Pullman-sengene var smale som planker og korte som koste­rer. Snake fortsatte videre til han til slutt kom frem til salongvognen rett bak lokomotivet. Han hoppet ned og ble svingende i takt med toget, som raste over en bruer. På begge sider av broen var en dyp og bratt kløft. Som en mann som hadde begått mange syndige handlinger, inkludert bankran, tok Snake frem flere dynamittstenger fra sadelvesken sin. Han festet en ladning til koblingen med en langsom, skrå fus. Deretter entret han salongvognen med pistolen i hånden.

Der var det ingen syndere, bare én menneskelig sjel, Amanda. Bak baren stod en demon og polerte glassene, mens en annen demon, som manglet flere fingre, satt deppa ved pokerbordet. Han var blakk etter å ha tapt alt til en stor demon, som med et selvsikkert smil, samlet potten.

Demonen bak baren oppdaget Snake først, kastet glasset over skulderen og kastet seg mot ham. Snake, som hadde tenkt mye på demonens uovervinnelighet, mente han hadde en løsning. Han sikta nøye og skjøt ut begge demonens øyne idet den kastet seg over bardisken. Blind og ute av kontroll snublet demonene og raste i gulvet.

En annen demon, mer maskulin og skremmende, kastet seg mot Snake fra siden. Snake grep et stolbein og slo det hardt over demonens hode og skuldre. Stolen knuste i hendene hans, men demonens latter rungende fylte rommet. "Tee-hee," lo han. Snake lot det være med et blikk som var mer rettet mot demonlordens ansikt enn den vesle kampen.

Demonlordens utseende var både grovt og menneskelig, med et par store horn som stakk ut fra pannen. Han tok tak i Amanda og tvang henne til å sette seg på fanget hans, et tegn på at hun var hans nå. "Hva foreslår du?" spurte Snake, men demonlordens svar var som en uunnvikelig utfordring.

"Jeg har allerede vunnet hennes sjel," sa demonlord med et skjevt smil. "Men du kan vinne tilbake hennes sjel gjennom et spill mot meg. Din sjel er innsatsen."

Snake smilte rolig, tok en tannpirker fra den ødelagte stolen og stakk den mellom tennene. "Så vær det," sa han.

"Ikke gjør det," ropte Amanda, "han vil jukse."

Men Snake bare lo. "Bara fordi en mann har et hatthylle på hodet, betyr ikke det at han er en juksemaker." Han snudde stolen bakover og satte seg, klar for en kamp om hennes sjel.

Derfra startet et spill om liv og død – et pokerbord mellom Snake og demonlord. Snake valgte å satse sin sjel, og som en del av innsatsen, la han frem sitt hat og sin høyre, uforlignelige karakter. Det var to spill. En heftig, mental kamp om hva som er rettferdig, hva som er verdifullt, og om man kan virkelig kjøpe eller vinne noe, som en sjel, tilbake.

Demonlordens ord om at "spader slår kløver" var ikke bare et spill av tilfeldigheter. I det virkelige liv, som i et pokerbord, kan ethvert valg, ethvert trekk ha store konsekvenser.

Så hva er det egentlig som kan forstås i Snake sitt valg? Det handler om mer enn et spill. Når vi står overfor situasjoner hvor alt virker tapt, kan det være en vei fremdeles, en måte å spille spillet på som kan føre til seier. Det er også en lek med skjebne, med rettferdighet og med prinsippet om at ingen, uansett hva de måtte gjøre i fortiden, er definert kun av det. I Snake sin tilfelle, var det ikke en verdi av sjelen som var tapt, men dens potensial for frelse og håp.

Når man står ansikt til ansikt med demoniske krefter som ønsker å definere vår skjebne, er det viktig å ikke bare se på resultatene – men også på hvordan vi spiller spillet. Er vi bare spillbrikker på et bord, eller kan vi selv velge hvordan vi ønsker å stå, til tross for hva vi møter? Snake, uavhengig av hans mange synder, viste at det er alltid rom for motstand og en vei ut.

I tillegg til å være et spill om sjeler, er det en påminnelse om at det finnes stadig muligheter for å utfordre skjebnen. Livet er ikke alltid forutsigbart, og uansett hvor dypt vi har falt, kan man på en eller annen måte finne en vei til å endre sitt eget bilde.

