Endosulfan er et insektmiddel som lenge har vært brukt globalt i landbruket, men som har vist seg å ha alvorlige konsekvenser både for mennesker og miljøet. En rekke forgiftningstilfeller og miljøkatastrofer har blitt knyttet til dette stoffet, som har ført til dødsfall blant både mennesker, dyr og fisk. Bruken av endosulfan har ført til helseproblemer som utviklingsforstyrrelser, nevrologiske lidelser og tidlige dødsfall i flere deler av verden.

I Sudan i 1988 førte vannforurensning i irrigasjonssystemene til at tre mennesker og flere fisk mistet livet på grunn av forurenset vann. I 1991 var det også et alvorlig utbrudd av forgiftninger i Filippinene, der endosulfan var den primære årsaken til dødsfallene, spesielt etter feilaktig bruk til å drepe snegler. Den samme giften forårsaket også flere forgiftningstilfeller på øya Sulawesi i Indonesia mellom 1990 og 1993, og i 1993 og 1994 ble 60 og 155 forgiftningstilfeller rapportert i Colombia. Sri Lanka opplevde også en økning i antallet forgiftningstilfeller i perioden 1994–1998, hvor endosulfan ble ansett som en viktig årsak til dødsfallene.

I flere andre deler av verden, som Guatemala, Costa Rica og Sør-Afrika, har det vært rapportert om forgiftninger og dødsfall som følge av eksponering for endosulfan. To unge gutter i Sør-Afrika mistet livet etter å ha blitt utsatt for stoffet i 2003. I India ble det også dokumentert 18 tilfeller av endosulfanforgiftning på grunn av utilsiktet overeksponering under sprøyting mellom 1995 og 1997.

Kjemikaliet har også ført til omfattende fiskeutryddelse. For eksempel førte en utilsiktet utslipp av endosulfan i 1984 i Rhinen til en massiv fiskeutryddelse. I 1975 førte et utslipp i Dunk River på Prince Edward Island til en drastisk nedgang i bestanden av ørret. Andre tilfeller, som i Alabama, USA, har vist at utløp fra bomullsmarkeder behandlet med endosulfan har drept tusenvis av fisk i elver og innsjøer.

Et av de mest kjente og omtalte tilfellene av endosulfanforgiftning skjedde i Kerala, India, i distriktet Kasaragod. Her ble insektmiddelet brukt på cashewplantasjer i flere tiår, og det resulterte i alvorlige helseproblemer blant innbyggerne. Fra slutten av 1970-tallet begynte helseproblemer som utviklingsforstyrrelser hos kalver å manifestere seg, og i løpet av 1990-tallet ble det rapportert om høye forekomster av medfødte misdannelser, fysisk og mental utviklingshemming, cerebral parese og andre alvorlige helseproblemer blant de som bodde i nærheten av plantasjene. Det ble antatt at disse helseeffektene skyldtes både kostholdsrelatert eksponering, yrkeseksponering og utilsiktet eksponering via nærkontakt med behandlede områder. I tillegg ble svært høye nivåer av endosulfanrester påvist i mennesker, jord, vann og matvarer. Endosulfan ble forbudt i Kerala i 2005, og et internasjonalt forbud ble innført i 2011 etter økt global bekymring for stoffets helseskadelige virkninger.

I Cuba, i februar 1999, førte forgiftning med endosulfan til 15 dødsfall i provinsen Matanzas. Til sammen ble 63 personer syke etter å ha spist mat forurenset med stoffet. I Benin, Vest-Afrika, førte endosulfanforgiftning under bomullsinnhøstingen i 1999–2000 til minst 37 dødsfall og 36 kritisk syke personer i Borgou-provinsen.

