Hvordan valgsystemer påvirker partiers suksess og ekstreme politiske strømninger

Duverger’s lover har lenge vært en grunnleggende referanse for forståelsen av hvordan valgsystemer påvirker partistrukturen i ulike demokratier. Hans første lov, som sier at flertallsvalgordninger vanligvis fører til et topartisystem, og hans andre lov, som hevder at dobbeltvalg og proporsjonal representasjon fremmer flertallspartier, har vært grunnlaget for mye av forskningen på dette området. Selv om Duverger først beskrev disse forholdene som universelle, har han senere modifisert synspunktet og ansett dem som sannsynlighetsbaserte generaliseringer. Dette har åpnet for en pågående debatt i forskningen, hvor forskjellige oppfatninger om når og hvordan disse lovene gjelder har blitt fremmet. En viktig utfordring har vært å definere hva som egentlig skal regnes som et parti, ettersom valgsystemer kan ha ulike mekanismer som påvirker partisystemenes sammensetning.

For eksempel, gjennom en sammenligning av partienes ideologiske posisjon i etablerte demokratier, har Katz vist at proporsjonal representasjon er knyttet til flere små partier og mer ekstreme politiske strømninger, mens systemer med flertallsvalg fører til færre partier og et smalere politisk spekter. Dette har fått noen forskere til å hevde at proporsjonal representasjon, på tross av at det gir et bredere spekter av partier, også kan føre til større grad av politisk ekstremisme. På den annen side viser også andre studier at sammenhengen mellom valgsystemet og ekstreme høyrepartiers popularitet ikke er så entydig som først antatt.

Det er imidlertid viktig å forstå at valgsystemenes innvirkning på partienes suksess ikke kan sees i et vakuum, og at variasjoner i reglene har stor betydning. For eksempel, blant land med proporsjonale systemer, viser det seg at forskjellene i minimumsvalggrense og valgkretsenes størrelse kan ha stor betydning for hvor mange små partier som klarer å få plass i parlamentet. Nederland, med sin nasjonale valgkrets og lav valggrense (0,75%), gir et godt eksempel på et system som tillater flere små partier enn Polen, som har høyere valggrense og mange små valgkretser.

En av de mest markante forskjellene mellom ulike valgsystemer er hvordan de påvirker radikale høyrepartiers fremvekst. Dette kan også sees i Frankrike, hvor Front National, et radikalt høyreparti, ikke vant noen seter under majoritære valg i 1981, men derimot fikk 35 seter i 1986 etter at proporsjonal representasjon ble introdusert. Imidlertid ble antallet seter redusert til kun ett etter at proporsjonal representasjon ble fjernet i 1988, til tross for at partiets andel av stemmene forble uendret. Et slikt eksempel på "før-og-etter" analyser understreker hvordan valgordningene kan påvirke politiske partiers skjebne.

Foruten disse mekaniske effektene, har valgordningene også psykologiske konsekvenser som kan føre til strategisk stemmegivning. Dette skjer når velgerne, som ikke tror at deres favorittparti har noen sjanse til å vinne, stemmer taktisk for et av de to største partiene i stedet for deres førstevalg. Det er tre grunnleggende betingelser for at taktisk stemmegivning skal finne sted: velgerne må ha en klar rangering av preferanser mellom partiene, de må ha informasjon om hvordan partiene sannsynligvis vil gjøre det i deres valgkrets, og de må være i stand til å kalkulere at fordelen ved å stemme på sitt andrevalg er større enn kostnadene ved å ikke støtte sitt favorittparti. I systemer med høye terskler for representasjon, som de som finnes i majoritære valg, er det antatt at velgere med radikale høyrepartier som sitt førstevalg, vil velge å ikke stemme, eller omvendt, støtte et av de to største partiene for å unngå at deres stemme går til spille.

Det er også viktig å merke seg at mens teorier om strategisk stemmegivning og "tapt stemme"-hypotesen gir en viss innsikt i hvordan velgerne tilpasser seg valgsystemene, er det ikke nødvendigvis den eneste faktoren som forklarer dynamikken i politiske systemer. Eksempler på velgeradferd i ulike land viser at de politiske virkningene av valgsystemene kan variere betydelig avhengig av andre sosiale, økonomiske og kulturelle forhold.

