiliteringseffekter.

Diagnostisk palpasjon går videre enn skanningpalpasjon ved å gi en mer detaljert undersøkelse av de myke vevene i de thorakale ekstremiteter og leddenes bevegelser. Dette kan hjelpe til med å identifisere smertepunkter og bevegelsesbegrensninger. For eksempel, ved å anvende trykk på muskler mens de beveges passivt, kan man identifisere områder med myofasciale dysfunksjoner som kan være primære eller sekundære til leddproblemer. Ved hjelp av små-amplitude bevegelser kan man også evaluere kvaliteten på leddspill, som refererer til de passive bevegelsene mellom leddflatene for å oppdage crepitus (knasende lyd), hypermobilitet eller hypomobilitet, og smerte.

Spesialtester for de thorakale ekstremiteter kan også være nyttige i diagnostikken. Disse testene kan hjelpe med å finne ut hvor skaden er lokalisert, men de kan ikke alene gi et definitivt svar. Ubehag eller motstand mot spesifikke tester bør noteres som en del av den kliniske vurderingen.

I tillegg til den fysiske undersøkelsen er det viktig å utvikle en grundig forståelse av dyrets problemer basert på funnene. En omfattende problemoversikt bør inkludere lokalisering av skade, involverte vevstyper og varighet av kliniske funn. Dette vil gi et mer presist bilde av dyrets tilstand og hjelpe med å utforme en målrettet rehabiliteringsplan.

Hvordan behandle vanlige ortopediske lidelser i bekkenet hos hunder: En trinnvis tilnærming til rehabilitering

Rehabilitering etter ortopediske inngrep eller skader hos hunder krever en grundig og systematisk tilnærming for å sikre en vellykket bedring og forhindre langvarige funksjonsnedsettelser. En viktig del av rehabiliteringen er å håndtere og korrigere kompenserende holdninger og bevegelser som oppstår som følge av smertelindring, muskelatrofi og endringer i gangmønsteret. Dette krever nøye overvåking og behandling gjennom tre hovedfaser, der hver fase bygger på de tidligere målene for å gjenopprette normal funksjon.

Fase I: Smertelindring og muskelrehabilitering

Målet i den første fasen er å redusere smerte og hevelse rundt operasjonsstedet, samt å avlaste de berørte musklene. Dette kan inkludere bruk av laserterapi, manuell terapi som stive kompresjoner av kneleddet, samt bruk av varme og kulde etter behov. Behandlingen fokuserer også på å redusere stramhet og ømhet i de muskelgruppene som er berørt, spesielt på innsiden av bakbenet, samt å forbedre vektbæringen. Spesifikke terapeutiske øvelser for propriosepsjon og vektbæring, som baklengsgang og sidesteg, kan implementeres. I denne fasen er det avgjørende å gradvis forbedre bevegeligheten i stive ledd og redusere kompenserende holdninger, som økt kyfose i korsryggen og hoftene, som følge av endringer i gangmønsteret.

Fase II: Styrking og stabilisering
I den andre fasen fokuserer rehabiliteringen på å styrke muskulaturen, spesielt i de laterale lår- og setemusklene, samt å forbedre kjernestabiliteten. Øvelsene på denne fasen kan omfatte stabilisering på ustabile overflater, tilbakegangsgang og sidesteg, som gradvis øker både i intensitet og varighet. Det er viktig å unngå øvelser som involverer høy fleksjon eller forlengelse av kneet, som sit-to-stand-øvelser og cavalettis, da de kan forverre stive eller problematiske knær. I denne fasen blir det også lagt større vekt på å øke hundens utholdenhet ved å gradvis øke lengden på turene og varigheten av øvelsene.

Fase III: Gjenopptakelse av funksjonelle aktiviteter
Når hunden er i stand til å utføre øvelsene i fase II uten betydelige problemer, kan man begynne å inkludere plyometriske øvelser som hopp, både enkle og doble hopp, samt hopp med svingninger og ned- og opp-hopp fra plattformer. Denne fasen er avgjørende for å gjenopprette hundens normale aktivitetsnivå, inkludert løping, hopping, og klatring opp og ned trapper. Rehabiliteringsteamet bør være forsiktig med å øke intensiteten for raskt, da overbelastning kan føre til ytterligere skader.

