Hvordan Hans Christian Andersen så på livet som et uendelig under

Den gamle mannen bøyde seg ned, stakk hendene sine i jorden som begynte å få liv. Jeg var sikker på at jeg ville se et bekymret, merkbart aldrende ansikt, men han smilte bredt til meg på avstand, og roet dermed mine frykter. Plutselig tenkte jeg at det kanskje var hans bestemor som hadde blitt eksilert fra Kherson av Katarina den Store og kommet til Armenia, og at hun hadde tatt med seg familien sin; det tok tre år å komme hit til fots. Og nå, i en tid hvor alt går raskt og hektisk, var han 74 år gammel, høyt oppe her med sine trær. "Vi skal plante nye planter," ropte han til meg, "og i morgen skal vi pakke ut rosene!" "Og dagen etter?" spurte jeg og prøvde å smile. "Ja, det vil komme en dag etter," svarte han alvorlig, uten et smil.

Den første gangen jeg åpnet en av Andersens bøker var for lenge, lenge siden, da jeg var gutt. Den andre gangen var da jeg oppdro min datter. Jeg tror at dette er bøker man må lese mange ganger, både i barndommen og så igjen etter noen år. Dybden i betydningen deres er bedragersk, for akkurat når man tror man har nådd bunnen av historiene, er det fortsatt ukjente land skjult langt under. Hans Christian Andersen var den første forfatteren i verdenslitteraturen som tok eventyret ut av kongers og ridderes slott, pittoreske vedhoggerhytter og poetiske, mørke, tette skoger. Han plasserte eventyret i sin egen samtid – vanlige byer og landsbyer, den gjennomsnittlige hjemmet og familien. Han slo modig og avgjørende sammen eventyret med hverdagen.

Anton Tsjekhov pleide å si at i et godt skuespill kan menneskers liv bryte sammen eller fremtidig lykke kan sikres – mens karakterene sitter rundt middagsbordet. I Andersens historier skjer det noe nytt, rart og ekstraordinært når folk sitter rundt og utveksler synspunkter på nyhetene i avisen eller når de setter opp kortbord. En mann tar på seg et par galosjer som er forlatt av noen gode alver, og går ut på gaten og oppdager at verden er langt mer fascinerende og intrikat enn han trodde fra sin egen komfortable stue.

Jeg har tilbrakt mange kvelder med å lese Andersens eventyr for datteren min, og jeg hadde følelsen av at det var mer i dem enn jeg først så. Så slo det meg at det ikke bare var historiene – det var mer i livet selv enn jeg hadde innsett før. Fra det øyeblikket ble Andersen min konstante følgesvenn. Han fulgte meg på vei til jobb, uansett om jeg reiste med tog eller fly, og han satt til og med rett ved siden av meg på redaksjonskontoret. Og nå er datteren min og jeg på ferie i en liten sørlig by, og Andersen er her også.

Hvorfor ikke? Andersens samtidige har fortalt hvordan folk som hadde lest eventyret hans om gatebelysningen, plutselig ville stoppe når de så en gammel gatebelysning. De ville stirre på den, som om det var noe helt nytt og ukjent, selv om de hadde hastet forbi den tusenvis av ganger før. "La vieille lanterne" er virkelig en unik historie. Jo mer man dykker ned i den, jo mer føler man at det er mye mer ved virkeligheten enn det som møter øyet.

Du husker kanskje historien? En pålitelig gammel lampe klarte ikke lenger å drive bort mørket. Vekteren som hadde tent lyset hver natt, i regn, snøstormer og klare sommerkvelder, tok det med hjem en kveld. Han og hans kone ville ikke skille seg fra denne gamle vennen, så de satte lampen i kjelleren ved peisen og tok godt vare på den. Men gatebelysningen var ulykkelig, ulykkelig fordi den ikke lenger kunne dele sin gave med andre mennesker. Den siste natten den hadde opplyst den tomme gaten, ga vinden, natten, himmelen og de fjerne stjernene den gamle lampen en sjelden gave – evnen til å vise de han elsket alt han hadde sett og husket selv. Og nå, når han lyttet til den gamle ekteparet som leste høyt historier om Afrika, var gatelykten trist, for den kunne ha dekket de kjedelige kjellerveggene med livlige, fantastiske bilder av tropiske skoger – hvis bare eierne hans hadde tenkt å lyse opp lampen igjen.