Hvordan økonomiske og kulturelle verdier påvirket Trump-valget i 2016

I den amerikanske 2016-presidentvalget var det et tydelig skille mellom de som stemte på Donald Trump og de som stemte på Hillary Clinton. Dette skillet kan i stor grad forklares gjennom utviklingen av materialistiske og post-materialistiske verdier, som har blitt viktige drivkrefter i den politiske polariseringen de siste tiårene. Dette skiftet i verdier har i stor grad overskygget den tradisjonelle økonomiske høyre-venstre aksen, og har ført til at kulturelle faktorer spiller en langt viktigere rolle i hvordan folk stemmer.

En analyse av stemmeadferd i 2016 viste at materialistiske og post-materialistiske verdier alene forklarte 25 prosent av variasjonen i stemmene for Trump og Clinton. Disse verdiene, som i stor grad reflekterer synspunkter på sosiale spørsmål som miljø, likestilling, og personlig frihet, har vist seg å være en sterk indikator på politisk støtte. Videre har demografiske faktorer som alder og utdanning, som er nært knyttet til disse verdiene, også vist seg å ha betydelig innvirkning på valget. Men når disse faktorene ble lagt til analysen, økte forklaringen på valgresultatet bare marginalt – fra 25 prosent til 27 prosent.

De tradisjonelle økonomiske indikatorene som husholdningsinntekt og sosial klasse, som en gang var de viktigste faktorene for å forutsi politisk støtte, hadde liten forklaringskraft. Dette tyder på at det er de kulturelle verdiene, snarere enn økonomiske forhold, som er den primære drivkraften bak den politiske polariseringen i USA.

I 2016 var det ikke bare de som hadde stemt på Obama i 2012 som støtte Clinton, men det var også et tydelig skille i hvordan ulike verdigrupper stemte. Post-materialister, som i større grad identifiserer seg med verdier knyttet til miljø og sosial likhet, var langt mer tilbøyelige til å støtte Clinton fremfor Trump, selv om de i 2012 hadde stemt på Obama. Dette reflekterer en bredere trend, hvor sosial og kulturell identitet har blitt en sentral faktor i politiske valg.

Etter å ha sett på denne dataen, har flere økonomer og politiske kommentatorer forsøkt å forstå hva som drev Trumps popularitet i 2016. Mange har pekt på økonomiske misnøye, og hevdet at den økonomiske utryggheten som følger av globalisering og automatisering har fått mange velgere til å vende seg mot Trump og hans løfter om å gjenopprette amerikansk storhet. Dette perspektivet understreker den økonomiske usikkerheten som mange mennesker i nedslitte industriregioner føler, og hvordan denne følelsen av økonomisk trussel har blitt brukt av Trump til å appellere til velgerne.

Trumps populisme har en direkte kobling til økonomiske utfordringer som mange av hans støttespillere står overfor, som tap av arbeidsplasser i tradisjonell industri, synkende lønninger, og et sammenbrudd i sosial velferd. I stedet for å se på disse økonomiske problemene i en global sammenheng, som mange økonomer gjør, fokuserte Trump på de lokale virkningene og lovet å bringe jobbene tilbake til USA, forhandle bort handelstraktater, og styrke nasjonal infrastruktur.

På den andre siden har de som støttet Clinton, til tross for at de også ble påvirket av økonomisk usikkerhet, hatt en tendens til å tilhøre grupper som verdsetter mer åpne og inkluderende politiske løsninger. Deres tilknytning til post-materialistiske verdier, som vektlegger rettferdighet, sosial likhet og miljøbevissthet, har ført til at de søker løsninger på økonomiske utfordringer som fokuserer på internasjonalt samarbeid og bærekraftig utvikling.

I analysene av 2016-valget har det blitt understreket at disse kulturelle og verdimessige forskjellene ikke bare har blitt forsterket av økonomisk usikkerhet, men også av den politiske og mediemessige landskapen som har bidratt til å øke politisk polarisering. I den konteksten har økonomiske misnøye og kulturell fremmedgjøring blitt en del av et større bilde, hvor sosial og ideologisk avstand mellom grupper er blitt større enn noen gang.

Det er viktig å forstå at den politiske splittelsen i USA i 2016 ikke kan forklares utelukkende gjennom økonomiske faktorer. Selv om økonomisk usikkerhet er en viktig drivkraft for mange velgere, er det likevel kulturelle verdier og identiteter som har blitt den dominerende faktoren i den politiske retningen til velgerne. De som støtter Trump, finner fellesskap og identitet i nasjonalistiske og konservative verdier, mens de som støtter Clinton, ser fremtidens løsninger i inkluderende og progressive ideer.

