Det er en vanlig oppfatning at ideologiske holdninger er grunnleggende for å forstå hvordan mennesker forholder seg til politiske partier. Spesielt er det en utbredt tro på at tilhørighet til radikale eller populistiske bevegelser kan forklares gjennom de klassiske venstre-høyre posisjonene. Imidlertid viser dataene en annen virkelighet. Når man ser på støttespillerne til radikale og populistiske partier, ser man at det ikke nødvendigvis er en sterk høyre- eller venstreorientering som preger deres politiske holdninger. Dette er særlig tydelig i tilfeller som det italienske Femstjernersbevegelsen, som kombinerer både venstre- og høyreorienterte standpunkter, og dermed ikke kan kategoriseres som hverken venstre- eller høyreorientert, noe partiets ledelse også anser som en utdatert dikotomi. Tilsvarende har det belgiske radikale høyrepartiet Vlaams Belang i sin valgkamp benyttet en mer venstreorientert tilnærming til økonomiske spørsmål, mens det nederlandske partiet PVV også har fremmet progressive forslag, spesielt når det gjelder velferd.

Denne fleksibiliteten i ideologi antyder at polariseringen mellom venstre og høyre kanskje ikke er den beste forklaringen på radikalismens tiltrekningskraft. I stedet ser vi at populistiske og radikale partier ofte tilpasser seg de holdningene som finnes i befolkningen, og de kan trekke på ideer fra både venstre- og høyresiden, avhengig av hva som er populært eller hva som tjener deres politiske agenda. Dette er et viktig poeng å merke seg når man prøver å forstå fenomenet populisme: det handler ikke nødvendigvis om en strikt ideologisk posisjon, men om en fleksibel ideologisk tilpasning for å mobilisere bred støtte.

Populisme i seg selv er en tynn ideologi, som Mudde (2007) beskriver den: en ideologi som skiller samfunnet i to antagonistiske grupper, "de rene folkene" og "den korrupte eliten", og som mener at politikken bør være et uttrykk for folkets vilje. Denne beskrivelsen er nyttig, men det er viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis innebærer et klart sett av ideologiske holdninger. I stedet fungerer det som en samling av politiske følelser og holdninger som kan kombineres med både venstre- og høyrepolitiske ideer, avhengig av situasjonen.

Populisme er dermed ikke nødvendigvis knyttet til en spesifikk ideologi, men snarere til en generell politisk holdning som reflekterer et dypere nivå av mistillit til tradisjonelle politiske strukturer og institusjoner. Dette er også grunnen til at populistiske tilhengere ofte viser en sterk politisk kynisme. De ser på politikere som korrupte og maktsyke, og mener at den politiske eliten er ute av stand til å representere folkets interesser. Denne kynismen er ikke bare en overfladisk holdning, men en dypt rotfestet tro som preger deres syn på både politikere og vanlige mennesker.

Akkerman et al. (2014) utviklet en skala for å måle populisme på individnivå, og den mest brukte skalaen i litteraturen reflekterer denne politiske kynismen. Skalaen består av en rekke spørsmål som avdekker negative holdninger mot politikere og det politiske systemet, uten at den nødvendigvis gir innsikt i populistenes virkelige syn på "folket". Dette er et viktig poeng: populisme handler ikke om en genuin tro på at folket er uskyldig eller ren, men snarere om å bygge et narrativ som posisjonerer politikere som de virkelige fiendene, og folket som de som lider under den politiske elitens korrupsjon. Dette skillet er avgjørende for å forstå hvorfor populistiske bevegelser tiltrekker seg støttespillere som kan ha et ambivalent forhold til både høyre- og venstreideologi.

En viktig konsekvens av dette er at populisme, i den forstand det blir brukt i den politiske psykologien, kan sees på som et uttrykk for en mer generell politisk holdning, snarere enn en forpliktelse til et sett med spesifikke ideologiske prinsipper. Denne holdningen kan best beskrives som politisk kynisme – en dyp mistillit til de tradisjonelle politiske institusjonene og de som styrer. Det er denne kynismen som ligger til grunn for den negative holdningen til politikere og det politiske systemet som preger populisme, og ikke nødvendigvis en positiv tro på "folket" som en moralsk ren gruppe.