Endosulfan har også forårsaket alvorlige problemer i land som Australia og USA. I Queensland, Australia, har bruken av stoffet i bomullsproduksjonen ført til forurensning av elver og bekker, og i California har det blitt påvist høye konsentrasjoner i overflatevann, grunnvann og sedimenter, noe som har hatt alvorlige konsekvenser for akvatiske økosystemer. I USA ble det også rapportert om betydelige trusler mot flere truede arter, som Wyoming-toad, Nashville-crayfish og piping plover, som følge av endosulfanforurensning.

Endosulfan ble også brukt i flere latinamerikanske land, inkludert Colombia, Ecuador og Costa Rica, spesielt i bananplantasjer. Her førte avrenning fra feltene til alvorlig forurensning av nærliggende vannkilder og jord. I Bangladesh ble det i 2012 rapportert om dødsfall av 13 barn som hadde spist lychee frukt forurenset med endosulfan.

Reguleringen av endosulfan har blitt et viktig tema globalt. Stoffet ble opprinnelig laget i 1956, og bruken har vært utbredt i mange år. India var en av de største produsentene av endosulfan, med en årlig produksjon på 5 400 tonn. På et tidspunkt ble 12 800 tonn endosulfan produsert globalt hvert år. På 6. møte i Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forurensninger (POPRC) i 2011 ble et verdensomspennende forbud mot endosulfan støttet av 24 medlemsland, til tross for motstand fra India.

Det er viktig å forstå at selv om endosulfan i dag er forbudt i mange land, er effektene av stoffet fortsatt merkbare, både i form av langsiktige miljøskader og helseproblemer for de som har blitt eksponert for det. Residuer av endosulfan kan fortsatt finnes i jord, vann og matvarer i områder der det tidligere har blitt brukt, og dette utgjør fortsatt en potensiell trussel for både mennesker og økosystemer.

Hvordan påvirker persistente organiske miljøgifter (POPs) jord og vann – egenskaper, toksisitet og metoder for opprydding?

Persistente organiske miljøgifter (POPs) representerer en kompleks gruppe kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot miljø og helse. Disse stoffene, som pentaklorfenol, pentakloranisole, polyaromatiske hydrokarboner (PAHs), og ulike pesticider som aldrin og dieldrin, kjennetegnes ved sin motstandsdyktighet mot nedbrytning, noe som fører til langvarig forurensning i jord og vann. POPs akkumuleres i miljøet og kan transporteres over store avstander, noe som gjør dem til globale forurensningsproblemer, regulert blant annet gjennom Stockholm-konvensjonen.

Den kjemiske stabiliteten til POPs, som ofte skyldes deres klorinerte strukturer, gjør dem vanskelige å bryte ned. I jordmiljøer bidrar egenskaper som pH, organisk karboninnhold, jordfuktighet og oksygeninnhold til stoffenes adferd, inkludert deres sorpsjon, transport og omdanning. Disse parametrene styrer både tilgjengeligheten av POPs for mikroorganismer og deres mobilitet, som igjen påvirker risikoen for spredning til grunnvann og vannmiljøer.

Toksisiteten til POPs er godt dokumentert. Mange av dem er kjent for å være kreftfremkallende, hormonforstyrrende og bioakkumulerende i næringskjeder, noe som fører til alvorlige helseeffekter hos både dyr og mennesker. Eksponering kan skje gjennom direkte kontakt med forurenset jord, inntak av forurenset mat eller vann, og via luftbårne partikler. De økologiske konsekvensene inkluderer redusert biodiversitet og skade på sensitive økosystemer.

Oppmerksomheten rundt POPs har ført til omfattende reguleringer, med krav om overvåkning og begrensning av bruken. Likevel er opprydding i forurenset jord og vann utfordrende. Tradisjonelle metoder som fysisk fjerning, kjemisk oksidasjon, termisk behandling og bioremediering benyttes i kombinasjoner for å øke effektiviteten. Permeable reactive barriers (PRB) har vist seg å være lovende i å begrense spredning av forurensninger i grunnen.