Dette skiftet i verdier har betydning for hvordan vi ser på politisk polarisering i dagens verden. I en tid hvor globale økonomiske og sosiale endringer utfordrer tradisjonelle samfunnsstrukturer, blir kulturelle og moralske spørsmål ofte de mest avgjørende i hvordan folk orienterer seg politisk. Trumps valgseier kan derfor ikke bare forstås som et resultat av økonomiske faktorer, men også som en refleksjon av en dyp kulturell konflikt som har preget USA og mange andre vestlige demokratier.

Hvordan Urbanisering, Etnisk Mangfold og Migrasjon Påvirker Verdens Kulturer

I løpet av det siste århundre har urbaniseringen, sammen med økende etnisk mangfold, omformet både samfunn og kulturer på en måte som tidligere var utenkelig. Urbanisering har drevet millioner av mennesker fra landsbygda til storbyene, og har skapt en sterk kulturell skillelinje mellom byer og landdistrikter. I høyinntektssamfunn som USA og Europa har dette skiftet vært markant, med en drastisk nedgang i andelen mennesker som bor i rurale områder. Mens den urbane befolkningen har vokst, har de rurale områdene, hvor befolkningen i stor grad er eldre og mer homogen, sett en betydelig nedgang.

Denne utviklingen har skapt et skille mellom storbyene, som er multikulturelle og preget av etnisk mangfold, og de mindre byene og landsbygdene, som er mer ensartede både etnisk og kulturelt. I byer som New York, London og Paris har innvandring, spesielt fra den globale sør, ført til en stadig mer sammensatt befolkning. I kontrast har små byer og landsbygdskulturer opplevd en utarming, ikke bare i antall, men også i etnisk mangfold.

Denne etniske omveltningen har ikke bare medført demografiske endringer, men også kulturelle spenninger. I USA har den yngre generasjonen, spesielt millennials, blitt langt mer etnisk og rasemessig mangfoldig. Nesten en tredjedel av denne generasjonen er "nye minoriteter", født av latinamerikanske, asiatiske eller blandede ekteskap. Dette er særlig tydelig i stater som California og Texas, hvor den hvite befolkningen i noen tilfeller har blitt en minoritet blant den nye generasjonen.

I Europa har migrasjonsstrømmene også hatt en betydelig påvirkning på befolkningens sammensetning. Fra 1990-tallet og utover har flere europeiske land opplevd en stor innstrømning av innvandrere fra både EU- og ikke-EU-land. Denne utviklingen har vært spesielt tydelig i Vest-Europa og Skandinavia, hvor en økning i den etniske mangfoldigheten har skapt både muligheter og utfordringer, særlig når det gjelder integrasjon og sosial sammenhengskraft.

Migrasjon har vært drevet av mange faktorer, blant annet jobbmuligheter, utdanning, og mer presserende grunner som flukt fra krig og økonomisk usikkerhet i hjemlandene. Flyktinger og asylsøkere, som utgjør en stor del av migrasjonsstrømmene, står overfor de største utfordringene når det gjelder å finne et fast fotfeste i sine nye hjemland. Tall fra FN viser at det er over 6 millioner flyktninger i Europa, og denne gruppen er særlig utsatt for økonomisk og sosial marginalisering.

Denne demografiske endringen er tett knyttet til kulturelle endringer, som både påvirkes og forsterkes av periodiske effekter. Økonomiske kriser, som finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015, har skapt en bølge av angst og usikkerhet i mange vestlige samfunn. Spesielt har høyreekstreme bevegelser utnyttet denne frykten til å fremme ideen om at den kulturelle identiteten til disse samfunnene er truet. Reaksjonene på disse periodene av usikkerhet har ført til en økning i populistiske holdninger, som ofte uttrykker en motstand mot både mangfold og migrasjon.

I tillegg har generasjonsersettelse, høyere utdanningsnivåer, og endringer i kjønnsroller hatt betydelige effekter på de verdiene som preger samfunnene. Mens eldre generasjoner i landlige områder kan ha en tendens til å motsette seg sosial forandring, er yngre mennesker, særlig de som vokser opp i storbyene, mer åpne for multikulturalisme og kjønnsbalanse. Denne skillelinjen mellom yngre, utdannede byboere og eldre, mindre utdannede rurale innbyggere har ført til dype kulturelle splittelser.

Samtidig er det viktig å merke seg at selv om generasjons- og verdiskiftet har vært kraftig i høyinntektsland, er ikke prosessene uniform. Den kulturelle arv som stammer fra protestantiske eller katolske tradisjoner, eller erfaringene med demokrati og kommunistisk styre, har satt sitt preg på samfunnene, selv om mange av disse erfaringene gradvis mister sin innflytelse. Dette betyr at kulturendringer skjer i ulikt tempo i forskjellige deler av verden, avhengig av både historiske erfaringer og de nåværende sosiale og økonomiske forholdene.