Behandling gjennom hele rehabiliteringsprosessen bør inkludere et hjemmetreningsprogram som kombinerer massasje, stretching og progressive øvelser for å fremme helbredelse og forhindre tilbakefall.

Patellar luxasjon: Postoperativ behandling
Patellaluksasjon er en annen vanlig ortopedisk tilstand som kan kreve kirurgi etterfulgt av en grundig rehabilitering. Etter operasjonen kan hunden oppleve hevelse og blåmerker rundt kirurgisk område, samt atrofi i muskulaturen som gluteus, hamstring og quadriceps. Det er viktig å følge et lignende rehabiliteringsprogram som for andre ortopediske inngrep, der de første målene er å redusere smerte, forbedre bevegelsesutslag og korrigere kompenserende bevegelser i både ledd og holdning. Dette kan oppnås gjennom behandling som inkluderer manuell terapi og terapeutiske øvelser som fokuserer på propriosepsjon og vektbæring.

I denne fasen er det også viktig å gradvis øke styrken i de muskelgruppene som støtter knærne, samt å bruke ustabile overflater for å fremme kjernestabilitet. Øvelser som sit-to-stands og tilbakegangsgang kan også bidra til å forbedre bevegelsesmønsteret.

Kranial cruciat ligament (CCL) insuffisiens: Postoperativ rehabilitering
Behandlingen av CCL-insuffisiens følger i stor grad samme mønster som for andre ortopediske tilstander, med fokus på smertelindring og gradvis forbedring av muskelstyrke og leddbevegelse. Etter kirurgi vil det være nødvendig å overvåke hundens bevegelsesmønster nøye for å redusere kompenserende holdninger og sikre riktig vektbæring. Øvelser som trappetrinn og tilbakegangsgang kan være nyttige for å forbedre stabiliteten i kneet og hindre at problemet oppstår igjen.

Det er viktig å tilpasse rehabiliteringen etter hvert som hundens tilstand forbedres, og å bruke stadig mer utfordrende øvelser for å bygge opp styrke og utholdenhet i muskulaturen. Samtidig bør man være oppmerksom på risikoen for tilbakefall ved for rask intensivering av aktivitetene.

Viktige aspekter ved rehabilitering av ortopediske skader hos hunder
Rehabilitering av ortopediske skader hos hunder krever tid, tålmodighet og en systematisk tilnærming. Hver fase av rehabiliteringen har spesifikke mål og behandlingsalternativer som gradvis bygger på de tidligere fremgangene. Det er avgjørende å tilpasse rehabiliteringsprogrammet til hundens individuelle behov, og det er viktig å monitorere fremdriften nøye for å unngå overbelastning eller for tidlig gjenopptakelse av aktiviteter.

Ved langvarig rehabilitering kan det også være nødvendig å adressere livsstilsfaktorer som overvekt, som kan forverre ortopediske problemer og øke risikoen for ytterligere skader. Korrekt vektbæringsstrategi, i kombinasjon med styrkende øvelser og tålmodig progresjon, vil bidra til å redusere risikoen for fremtidige helseproblemer og gi hunden muligheten til å leve et aktivt og sunt liv.

Hvordan kombinere utholdenhetstrening og styrke i hundesport

Utholdenhetstrening for hunder er en essensiell del av deres fysiske forberedelse til ulike typer aktiviteter, enten det er sport, arbeid eller generelt helsevedlikehold. Trening som fokuserer på utholdenhet har flere mål, som å øke laktatterskelen i musklene (det punktet hvor melkesyre begynner å akkumuleres i blodet) og maksimalt oksygenforbruk (VO2 max), som er den maksimale mengden oksygen en hund kan bruke under aktivitet. Dette kan forbedre hundens evne til å utføre aktiviteter over lengre tid uten å bli utmattet, samtidig som det forbedrer muskelens kapasitet til å utføre langvarige aerobiske aktiviteter.