Avanserte teknikker som fotokatalyse og ozonbehandling kan bidra til nedbrytning av POPs i vann og jord, men krever ofte betydelige ressurser. Biologiske metoder som bioaugmentering og biostimulering utnytter mikroorganismers evne til å bryte ned organiske forbindelser, men avhenger sterkt av miljøforholdene og POP-typen. Phytoremediering, bruk av planter for å stabilisere eller ekstrahere forurensninger, representerer en miljøvennlig tilnærming, selv om den har begrenset anvendelse for de mest persistente stoffene.

Forståelsen av POPs sin fate og dynamikk i miljøet er avgjørende for å utvikle effektive strategier for risikohåndtering og opprydding. Dette innebærer å kartlegge kilder, vurdere eksponeringsveier, og analysere kjemiske og biologiske transformasjonsprosesser. Risikoen knyttet til ikke-ekstrakterbare rester og metabolitter må også inkluderes for å unngå feilvurdering av miljø- og helserisiko.

Det er også viktig å merke seg at mange POPs dannes som biprodukter i industrielle prosesser eller som nedbrytningsprodukter av andre kjemikalier, noe som krever bredt spekter av overvåkning og regulering. Kombinasjonen av reguleringer, teknologisk utvikling og økt kunnskap om mikrobiologiske og kjemiske prosesser i jord og vann bidrar til å møte utfordringene knyttet til POP-forurensning.

En helhetlig tilnærming til forvaltning av POPs må integrere miljømessige, helse- og samfunnsmessige aspekter, og ta høyde for langsiktige effekter. Dette innebærer også å forstå interaksjoner mellom forskjellige POPs og andre forurensende stoffer, som petroleumshydrokarboner og bromerte flammehemmere, for å kunne forutsi synergistiske effekter. Bevisstheten rundt persistente forurensninger må derfor ikke begrenses til enkeltstoffer, men sees i et bredere miljøkjemisk og økologisk perspektiv.

Endring i miljøparametre, som jordfuktighet og temperatur, påvirker nedbrytning og mobilitet, noe som understreker viktigheten av å overvåke miljøforhold i sanntid for effektiv opprydding. Bruk av nye bioteknologiske metoder gir håp om mer bærekraftige løsninger i fremtiden, men krever fortsatt grundig forskning for optimal implementering.

Ved å forstå den komplekse kjemien, toksisiteten og dynamikken til POPs, samt mulighetene og begrensningene ved eksisterende oppryddingsteknologier, kan vi bedre beskytte både miljøet og folkehelsen mot disse langvarige og farlige forurensningene.

Hva er de viktigste kildene til uønskede miljøforurensninger som hexaklorbenzen og de tilhørende helserisikoene?

Hexaklorbenzen (HCB) er et persistent organisk forurensende stoff (POP) som har fått økt oppmerksomhet på grunn av dets miljøpåvirkning og helserisikoer. HCB oppstår ofte som et biprodukt i industrielle prosesser, som ved produksjon av pesticider, samt i forbrenningsprosesser, og kan påvises i mange miljømedier, fra luft og vann til matkjeder. Et av de mest bekymringsfulle aspektene ved HCB er dets evne til å akkumulere i miljøet og i levende organismer, og dermed skade både økosystemer og menneskers helse over tid.

I flere undersøkelser har det blitt dokumentert at HCB er et biprodukt ved produksjon av pentaklorfenol (PCP) og andre kjemikalier. Særlig produksjonen av pentakloronitrobenzen i Kina har blitt identifisert som en betydelig kilde til HCB som forurensning. Det er viktig å merke seg at HCB kan dannes ikke bare under industrielle prosesser, men også gjennom ufullstendig forbrenning av organiske materialer, som ofte skjer ved høy temperatur. Dette gjelder for eksempel ved brenning av søppel eller avfall som inneholder klororganiske forbindelser.