Endringene vi ser i dag er dype, og de kulturelle konfliktene som oppstår som følge av globalisering, migrasjon og urbanisering er bare et begynnelse. De pågående endringene vil ikke bare forme dagens samfunn, men også fremtidens samfunn. Det er avgjørende å forstå hvordan disse prosessene samhandler og hvilke langsiktige konsekvenser de kan ha for kulturell identitet, politiske holdninger, og samfunnsstrukturer.

Hva er årsakene til høyreekstrem populisme i post-kommunistiske land?

En av de viktigste faktorene for fremveksten av høyreekstreme partier er globaliseringens påvirkning. For mange post-kommunistiske nasjoner har globaliseringen ført til økonomiske utfordringer, der arbeidere føler seg utelatt fra de økonomiske gevinstene som noen segmenter av befolkningen høster. Dette skaper en grobunn for populistiske partier som hevder å være de eneste som representerer folkets interesser. Partier som Jobbik i Ungarn har derfor vokst frem som stemmeberettere for de som føler seg marginalisert av den globale økonomien og de politiske elitene.

Kulturelle faktorer spiller også en sentral rolle. Mange høyreekstreme partier, både i post-kommunistiske og vestlige demokratiske stater, utnytter frykten for fremmede og kulturkrig. De har som mål å beskytte den nasjonale identiteten mot det de anser som uønsket innvandring og kulturell påvirkning fra andre deler av verden. Denne retorikken appellerer sterkt til grupper som føler at deres tradisjonelle verdier er i ferd med å forvitre, spesielt i en tid med økonomisk usikkerhet og økt migrasjon.

Det er også viktig å merke seg at populistiske bevegelser ofte benytter seg av en svært enkel og direkte kommunikasjon, som gir inntrykk av at de har en klar løsning på komplekse problemer. Høyreekstremisme er for mange et svar på en følelse av tap – tap av nasjonal suverenitet, tap av økonomiske muligheter og tap av sosial status. Derfor er retorikken til partier som Jobbik i Ungarn ofte preget av et "oss mot dem"-sinnelag, der "dem" ofte er identifisert som både de politiske elitene og de som ikke deler de samme kulturelle eller økonomiske verdiene.

For å forstå de dypere røttene til høyreekstrem populisme, må man også vurdere historiske og institusjonelle faktorer. I mange post-kommunistiske land var overgangen til demokrati i seg selv en utfordring. De gamle kommunistiske regimene etterlot seg svake institusjoner, korrupsjon og en generalisert skepsis til demokratiets funksjon. I denne sammenhengen kan høyreekstremisme fremstå som et alternativ for de som søker orden, stabilitet og en sterk nasjonal stat som beskytter deres interesser.

På den andre siden av spekteret finner vi de som er kritiske til disse høyreekstreme bevegelsene, og hevder at deres retorikk ofte er populistisk og illusorisk. De mener at slike bevegelser skaper unødvendig polarisering og at løsningen på de økonomiske og kulturelle utfordringene som post-kommunistiske stater står overfor ikke nødvendigvis ligger i ekstremistisk politikk, men i dialog, reformer og internasjonalt samarbeid. I denne sammenhengen er det også et viktig poeng at høyreekstremisme, i sin ekstreme form, kan bidra til å undergrave de demokratiske verdiene og prinsippene som nasjonene har forsøkt å bygge opp etter kommunismens fall.

Det er avgjørende å forstå at selv om høyreekstremismen på overflaten kan virke som en reaksjon på økonomisk og kulturell usikkerhet, kan dens underliggende ideologi føre til ytterligere polarisering av samfunnet. I denne sammenhengen bør man reflektere over hvordan disse bevegelsene er med på å forme fremtidens politiske landskap, ikke bare i post-kommunistiske stater, men i hele Europa.

Hva er sammenhengen mellom autoritarisme, populisme og velgerstøtte i Europa og USA?

Autoritære og populistiske partier har fått økende støtte i mange vestlige demokratier de siste tiårene. Denne utviklingen er knyttet til endringer i både de kulturelle verdiene og de økonomiske forholdene som former velgernes holdninger. Studier viser at sosiale verdier som autoritære holdninger, politisk mistillit og plasseringen på venstre-høyre aksen i stor grad er relatert til støtten for partier med mer autoritære og populistiske posisjoner. I motsetning til økonomiske faktorer som yrkesgruppe og subjektiv økonomisk usikkerhet, er kulturelle verdier langt sterkere prediktorer for valgresultater i denne sammenhengen.