Hvordan magiske relikvier bærer på både tragedie og humor i gamle riker

I den mørke og tette atmosfæren av de gamle katakombene som ligger skjult dypt under øde ørkenområder, finnes det en merkelig samling av historier, gjenstander og minner fra en rekke døde riker. Her, i en av de eldste og mest glemte underverdenene i Zoar, blir den siste Snow Faerie konfrontert med uforståelige og forvirrende artefakter, mens hun prøver å forstå betydningen bak de gamle ritualene som en gang ble praktisert av goblinene og deres allierte.

Fangash, den erfarne goblin-nunnen, leder de besøkende gjennom de tåkete passasjene og smale korridorene i katakombene, hvor hvert skritt avslører nye mystiske elementer fra den fortidige verden. Selv om Faerie viser skepsis til de tingene hun ser, er det umulig å ikke bli berørt av den tette følelsen av historie som gjennomsyres hvert rom og hver gjenstand.

Blant de mange artefaktene som omgir dem er alt fra uforståelige ritualobjekter til dagligdagse redskaper fra raser som ikke lenger eksisterer. En samling av Moths hår, bevart i krystall, henger i et usynlig nett av gammel magi, og en rekke døde sommerfugler fra Trolldommens tid svever i luften. Mye av dette er produkter av en kultur som til en viss grad er forbi, men som allikevel lever videre gjennom de fysiske restene som ble etterlatt. Det er en merkelig blanding av det tragiske og det komiske, av minner som strekker seg både langt tilbake i tid og langt unna i rommet.

De glemte redskapene som brownies en gang brukte til sine hager, for eksempel klammer, sigder og mikroskopiske flasker fylt med gift, er fortsatt bevart. De ser nesten ut som leker for voksne, men de bærer med seg en alvorlig og uforståelig historie. Det er en påminnelse om hvordan kulturer, uansett hvor små de er, etterlater spor på jorden, selv når de ikke lenger har kraft til å dominere den.

Det er ikke bare de fysiske artefaktene som vekker undring, men de livene som en gang ble levd og de dødsritualene som ble praktisert. Faerie, som tilhører en rase som aldri har besøkt disse katakombene, får et glimt inn i en virkelighet der døden er en del av livet på en annen måte. Goblinene, som alltid har vært nysgjerrige på å bevare både kroppene og minnene etter sine døde, ser på disse skattene som noe mer enn bare artefakter. For dem er de en form for oppbevaring av sjelene, en måte å hylle de døde ved å gi dem et sted å hvile, selv om de aldri får en etterlivsbelønning.

I møte med dette universet av glemt kultur og rituelle objekter, begynner Faerie å tvile på om hennes folk virkelig har forstått hva disse skapningene har gjort. Hun kaller dem "sjeltyver", og ser på deres samling av relikvier som et vitnesbyrd om deres egen desperasjon for å finne en mening etter døden. Men Fangash svarer rolig at de ikke er interesserte i et etterliv som ikke kan bevises. For henne og hennes orden er det livene som levdes og historiene som ble fortalt som er viktige, ikke hva som skjer etter døden.

Det er et tema som løper gjennom hele denne sekvensen – forskjellen mellom tro og praksis, mellom de ulike rasene og deres syn på livet og døden. Dette blir understreket ytterligere når de diskuterer hvordan goblinene tilpasser sine tradisjoner for å møte de døde på sine egne premisser, enten de er begravet nær sterke slektninger eller har blitt kastet i glemte graver under jorden. I denne verdenen er døden ikke noe som skal fryktes, men noe som er en integrert del av historien som fortsetter å utvikle seg gjennom generasjoner.

I møte med de mange forlatte skattene og gjenstandene som henger i mørket, blir det tydelig at disse katakombene ikke bare er et sted for minner om de døde, men også et sted hvor kulturer, som brownies og centaurer, blir redusert til et lite fragment av sin storhet. Deres gjenstander er ikke bare bevis på fortiden, men på hvordan de en gang ble sett på som viktige for sine respektive folk, selv om de i dag kan synes både absurde og meningsløse.

Møtet med denne samlingen av relikvier tvinger Faerie til å konfrontere ideen om at det finnes mange måter å se på verden på. Det er et rom fullt av motsetninger – det tragiske og det komiske, det hellige og det håpløse. Og det er i denne blandingen at både goblinene og deres besøksgjester finner en form for skjønnhet, en skjønnhet som ikke er å finne i de store, storslåtte manifestasjonene av makt og evighet, men i de små, ufullstendige fragmentene som etterlot spor av livene som ble levd.