De helsemessige konsekvensene av HCB er alvorlige. Stoffet er kjent for å ha giftige effekter på flere organsystemer, og det har vært knyttet til både akutte og kroniske sykdommer. Hexaklorbenzen har også endokrine forstyrrende egenskaper og kan påvirke reproduksjonssystemet hos mennesker og dyr. Studier har vist at langvarig eksponering for HCB kan føre til leverproblemer, hormonforstyrrelser og økt risiko for kreft. Dyr som er eksponert for HCB i deres naturlige habitat, har også vist svekkelser i reproduksjon og immunsystem.

En annen viktig aspekt ved HCB er dets evne til å binde seg til andre miljøgifter, som PCB-er (polyklorerte bifenyler) og pesticider, som ytterligere forverrer de toksiske effektene. Dette skaper en synergi av risikoer som kan forsterke de skadelige effektene på både dyr og mennesker som er i kontakt med disse forurensningene. De mange studiene av PCB-er og HCB i forskjellige miljøer, som havområder og elver, har understreket behovet for effektiv overvåkning og tiltak for å redusere utslippene av disse stoffene.

I tillegg har flere internasjonale avtaler og konvensjoner, som Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forurensende stoffer, blitt etablert for å regulere produksjon og utslipp av HCB og andre POP-er. Disse internasjonale avtalene er avgjørende for å redusere globale utslipp og fremme bærekraftige produksjonsmetoder. De har pålagt land å ta nødvendige skritt for å overvåke, kontrollere og, der det er mulig, eliminere kilder til POP-er som HCB.

I tillegg til den globale innsatsen for å regulere utslipp, er det viktig å ha en forståelse av de mange kildene til HCB i både industri og natur. Denne kunnskapen kan hjelpe til med å utvikle mer effektive strategier for å redusere eksponeringen for disse giftige stoffene. Dette innebærer ikke bare forbedringer i industrielle prosesser, men også strengere kontroll av avfallshåndtering og forbrenningsteknologier som kan bidra til å forhindre dannelse av HCB og andre POP-er.

Det er også viktig å merke seg hvordan mikroplastikk spiller en rolle i transporten og akkumuleringen av miljøgifter som HCB. Forskning har vist at mikroplastikk fungerer som en "trojansk hest" ved at den binder seg til organiske forurensninger og transporterer dem gjennom vannsystemene. Dette skaper en ekstra utfordring for økosystemer og organismer som er utsatt for mikroplastikk, som sjøfugler og marine dyr.

For leserne er det avgjørende å forstå at HCB ikke bare er et lokal forurensningsproblem, men et globalt helse- og miljøproblem. I tillegg til de strenge reguleringene, er det nødvendig med økt forskning på teknologier for å rydde opp i forurensede områder og redusere den langsiktige påvirkningen på mennesker og dyr.

Hvordan håndtere industrielle kjemikalier for å minimere miljøpåvirkning?

ISO 14001-standarden er en viktig retningslinje for virksomheter som ønsker å minimere sin påvirkning på miljøet, særlig i forbindelse med produksjon, håndtering og avfallshåndtering av industrielle kjemikalier. Denne internasjonalt anerkjente standarden for miljøledelsessystemer (EMS) gir en systematisk tilnærming til hvordan organisasjoner kan håndtere sine miljøpåvirkninger, inkludert de som er knyttet til kjemikalieproduksjon og -bruk. Selv om ISO 14001 ikke spesifikt setter krav til miljøprestasjon for industrielle kjemikalier, gir den et rammeverk og retningslinjer for å vurdere og redusere miljøbelastningene som følge av kjemikaliebruk og -bortskaffelse.

Hovedkravene i ISO 14001 som relaterer seg til industrielle kjemikalier og miljøledelse, omfatter flere aspekter. For det første må organisasjoner etablere en klar og dokumentert miljøpolicy som understreker forpliktelsen til å forebygge forurensning, overholde lovkrav og kontinuerlig forbedre miljøprestasjonen. Dette kan inkludere tiltak for å minimere miljøpåvirkningen fra kjemikaliebruk og -bortskaffelse.