I lys av dette er det også relevant å spørre om det finnes en dypere psykologisk dimensjon ved populisme som ikke nødvendigvis blir fanget opp av de eksisterende målingene. Akkerman et al.'s skala, som i stor grad reflekterer negative holdninger mot politikere, fanger kanskje ikke fullt ut den underliggende antagonismen som populistiske tilhengere føler mot de som de ser på som "de andre", enten det er politikerne, innvandrere eller andre grupper som de anser som trusler mot folkets interesser. Denne antagonismen er et sentralt trekk ved populistisk tenkning, og er noe som går langt utover de overfladiske politiske spørsmålene som ofte preger populistiske ideologier.

Når man ser på populisme i denne lys, blir det tydelig at populisme ikke nødvendigvis representerer en ny ideologi, men snarere en videreføring av eldre politiske strømninger som autoritærisme og politisk kynisme. Dette kan føre til en forståelse av populisme som et mer dyptgripende fenomen som ikke enkelt kan forklares gjennom de tradisjonelle venstre-høyre skalaene. Populisme handler ikke nødvendigvis om ideologiske verdier, men om en politisk holdning som kan anta mange former, alt etter de politiske omstendighetene.

Hva er konsekvensene av press for enighet?

Mennesker har et iboende behov for sosial validering og bekreftelse fra andre (Marks & Miller, 1987). Dette behovet, sammen med våre holdninger og tendens til å søke enighet, er dypt forankret i sosialpsykologien (Conway et al., 2016; Tidwell et al., 2013). Press for enighet, enten det kommer fra autoriteter, arbeidsplasser, eller mer subtile normer, kan skape sterke psykologiske forventninger om enighet. Disse forventningene kan gjøre at folk ofte tilpasser sine offentlige holdninger for å unngå konflikt og skape sosial harmoni. I mange situasjoner, som arbeidsplasser med strenge kommunikasjonsregler (Booth & Hern, 2017) eller sportsteams med restriksjoner på uenighet om nasjonalsangen (Korman, 2017), er enighet ikke bare et ønsket, men et påtvunget mål. Men hvilke langsiktige konsekvenser får dette presset for enighet?

Langvarig forskning i sosialpsykologi viser at press for enighet er effektivt for å produsere midlertidig enighet, men at denne enigheten kan være skjør og overfladisk. Dette er kjent som enighetens paradoks: selv om press for enighet kan føre til kortsiktig enighet, kan det samtidig så frøene for senere uenighet. For å forstå denne dynamikken må vi se på to grunnleggende psykologiske mekanismer som bidrar til den langsiktige undermineringen av kunstig skapt enighet: reaktans og informasjonsforurensning.

Reaktans, som er et følelsesmessig respons på opplevde trusler mot individuell frihet, kan føre til et sterkt ønske om å motsette seg presset. Når folk føler at deres frihet til å velge blir tatt bort, vil de ofte reagere med motstand, selv om de ikke alltid handler på disse følelsene umiddelbart. Dette fenomenet, som er beskrevet i teorien om psykologisk reaktans (Brehm & Brehm, 1981), viser at folk kan føle et sterkt ønske om å gjenvinne sin frihet. For eksempel kan folk føle frustrasjon over å bli tvunget til å følge restriktive kommunikasjonsnormer på arbeidsplassen eller i samfunnet. Selv om de kanskje overholder disse normene for å unngå sosial straff, vil frustrasjonen og ønsket om å bryte fri vedvare. Denne frustrasjonen kan bygge seg opp og føre til uenighet på lang sikt når muligheten til å motsette seg presset oppstår.