Kulturelle verdier har en betydelig rolle i dette politiske landskapet. Når folk har autoritære verdier, er de mer tilbøyelige til å støtte partier som fremmer en sterkere statsmakt, begrensning av individuelle rettigheter og en mer restriktiv innvandringspolitikk. Denne typen verdier er i stor grad preget av sosial pessimistisk holdning og et ønske om å gjenopprette en «tapt» sosial orden, der tradisjonelle normer og verdier står i fokus. For mange velgere handler dette ikke bare om økonomiske faktorer som arbeidsledighet eller usikkerhet, men om en dyp følelse av at samfunnet er i ferd med å miste sitt fundament.

I Europa har vi sett at valgordninger og politiske systemer spiller en viktig rolle i hvordan autoritære og populistiske partier får innpass i maktens korridorer. De ulike systemene for representasjon — som majoritære pluralitetssystemer, blandede systemer og proporsjonale representasjonssystemer — påvirker i stor grad hvilke partier som klarer å omsette stemmer til mandater og dermed påvirke parlamentets sammensetning. Eksempler som Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Ungarn viser at de institusjonelle reglene kan forklare mye av ulikheten i suksessen til disse partiene på tvers av tilsynelatende like samfunn.

I USA har Donald Trumps seier i 2016 blitt forklart med en rekke faktorer, både situasjonsbestemte og strukturelle. Mens Trumps kampanje utnyttet populistiske temaer som anti-etablissementsfølelse, klimafornekting og fremmedfiendtlighet, må man også forstå at hans støtte var dypt forankret i langvarige endringer i det republikanske partiet og i amerikansk politikk generelt. Trumps velgere var i stor grad eldre, hvite menn, med lavere utdanning og en dyp følelse av at det tradisjonelle amerikanske samfunnet var i ferd med å forvitre. Denne gruppen var spesielt mottakelig for hans løfte om å «gjøre Amerika stort igjen», et løfte som appellerte til en nostalgisk visjon om å gjenopprette gamle samfunnsordener og arbeidsplasser som forsvant for flere tiår siden.

Både i Europa og USA er det en tydelig sammenheng mellom generasjonelle holdninger og støtte til autoritære eller populistiske partier. I Storbritannia, for eksempel, så vi i Brexit-avstemningen en betydelig generasjonell skillelinje, der eldre velgere stemte for å forlate EU, mens yngre velgere var mer tilbøyelige til å støtte EU-medlemskap. Dette generasjonelle skillet har også blitt tydelig i valgene etter Brexit, der de yngre velgerne har beveget seg mot mer liberale partier, mens de eldre, spesielt de over 55 år, har svingt mot mer konservative partier.

Populisme kan i noen tilfeller fungere som et korrektiv til liberale demokratier, ved å belyse bekymringer som blir ignorert av den etablerte eliten og oppmuntre til mer direkte deltagelse i politikken. Imidlertid, når populisme kobles sammen med autoritære verdier, er det store bekymringer for at det kan undergrave demokratiets grunnleggende prinsipper. Populistisk retorikk som demoniserer medier, politikere og domstoler kan erodere respekt for ytringsfrihet, sosial toleranse og tillit til myndighetene. Dette kan føre til en svekkelse av de demokratiske institusjonene som har vært grunnlaget for liberale samfunn i mange tiår.

Et viktig aspekt å forstå er at autoritær populisme ikke nødvendigvis er et resultat av økonomisk nød alene, men også et resultat av kulturelle og sosiale endringer. Populisme appellerer til en følelse av at den tradisjonelle sosiale ordenen er truet av moderne samfunnsutvikling, og at de som føler seg oversett eller marginalisert i dette samfunnet trenger å heve stemmen for å få sin rett. Dette gjelder både for velgere i USA, der Trumps støtte kom fra de som følte at de ble oversett i en stadig mer globalisert økonomi, og i Europa, hvor autoritære og populistiske partier ofte fremmer nasjonalistiske og anti-innvandringsholdninger.

Det er derfor viktig å ikke bare se på de økonomiske faktorene som forklaringer på populisme og autoritært styre, men også de kulturelle og identitetsmessige problemene som påvirker valgene og holdningene til velgerne. De som støtter slike partier, er ofte drevet av en følelse av sosial fremmedgjøring og en oppfatning av at de er på vei til å miste sine privilegier eller verdier i et samfunn som har blitt mer mangfoldig og globalisert.