Slik blir disse katakombene et speil på livets uforutsigbarhet, en påminnelse om at ingenting, heller ikke livet selv, er evig. At til og med de mest absurde eller tragiske gjenstander kan bære en historie som fortjener å bli husket. I slutten er det kanskje nettopp denne erkjennelsen som gir en form for mening – å se på fortiden ikke med forakt, men med en åpen forståelse for at alle liv, alle kulturer, har sine egne viktige fortellinger å dele.

Hva betyr det å bli "Tatt" og forandret?

Gwenna strøk forsiktig hånden over Shisha, en skapning som knapt hadde kjent vennlighet. Shisha, med sine sølvfargede skjell som glitret i det spredte lyset fra skogen, satt i en liten knebøy ved Gwenna sin side. Den rosafargede gløden i kinnene hennes, sammen med hårets korte spisser, ga henne et nesten feminin preg, selv om kroppen hennes ikke hadde noen åpenbare kjønnsmarkører. Det var tydelig at hun var formet fra en kvinnelig art, men samtidig manglet hun flere menneskelige trekk – navle, øyenbryn og negler. Hennes grå øyne, som blinket med rosafargede øyelokk, og de tynne, spisse tennene hun hadde, vitnet om noe mer enn et menneske.

Shisha var et mysterium, et vesen som ikke passet inn i den menneskelige verden. I det hun stirret på Gwenna og Toby, begynte hun å tale, eller kanskje mer korrekt å uttrykke seg. "Vann. Meg. Bak," sa hun med en mystisk, klikkende stemme. Toby pekte på gillene på halsen hennes, og Gwenna visket beroligende ord til skapningen. "Din tanke er åpen for meg," sa hun, "og du er fri til å tale." Dette var et øyeblikk av forbindelse, et forsøk på å kommunisere på et nivå som Shisha aldri hadde kjent før.

Shisha hadde vært fanget, "Tatt" av en mystisk og skremmende kraft. Hun hadde blitt forvandlet til en form som ikke kunne tilbake til vannet, og kunne ikke drukne i det, selv om det var alt hun lengtet etter. Hennes kropp, som en gang kunne være hjemme i de dype, kjølige vannene, var nå fanget på land. Gwenna visste hva dette betydde. "Du er blitt endret, Shisha. Du kan verken gå tilbake til vannet eller dø i det," sa hun.

Hennes ord var harde, men også nødvendige. Shisha måtte forstå at hun var forandret, og at hennes skjebne ikke lenger tilhørte det elementet hun var skapt for. Det var en tragisk innsikt for en skapning som var født for å svømme i friheten, og Gwenna visste at dette kunne være en byrde som Shisha aldri kunne slippe unna.

Da Gwenna og Toby begynte reisen tilbake til Mistress Malain, som hadde forvandlet Shisha, var det klart at deres oppdrag ikke bare handlet om å redde denne skapningen, men også å forstå hva som skjer når naturens makter blir bøyd og forvrengt av menneskelige hender. Mistress Malain, en kvinne fylt av fysisk kraft og skade, hadde ikke bare kontroll over Shisha, men over et land som hun hadde tatt med vold. Det var et maktspill, et spill med liv og død, og Shisha var bare en brikke i en større kamp.

Under samtalen med Malain ble det tydelig at Gwenna og Toby kom med en forespørsel som var både uventet og tung. Lady Gavra, en mystisk og kraftfull figur, hadde sendt dem for å finne ut hva som kunne være prisen for hevn. "Hva vil du ha i erstatning for din hevn?" spurte Gwenna, og det var dette spørsmålet som ble nøkkelen til alt.

Malains svar kom raskt: "Jeg vil ha hans land, og alt på det." Dette var en kamp om verdier, om eierforhold, om rettferdighet. For Gwenna var dette et minne om at hevn ofte er et spørsmål om materielle verdier, og at menneskers handlinger kan føre til en kjede av hendelser som kan være umulige å reversere.

Shisha, som en gang hadde vært et vesen som tilhørte vannet, hadde blitt et symbol på forandring og ødelagte liv. Hennes skjebne, som hadde blitt påtvunget henne, reflekterte et større spørsmål: hva skjer med skapninger når de mister sitt naturlige hjem? Hva skjer når de blir forandret av makt og kontroll?

Det er viktig å forstå at forandringene som skjer med Shisha ikke bare er fysiske, men også eksistensielle. Hun er ikke bare et vesen som har fått et nytt utseende, hun har fått et nytt liv, et nytt formål. Og for Gwenna, som forsøker å hjelpe henne, er det en påminnelse om at det å redde noen ikke bare handler om å gi dem fysisk frihet, men også å hjelpe dem med å finne tilbake til sin indre natur.