Videre er det et krav om at organisasjoner skal identifisere og overholde relevante miljølovgivning og forskrifter. Dette omfatter regler knyttet til lagring, transport og deponering av industrielle kjemikalier. Dette er avgjørende for å sikre at virksomheten ikke bare møter nasjonale standarder, men også holder tritt med globale miljøkrav.

En annen viktig komponent er vurdering av miljøaspekter og -påvirkninger. ISO 14001 krever at organisasjoner identifiserer sine miljøaspekter, som kan inkludere bruk, lagring og utslipp av industrielle kjemikalier, og vurdere hvilke miljøpåvirkninger disse har. Ved å gjøre dette kan virksomheter prioritere handlinger som kan redusere risikoene og forbedre sin miljøprestasjon.

Operasjonelle kontroller er også viktige for å håndtere miljøpåvirkningen fra kjemikalier. Dette inkluderer etablering av prosedyrer for trygg håndtering, lagring og bruk av kjemikalier, samt tiltak for å forhindre søl og retningslinjer for beredskap ved nødsituasjoner.

I tillegg pålegger ISO 14001 at organisasjoner skal sikre at ansatte får nødvendig opplæring og er klar over sine roller i miljøledelsen, inkludert riktig håndtering og avfallshåndtering av kjemikalier. Dette bidrar til å redusere feil og sikre at miljøkravene blir fulgt i det daglige arbeidet.

Beredskapsplaner for håndtering av nødsituasjoner, som kjemikaliesøl, er også en sentral del av ISO 14001. Organisasjoner må ha prosedyrer for rask og effektiv respons for å redusere konsekvensene for både mennesker og miljø.

Overvåking og måling av miljøprestasjonen er en annen viktig del av standarden. Ved å kontrollere, måle og evaluere miljøpåvirkningen, kan organisasjoner identifisere forbedringsområder og spore fremgang mot miljømålene sine.

Internrevisjoner og ledelsens gjennomgang er nødvendige for å sikre at miljøledelsessystemet fungerer effektivt. Dette innebærer regelmessig evaluering av systemet og tiltakene for å sikre at de overholder ISO 14001 og kontinuerlig forbedres.

I tillegg til ISO 14001, kan det være nødvendig for organisasjoner å overholde spesifikke bransjestandarder og -forskrifter, avhengig av sektor og jurisdiksjon. Andre standarder, som ISO 14031 (evaluering av miljøprestasjon) og ISO 14040-serien (livssyklusanalyse), kan utfylle ISO 14001 ved å vurdere og håndtere de miljømessige konsekvensene av industrielle kjemikalier gjennom hele livssyklusen.

I tillegg til de spesifikke kravene for kjemikaliehåndtering som finnes i ISO 14001, finnes det også risikovurderingsstrategier som kan bidra til å vurdere og minimere de negative effektene av industriell kjemikaliebruk. Risikovurdering er en viktig prosess for å identifisere og vurdere potensielle trusler mot både menneskers helse og miljøet som følge av eksponering for farlige kjemikalier.

En systematisk risikovurdering innebærer flere trinn, som identifikasjon av farer, eksponeringsanalyse og vurdering av konsekvenser. Denne prosessen er viktig for å forstå hvordan kjemikalier kan påvirke både organismer og miljøet, og den hjelper til med å prioritere hvilke tiltak som bør iverksettes for å redusere risikoen.

En viktig del av risikovurderingen er å vurdere hvor kjemikaliene havner i miljøet (luft, vann, jord), og hvordan de kan påvirke økosystemer og menneskers helse. Dette inkluderer data om kjemikalienes konsentrasjoner i ulike miljømedier, samt informasjon om utslipp og deponering. Meteorologiske data og informasjon om klimapåvirkninger kan også være relevante for risikovurderingen, da disse kan påvirke hvordan kjemikalier spres og forårsaker skade.