For utholdenhetstrening brukes flere metoder, hvorav "roadwork" (løping ved siden av hunden) er en av de mest kjente og brukte. Denne typen trening kan utføres ved at hunden tasser i et jevnt tempo på vei eller sti, mens eieren eller handleren jogger, sykler eller bruker rulleskøyter ved siden av. Det er viktig at hunden holder en jevn trott, da dette er den eneste gangen begge kroppssider får lik belastning, og hvert ben jobber uavhengig uten hjelp fra det andre. Treningen bør foregå på mykere underlag, som gress eller sagflis, for å unngå slitasje på hundens ledd, spesielt ved langvarig eller hyppig trening.

Videre er det avgjørende å ta hensyn til værforholdene, ettersom hunder har en mye mindre effektiv kjølingsmekanisme enn mennesker. Dette betyr at ved høy temperatur kan en hund være i stor fare for heteslag, spesielt når den fysisk anstrenger seg. Hvis eieren føler seg ubehagelig i varmen, er det en god indikator på at hunden kan være i risikosonen.

En annen god metode for utholdenhetstrening er svømming. Hunder kan trenes til å svømme rundt kanten av et svømmebasseng, eller til å hente objekter på lengre avstander. Svømming er en lav-påvirkningstrening som er skånsom mot hundens ledd, samtidig som den effektivt styrker muskulaturen og forbedrer utholdenheten. Trente retrievere kan også trenes til å hente gjenstander på avstand, som i en blind henting, hvor hunden må navigere uten å kunne se gjenstanden.

Tredemøller for land er en annen metode som kan brukes, men de har sine begrensninger. Det er viktig at tredemøllen er minst 2,5 til 3 ganger lengden på hundens kropp for at den skal være egnet. Tredemøller kan ikke erstatte utendørs trening, fordi de ikke engasjerer musklene på samme måte som løping på naturlig underlag. De kan imidlertid være et alternativ under dårlige værforhold, eller gi variasjon i treningen. Det er viktig å unngå å bruke tredemøller som er for korte, da dette kan føre til stress for hunden, ettersom den ikke får nok plass til å bruke hele bevegelsesrekken til beina.

Under vann tredemøller tilbyr et annet nivå av trening, hvor motstanden fra vannet øker belastningen på hundens muskler, og styrker både utholdenheten og muskelstyrken. Denne type trening kan være svært effektiv, da vannet reduserer risikoen for skade, samtidig som det gir høyere motstand og dermed en bedre treningsopplevelse.

Det er viktig å merke seg at styrketrening og utholdenhetstrening bør være balansert for å oppnå de beste resultatene for hunden, avhengig av hvilken type aktivitet den er involvert i. For hunder som konkurrerer i utholdenhetssporter som mushing eller herding, er utholdenhetstrening viktigere, mens for hunder som er involvert i aktiviteter som flyball eller agility, er styrketrening mer sentral. Men uavhengig av sporten, vil alle hunder dra nytte av en viss grad av utholdenhetstrening, ettersom det gir bedre generell helse og forbedrer prestasjonene deres i alle typer fysiske aktiviteter.

Når vi snakker om utholdenhet, er det viktig å skille mellom utholdenhet og utholdenhetskapasitet. Utholdenhet refererer til hundens evne til å utføre langvarige aerobe aktiviteter, mens utholdenhetskapasitet handler mer om hvor lenge hunden kan utføre en aktivitet før den blir utmattet. For å bygge utholdenhet bør hundens trening gradvis økes i varighet og intensitet, men ikke nødvendigvis på en konsekvent basis. En god tilnærming er å periodisk øke treningsmengden, for deretter å redusere den litt før man øker den igjen. Dette gir hunden tid til å tilpasse seg og bygge utholdenhet på en sikker måte.

Styrke og utholdenhet er ikke motsetninger, men komplementære elementer i en velbalansert treningsplan. Det er viktig at hunden får nok trening innen begge områdene for å utvikle både muskelstyrke og utholdenhet på en måte som er tilpasset deres sportslige krav. Dette gjelder uansett om hunden er en konkurranseutøver i utholdenhet eller en arbeids- eller tjenestehund.

Endtext

Hvordan kombinere farger for å skape et harmonisk resultat i møbelmaleri