Gjennom Shishas skjebne lærer vi at makt, enten det er over et vesen eller et land, alltid har en pris. Og for de som blir ofre for denne makten, finnes det ofte ingen enkel vei tilbake til det som en gang var.

Hvordan en usynlig trussel kan endre alt

Hun dro bort til kommoden og trakk ut klær. Hånden hennes stoppet i skuffen. Skulle hun rydde opp på badet? Nei, hun ville la det være. Med Chuck borte, var det ingen hast. Hun skulle vaske det senere. Klokken var ti og tretti da hun satte seg i bilen. Hun skulle rekke avtalen. Håndflatene var klamme mot det skinnbelagte rattet.

Livmorhalskreft, hadde legen sagt. Hadde det virkelig bare vært seks uker siden? Tiden virket som den var blitt en annen størrelse i hodet hennes. Hadde det ikke vært måneder? Eller hadde ikke legen akkurat sagt det til henne i går? Nå klarte hun ikke å huske. Hvor skjør er ikke et liv, når det kan gå i stykker på så kort tid? Først den unormale celleprøven, så kolposkopien, da legen hadde sett på livmorhalsen hennes gjennom mikroskopet. Hun hadde følt seg vagt latterlig, med bena i stigbøylene, bredt åpne for verden. Men da legen pekte på skjermen, visste hun at det ikke var morsomt. Og det var ikke livmorhalskreft.

Minnenet av bildet på skjermen fikk Wendy til å riste. Håndflatene hennes strammet rundt rattet. Pusten hennes ble raskere. En liten svart sirkel, omkranset av en perfekt rød ring som svirret som en virvelvind, utvidet seg mens hun så på. Pusten hennes stokket seg. Det var inni henne.

Pre-kreft, hadde legen sagt. Men hun visste at det var noe annet, følte det bevege seg inne i henne som en levende skapning. En sult i henne. En rød, virvlende sult, mer skremmende enn noen kreftcelle. En konisk biopsi var alt hun trengte, hadde legen forsikret henne om. Som hun hørte på ham, raste blodet i ørene hennes som et bølgeskummende hav. Hjertet hennes dunket i brystet. En enkel operasjon for å fjerne det prekrefte området, det ville ikke gå lenger. Sannsynligvis ville hun ikke trenge en hysterektomi. Det hadde vært for to uker siden. Så hadde de ringt henne tilbake: kom i dag.

Blødningene hadde startet etter biopsien, men hun hadde ikke nevnt det for legen. Han ville ha lagt henne inn på sykehuset med en gang, og hun visste at det ville drepe henne. På en eller annen måte ville sulten klandre henne og slå henne ut. Hun følte seg sliten og øm etter blødningen, men ikke svakere. Den straffet henne, prøvde å få henne til å forstå, prøvde å få henne til å mate den.

Forsøkene hennes på å snakke med Chuck hadde støtt på hans likegyldighet. Hun hadde prøvd å ikke merke det, prøvd å ignorere hans bemerkninger på samme måte som hun ignorerte hans grep om armen eller hans berusede famlinger om natten. Han var under mye stress. Det var vanskelig å være arbeidsløs når kona hans fortsatte å stige i karrieren. Hun prøvde å forstå. Men så kom kreften, og han så på henne som om hun var et slags monster, et sykt vesen. Etter kolposkopien, da hun kom hjem sliten og øm fra en biopsi de hadde tatt, hadde han virket sympatisk da han la henne i sengen, kysset henne på pannen mens hun lukket øynene.

Hans varme pust vekket henne. Skumringen dempet rommet til nyanser av grått. Han hadde trukket dynen av henne og dyttet nattkjolen opp til livet. Hans knær delte bena hennes. Hans hånd strøk over magen hennes.

"Ikke, Chuck," stønnet hun. "De sa ikke på 24 timer."

"De vet ingenting, kjære," svarte han med lav, insisterende stemme. "Jeg vet hva du trenger."

Hun kjempet, men han pinte henne ned og snart var han inni henne. Han begynte å bevege seg. Den dumpe smerten ble til gjennomtrengende smerte. For hver bevegelse følte hun en spiss smerte i magen. Hennes stønning blandet seg med hans egne stønninger. Så, uten hennes samtykke, følte hun en kjent bølge av glede. Smertene hennes ble høyere, men hans stønninger svarte med samme styrke. Nå gled han lettere, gled inn og ut. Hun følte det nesten ikke. Pusten hennes stanset når han ristet og stoppet. Hans egen grynt endte i en gurgling lyd. Han landet på henne, våt av svette. Hun strøk håret hans. Det var gjennomvått.