I tillegg til å identifisere potensielle farer og vurdere eksponeringen, er det nødvendig å undersøke kjemikalienes toksisitet, korrosivitet, brannfare og andre farlige egenskaper. Dette kan gjøres gjennom datainnsamling fra prøvetaking, eksperimenter og prediktive modeller.

Ved å bruke slike risikovurderingsmetoder kan organisasjoner få en bedre forståelse av de potensielle konsekvensene av kjemikalieutslipp og eksponering, og dermed ta informerte beslutninger om hvordan de best kan håndtere risikoene.

Ved å kombinere risikovurdering med ISO 14001s krav til miljøledelse, kan organisasjoner forbedre sine prosesser for kjemikaliehåndtering og dermed redusere de negative miljøpåvirkningene som kan følge med industriell kjemikaliebruk.

Hva skjer med organoklorerte plantevernmidler etter forbud? Effektene av deres vedvarende tilstedeværelse på miljø og helse

Endosulfan, som er forbudt for landbruk i de fleste land, er fortsatt tillatt for spesifikke, ikke-landbruksrelaterte formål i enkelte regioner (Weber et al., 2010). I USA ble lindan brukt i farmasøytiske applikasjoner (som behandling av lus og skabb) frem til 2006, lenge etter at det ble forbudt i landbruket (Humphreys et al., 2008). Den vedvarende tilstedeværelsen av organoklorerte plantevernmidler (OCP) i miljøet, selv flere tiår etter deres offisielle forbud, kompliserer begrepet om en «siste bruksdato» og utfordrer forvaltningen av forurensede områder. Mange av disse forbindelsene er ekstremt vedvarende, med halveringstider i jord som varierer fra måneder til tiår, og det finnes dokumentasjon på at små mengder forbudte OCP-er kommer inn i EU-medlemsstater fra utviklingsland og land med utilstrekkelig regulering og kontroll av plantevernmidler. Denne vedvarende tilstedeværelsen betyr at OCP-er kan fortsette å påvirke økosystemer og menneskers helse lenge etter at aktiv bruk har opphørt. Videre forblir ulovlig handel og bruk av OCP-er pågående problemer i enkelte deler av verden. Utviklingsland, spesielt, kan ha vanskeligheter med å håndheve forbud på grunn av begrensede ressurser til overvåking og regulering. Det har blitt rapportert om bruk av forbudte OCP-er i land som India, Pakistan og flere afrikanske nasjoner langt inn på 2010-tallet, til tross for offisielle forbud (Sharma et al., 2014).

Når det gjelder lovlig bruk, er den mest fremtredende gjenværende bruken av OCP-er, per 2024, bruken av DDT for malaria kontroll. Mens mange land har faset ut DDT helt, har en håndfull nasjoner i Afrika og Asia fortsatt rett til å bruke det under Stockholmskonvensjonens unntak (van den Berg et al., 2017). Likevel er trenden i disse landene å finne alternativer og redusere avhengigheten av DDT. I dag pågår det flere initiativer for å fase ut OCP-er, der de viktigste er UNEP/FAO-programmet for håndtering og bortskaffelse av OCP-lagre (FAO of the United Nations, 2010), Global Environment Facility (GEF)-finansiering for POP-reduksjonsprosjekter (GEF, 2024), samt enkelte regionale initiativer som f.eks. det afrikanske lagerprogrammet (World Bank, 2013). Det er også verdt å merke seg at forskning på miljø- og helsevirkninger av OCP-er fortsetter, og den vitenskapelige forståelsen av deres langsiktige effekter er fortsatt i utvikling. Denne pågående forskningen kan påvirke fremtidige beslutninger om eventuelle gjenværende bruksområder for disse forbindelsene (Loomis et al., 2015).