Det er vanskelig å forsøke å gjenfortelle et eventyr, for med hvert ord risikerer man å miste en korn av magien i historien. Derfor ville det vært bedre å bare gi sine personlige inntrykk enn å gå inn på plottet. Jeg ble ikke særlig berørt av det faktum at livet ga gatelykten en magisk gave – alle slags ting skjer i eventyr! Men jeg ble berørt av den menneskelige kvalen lampen måtte utstå fordi han ikke kunne bruke gaven sin, han kunne ikke vise livets skjønnhet til menneskene han brydde seg om. Ofte usynlig, ligger denne skjønnheten langt under overflaten, og venter på å bli oppdaget.

Hans Christian Andersen var langt mer heldig enn den gamle gatelykten, for han hadde evnen til å se undrene i livet, samt å vise det til både barn og voksne. Den spesielle sjarmen til Andersens gatelykt, om man kan uttrykke det med bare ett ord, er godhet. Man innser at kildene til menneskelig godhet er grenseløse. Når man går inn i Andersens magiske verden, tenker man først og fremst på livets undere, snarere enn på godhetens mirakel. Og kanskje er dette enda bedre. Man trenger ikke å frykte et barns naivitet, for stor visdom er ofte skjult i det.

Hva skjuler seg bak Rembrandts liv og verk?

De fire barna vokste opp og fløy i forskjellige retninger, skriver til meg nå og da. Andrei skriver, jentene skriver ikke, selvfølgelig, for de får egne barn. Andrei reiser rundt. Han skriver ikke ofte, men når han gjør det, er det alltid gode brev. Jeg leste et av hans rampete brev her på sykehuset, og legen på vakt løp inn for å roe oss ned. Det ble ganske høylytt for et sykehus. "Men nå har jeg begynt å føle meg bedre. De tok seg av meg, stoppet smerten min og var virkelig snille. Nå prøver jeg å muntre opp de andre, selv om jeg var redd som bare det i begynnelsen."

Før operasjonen hadde jeg en drøm om at jeg bøyde meg ned og hjertet mitt falt ut. Jeg plukket det opp fra bakken, men det var gammelt og ødelagt. Jeg gråt over det, og tenkte: "Hvordan skal jeg kunne leve videre?" På operasjonsbordet den morgenen følte jeg meg bedre da jeg så alle de unge, vakre menneskene i hvite frakker. "Kommer de virkelig til å redde en gammel idiot som meg?" tenkte jeg. De pleiet meg, og jeg begynte å sovne, men jeg var redd de skulle starte før jeg var i en dyp søvn. "Vent, jeg er ikke ute ennå," sa jeg. De lo skikkelig. Så stakk de en sprøyte nær skulderen min, og da sovnet jeg ordentlig. Jeg følte noen bøye seg over meg. Jeg kunne ikke unngå å se, og med de siste kreftene mine, kikket jeg og så at det var den ledende legen. Jeg ville si noe pent, noe vennlig til ham, men det kom ut helt tåpelig: "Ansiktet ditt," sa jeg, "du har et så..." Så sovnet jeg som en stein.

"Det er selvfølgelig flaut å tenke på det, men jeg vil leve videre, gå tilbake til museet, til dem..."

Disse notatbøkene, permene og bøkene, som viser kunstnerens tålmodige og glade studie av naturen og verden, ble solgt på auksjon sammen med hans kofferter, dresser og stoler til en lav pris. Etterpå råtnet de bort i de samme koffertene, ble de dekket av støv, gikk videre til arvinger og forsvant for en tid eller for alltid. I århundrer blåste vindene bøkene rundt i verden, og hvem vet hva som har funnet veien til museene, og hva som er tapt for menneskeheten? Var ikke den "svart lær" innbindingen på boken med Rembrandts "beste skisser", mer verdifull enn kunstnerens verk for en borger som kjøpte den på auksjon?

Kjøpmenn i "den mest eksemplariske borgerrepublikken" (som Marx kalte det) hadde ikke kjærlighet for og forstod ikke Rembrandt. De kunne ikke annet enn å fordømme ham for det Marx, 200 år senere, ville beundre i den store kunstneren: han malte Jomfru Maria i bilde av en nederlandsk bondkvinne. Rembrandts demokrati var helt fremmed for de nederlandske borgerne. Nær hans hjem var de fattigste områdene i Amsterdam, og der malte han vise gamle menn som bevarte bibelsk storhet og menneskelig dyd i deres fattigdom og ydmykelse. Han malte også tiggere som ikke hadde mat eller husly, en skjebne han selv senere skulle dele. For Rembrandt, sønn av en møller og barnebarn av en bonde, fortalte disse ansiktene langt mer om "den evige mannen" enn ansiktene til borgere og aristokrater, til og med kunstens sponsorer.