"Bra treningsøkt," mumlet hun. Han svarte ikke. Hun ristet på skulderen hans. "Chuck?"

Hendene hennes famlet etter lampen på nattbordet. Ansiktet hans så ut som om det smuldret, trekkene hans sunket inn på seg selv mens hun så på ham. Med et skrik dyttet hun ham av seg. Han føltes lett som en maiskolbe og gled av kanten av sengen. Fra midjen og ned var hun dekket av blod. Hun skrek. Han hadde revet noe i henne! Galle brant i halsen hennes. Hjertet hennes hamret. Men da hun berørte den størknede blodpølen mellom bena hennes, skjønte hun at det ikke var hennes. Virvelen av rødt med et svart senter. Sulten. Nå tilfredsstilt.

Å kvitte seg med Chuck hadde vært lettere enn hun hadde forventet. Selv mens hun ryddet i soverommet, krympet formen hans mer. Huden hans flaket av. Hun bredte ut et gammelt laken og rullet ham inn i det. Mens hun undret seg over hvordan og hvor hun skulle ta ham, oppløste han seg.

Ingen stilte spørsmål ved historien om at han forlot henne. På en eller annen måte føltes det verre, men hun glemte det i bølgen av god helse som fulgte. Etter konobiopsien kom hun seg uvanlig raskt. Legen hennes komplimenterte hennes helbredelsesprosesser.

Men nå var blodet hennes overalt på badet. Når hun så i speilet, så hun at ansiktet hennes var blekt, øynene blodshot. Magen hennes strammet seg. Hva skulle hun gjøre?

"Jeg er litt trøtt i dag," sa hun til legen. Han nikket fraværende. "Jeg vet at du er spent på resultatene av konobiopsien. Jeg er lei for å si at de prekrefte cellene ser ut til å strekke seg lenger enn jeg forventet. Vi kan prøve en annen konobiopsi, men jeg tror vi får det samme resultatet. Jeg anbefaler en hysterektomi."

Wendys mage krøp sammen. Kanskje det var løsningen. Kanskje de kunne kutte alt ut, kvitte henne med det.

"Hvordan?" spurte hun.

Anestesilegen var en hyggelig skotsk mann som småpratet med henne om bagpipes mens IV-en dryppet i armen hennes. Til slutt ba han henne begynne å telle ned fra hundre. Hun kom til nitti-fire.

Da hun våknet, føltes kroppen hennes som en stor blåmerke, som om det startet i magen. En sykepleier kom inn og ga henne en sprøyte. Ord som "liten komplikasjon" og "flere dager" svirret forbi, knapt merkbare. Alt hun merket var taket på rommet. Hvit papp med et sirkulært mønster som ble tettere og tettere mot sentrum. Hun så på de roterende sirklene før øyelokkene hennes slo seg sammen. Før de lukket seg helt, ble taket rødt.

Neste gang hun våknet, sto legen og leste journalen hennes. Han så opp da hun åpnet øynene. Han satte journalen tilbake på foten av sengen og trådte frem.

"Jeg er glad du er våken, Wendy. Jeg ville fortelle deg det så snart du våknet."

Hun kjempet for å fokusere på ham. "Fortell meg hva?"

Han satte journalen ned og tok hånden hennes.

"Vi hadde noen problemer. Jeg er redd vi måtte fjerne eggstokkene også, og vi måtte skjære mer av skjeden enn jeg ønsket. Vi måtte sy deg opp, og det er ikke mye igjen. Jeg er så lei meg."

Hans uttrykk var ettertenksomt, usikkert på hvordan hun ville reagere, men hun smilte. Lettelsen flommet over henne, og ga henne en svak styrke. De hadde gjort det, de hadde skjært det ut, og ikke bare det, de hadde forseglet åpningen. Det kunne ikke komme tilbake.

"Jeg forstår," hvisket hun og

Hvordan bruke alternative inputenheter og beskytte privatliv og sikkerhet i Windows
Hvordan løse integraldifferensialligninger med tempererte fraksjonelle Hilfer-derivater
Hvordan IIoT, multimodale sensorer og avansert robotikk omformer industriell automatisering
Hvordan velge riktig screeningsutstyr for bygg- og rivingsavfall
Hvordan kan nanocellulose og cellulosebaserte hydrogelmaterialer forbedre biomedisinske og teknologiske anvendelser?