For tross for at de aller fleste OCP-er har blitt offisielt forbudt eller sterkt begrenset globalt, er deres fullstendige eliminering fra bruk fortsatt en pågående prosess. Den vedvarende tilstedeværelsen av disse forbindelsene i miljøet, sammen med begrensede pågående lovlige bruksområder og tilfeller av ulovlig bruk, betyr at OCP-ers arv fortsatt er et relevant tema innen miljøvitenskap og folkehelse. Etter hvert som vi beveger oss videre inn i det 21. århundre, flyttes fokuset i økende grad fra å forby disse stoffene til å håndtere deres miljømessige arv og takle utfordringene som deres vedvarende tilstedeværelse i økosystemene verden over medfører (Köhler og Triebskorn, 2013).

Det er betydelig innsats pågående både i utviklede og utviklingsland for å overvåke, vurdere og intervenere med deaktiveringsaktiviteter (f.eks. Global Monitoring Plan under Stockholmskonvensjonen og US EPA Superfund-programmet for håndtering av forurensede områder), for å oppnå full overholdelse av internasjonale traktater og fullt eliminere miljø- og helseeffektene som stammer fra de gjenværende OCP-ene i de ulike miljøkomponentene (UNEP, 2015; US EPA, 2022).

OCP-ene i miljøet er ekstremt komplekse i sitt skjebne og dynamikk, og deres oppførsel påvirkes av et betydelig antall faktorer som inkluderer deres fysikalsk-kjemiske egenskaper, miljøforhold og biologiske prosesser. I dag er OCP-er helt forbudt i de aller fleste deler av verden etter tiår med omfattende bruk. Denne regulatoriske utviklingen av OCP-er, fra vidt utbredt bruk til globale forbud, gjenspeiler en økende forståelse av kjemiske stoffer og deres effekter på både menneskers helse og miljøet. De uplanlagte erfaringene som ble opparbeidet, har formet dagens plantevernmiddeletsregulering, med vekt på omfattende sikkerhetsvurderinger, langsiktig miljøovervåking og en forsiktighetsbasert tilnærming til vedvarende og bioakkumulerende stoffer.

Til tross for det globale forbudet mot de fleste OCP-er, gjør deres miljømessige vedvarende natur og potensialet for langtransport dem fortsatt til et bekymringsfullt tema for både miljø- og helseforskere. Pågående forskning om OCP-ers miljøatferd og deres nedbrytningsprodukter er fortsatt avgjørende for å forstå og håndtere arven fra disse vedvarende organiske forurensningene. Valget av de riktige tiltakene for opprydding av sterkt forurenset jord er av aller største betydning og krever nøye vurdering. For eksempel blir enkelte OCP-er, inkludert DDT, omdannet til mer giftige metabolitter enn det opprinnelige stoffet: DDT blir omdannet til DDD og DDE, som begge er like giftige. Denne barrieren kan fjernes ved riktig valg av mikroorganismer. Nedbrytningsmekanismen for OCP-er ved hjelp av enzymer eller bakterier er ikke godt kjent i dag. Nye bakteriearter kan brukes, men mekanismen for nedbrytning, konsentrasjonen av OCP-er i økosystemet, vekst og isolering av disse artene må identifiseres. Siden alle opprydningsstudier gjennomføres på laboratorisk skala, kreves det betydelig innsats i de kommende årene for å utvikle teknologi for opprydding på storskala.

Langsiktig overvåking av residualnivåer av OCP-er i økosystemer, mennesker og dyr, inkludert marine pattedyr, er avgjørende for å forstå hvordan disse forurensningene påvirker økosystemene og levende organismer, og hvordan belastningen av forurensninger endres over tid. Kontinuerlig overvåking av OCP-er, som er forurensninger av fremvoksende bekymring, kan gjøres mer realistisk gjennom rutinemessig prøvetaking. Årlig og langsiktig overvåking gir grundig innsikt i OCP-ers bevegelser over tid, avstand og arter, og kan lette beslutninger om forvaltning.

Hvordan Philadelphia jobber for å forbedre fengselsvesenet og samfunnssikkerheten
Hvordan Beskytte Identitet i En Kritisk Situasjon?
Hva var årsakene til den amerikanske mistroen under den kalde krigen, og hvordan påvirket det samfunnet?