Informasjonsforurensning er den andre mekanismen som bidrar til denne langsiktige splittelsen. Når folk føler press for å være enige med en bestemt holdning eller posisjon, påvirkes deres kognitive vurderinger. Ifølge attribusjonsteori (Kelley, 1973) kan tvunget enighet føre til forvrengte kognitive prosesser, hvor folk ikke lenger vurderer informasjon objektivt. I stedet vil deres oppfatning av hva som er "riktig" bli farget av det sosiale presset de føler. Dette kan føre til en forurensning av informasjonen de mottar, ettersom folk tilpasser sine vurderinger for å oppnå sosial aksept fremfor å søke sannheten.

I konteksten av arbeidsplasser eller politiske normer kan informasjonsforurensning ha vidtrekkende konsekvenser. Når folk føler at de må tilpasse sine meninger til en dominerende holdning, kan det føre til en radikal forvregning av deres opprinnelige synspunkter. I verste fall kan dette resultere i en kollektiv enighet som er overfladisk og kunstig, ettersom folk innser at de har blitt tvingt til å anta en posisjon som de ikke nødvendigvis er enige i. Dette kan skape en latent uenighet som ligger under overflaten, klar til å komme frem når muligheten byr seg.

Disse mekanismene kan være spesielt merkbare blant autoritære personer, som har en sterk tendens til å søke enighet og kan bli en katalysator for splittelser i samfunnet. Deres behov for kontroll og enhet kan føre til økt polarisering, da de pålegger samfunnet normer som undertrykker mangfoldet av meninger.

I tillegg er det viktig å forstå at, selv om press for enighet kan frembringe en følelse av kollektiv harmoni på kort sikt, kan det på sikt skape et klima preget av uenighet og motstand. Mennesker vil tilpasse seg de sosiale forventningene for å unngå konflikt, men dette betyr ikke nødvendigvis at de er enige i det som blir pålagt dem. Den kunstige enigheten er ofte bare et tynt lag som skjuler dypere splittelser.

Derfor er det viktig å anerkjenne de psykologiske konsekvensene av press for enighet, ikke bare på individnivå, men også i bredere sosiale og politiske sammenhenger. Enighet som påtvinges uten et ekte fundament av felles forståelse, vil til slutt kunne føre til større motstand og splittelse. Dette er et sentralt aspekt å forstå når man tenker på hvordan samfunn bør bygges og hvordan langvarige, ekte konsensus kan oppnås.

Hvordan press for enighet kan føre til informasjonsforurensning og langvarig splittelse

En viktig psykologisk prosess som ofte opererer i bakgrunnen, er hvordan folk vurderer sannheten i andres meninger. Dette skjer ikke bare basert på hva folk sier, men også på konteksten de uttrykker sine meninger i (Newtson & Czerlinsky, 1974). Et spesielt fenomen som oppstår som følge av et slikt press er informasjonsforurensning. Informasjonsforurensning skjer når verdien av uttrykt enighet reduseres fordi det blir sett på som resultatet av et sosialt press for å være enige, og derfor ikke representerer et "reelt" konsensus. Et enkelt eksempel kan forklare dette. Hvis du hører en gruppe mennesker uttrykke en positiv mening om innbyggerne i Louisiana, ville du mest sannsynlig begynne å se dem mer positivt enn før. Men, hvis du finner ut at rett før du kom inn i rommet, en innflytelsesrik professor som var tilstede, hadde sagt at han var fra Louisiana og forventet at folk skulle uttrykke positive meninger, ville du begynne å avskrive denne enigheten. Du ville mistenke at den positive enigheten ikke var et uttrykk for ekte følelser, men et resultat av presset om å være enig (Conway et al., 2009). På denne måten blir informasjonen som finnes i enigheten "forurenset" av det sosiale presset som ser ut til å ha frembrakt den.

Denne hypotesen om informasjonsforurensning blir støttet av forskningen til Eagly, Wood og Chaiken (1978), som viser at en kommunikators ekte meninger er svært følsomme for eksternt press. Hvis folk oppfatter at en mening er uttrykt under ekstern påvirkning, kan de se kommunikatoren som mer manipulerende og mindre oppriktig. Følgelig har de en tendens til å stole mindre på meningen som uttrykkes når presset er tydelig til stede. Det er også andre studier som viser at når atferd oppfattes som et resultat av press fra en autoritetsfigur, er det mer sannsynlig at folk tilskriver det ytre presset enn at de ser på det som en refleksjon av individets faktiske tro (Conway & Schaller, 2005; Fein, 1996; Pryor et al., 1984). Informasjonsforurensning skjer ofte samtidig med at enighet ser ut til å oppstå. Det finnes en ironi i dette. Det som produserer den kortsiktige kunstige enigheten – presset for enighet – er også det som gjør den umulig å opprettholde på lang sikt. Dette kan sammenlignes med å bygge en bygning med sprekker i fundamentet – før eller senere vil den kollapse.

Forskning som understøtter dette paradokset, viser at press for enighet, i stedet for å fremme ekte samhold, kan føre til dypere splittelser på lang sikt. I forretningsverdenen er det vanlig at selskaper føler press for å oppnå enighet i beslutningsprosesser. Mange virksomheter ønsker ikke å oppleve en sterk følelse av intern splittelse, og som et resultat kan ledelsen presse de ansatte til å komme til en enighet, selv om de ikke nødvendigvis er enige. Dette kan gi et kortsiktig resultat, men som Conway og kollegaer (2005) har demonstrert, kan et slikt press føre til mer avvik i beslutningsprosessen på lang sikt. I deres studier, hvor deltakerne ble bedt om å delta i et komitéarbeid og ta en viktig beslutning, ble enighet fremmet gjennom press fra en leder. Når deltakerne oppfattet at presset var eksternt og at lederen ikke lenger var tilstede når beslutningen ble tatt, førte dette til økt motstand mot enigheten. Presset fra autoriteten, som i utgangspunktet hadde fremmet enigheten, hadde ført til både informasjonsforurensning og en følelse av motstand (reaktans), og dermed mistet enigheten sin stabilitet og kollapset.

En parallell kan trekkes til politisk korrekthet (PC) i moderne samfunn. PC-normene har som mål å redusere negative stereotypier og fremme sivilisert kommunikasjon, men disse normene kan også føre til en form for sosialt press som, i likhet med press i andre sammenhenger, kan føre til uforutsette konsekvenser. Forskning viser at slike normer kan gi et kortsiktig inntrykk av enighet, men kan på lang sikt føre til økt polarisering og splittelse i samfunnet. En undersøkelse av PC-normer i kommunikasjon om stereotyper viser at når folk føler press om å unngå å uttrykke negative meninger om grupper, kan dette føre til at folk, i stedet for å unngå å uttrykke negative stereotyper, faktisk begynner å uttrykke dem på en mer subtil måte (Conway et al., 2009, 2017).

Når folk føler at deres meninger ikke kan uttrykkes fritt på grunn av sosialt press, kan dette føre til en indre motstand – en form for psykisk reaksjon på opplevd urettferdighet. Denne motstanden, som ofte manifesterer seg i form av skjult eller ubevisst kommunikasjon, kan føre til en økning i negative uttrykk, som det var ment å redusere. På samme måte kan presset om å være enig i visse samfunnsmessige normer påføre en illusorisk enighet, som ved nærmere ettertanke viser seg å være overfladisk og i stor grad drevet av eksterne krav heller enn ekte samstemmighet.

Press for enighet kan altså produsere en kortsiktig harmoni, men samtidig sette scenen for dypere skillelinjer på lang sikt. Det er viktig å erkjenne at mekanismene som driver en slik enighet ofte opererer usynlig, og at de kan føre til utilsiktede konsekvenser som er vanskelig å forutsi i øyeblikket. For å bygge bærekraftige og autentiske samfunn, beslutninger og kommunikasjon, er det nødvendig å forstå de underliggende prosessene som kan gjøre enighet skjør og potensielt farlig. Den virkelige enigheten må komme fra individets frie uttrykk av meninger, ikke fra et press om å være enig.

Hva er de potensielle helserisikoene ved aromatiske nitroforbindelser i prosessert mat?
Hvordan refleksjon og effektivitet påvirker bølgeenergiutvinning i OWC-arrays
Hvordan Giordano Bruno og andre tenkere forandret vårt syn på universet og vitenskapen