Hva var Barokkens strengeinstrumenter og deres utvikling?

I barokken (1600-1750) utviklet seg mange strengeinstrumenter som i dag er enten sjeldne eller ubrukte, men som i sin tid var grunnleggende for musikkens utvikling. Familien av violer, som strekker seg fra den minste treble violen til den store bass violen, var særlig viktig i denne perioden. Disse instrumentene, selv om de var populært brukt på 1500- og 1600-tallet, mistet gradvis sin betydning mot slutten av barokken, ettersom instrumenter som fiolinen og celloen begynte å dominere både som soloinstrumenter og i orkesteret.

Treble violen, som er den minste i familien, ble hovedsakelig brukt i kammermusikk og som et soloinstrument. Den hadde en lysere, mer delikat lyd enn de større violene, men krevde ofte en spesiell teknikk for å produsere sine karakteristiske klanger. Tenor violen, som er litt større, var vanligvis en del av et større violensemble. Den fungerte i et større musikalsk sammenheng, ofte i et continuo-parti, og ble kjent for sin mer resonante og dype tone.

Bass violen, på sin side, hadde en rolle lik celloens i dagens musikkverden. Den ble brukt både som solo- og bassinstrument i orkesteret og i kammermusikk. Med sin dype, kraftige lyd og sin kapasitet til å spille i lavere register, fungerte den som et fundament i musikken, og var en forløper til den moderne celloen. Spesielt ble bass violen et av de mest langvarige instrumentene fra viol-familien og ble brukt godt etter at de mindre violene ble mindre vanlige.

En annen interessant utvikling i barokkens strengeinstrumenter er mandolinen, som har sin opprinnelse i Sør-Italia. Den ble spilt med en plekter og produserte en karakteristisk lys, perleaktig klang. Den var spesielt populær i Sør-Europa og ble også brukt i orkestre. Stradivaris gitar er et annet eksempel på et strengeinstrument som opplevde popularitet i barokken. Denne gitaren hadde et unikt design og en delikat resonans, og ble ansett som en av de fineste gitarene laget på den tiden.

Et annet instrument som fikk stor betydning i barokken, men som kanskje er mindre kjent i dag, er barytonen. Dette er et bassinstrument som kombinerer de egenskapene som finnes i både bass violen og luten. Den har seks hovedstrenger som kan bøyes med buen, samt opptil 20 sympatiske strenger som kan plukkes med tommelen. Dette instrumentet hadde en spesiell plass i den barokke musikktradisjonen, og ble ofte brukt til å legge et ekstra klanglag til musikalske komposisjoner.

Ved siden av disse spesifikke instrumentene ble også luten, fiolinen, piccolo-fiolinen og andre mer kjente strengeinstrumenter brukt i stor utstrekning. Luten, som var i slekt med det arabiske ’ud, var et av de mest populære plukkede instrumentene i renessansen og tidlig barokk, men mistet gradvis terreng etter hvert som fiolinen og gitaren fikk mer dominans.

Det er også viktig å merke seg at barokkens musikk og de instrumentene som ble brukt, ikke bare var et resultat av musikalsk utvikling, men også av de teknologiske fremskrittene i produksjonen av instrumentene. Endringer i instrumentbyggernes teknikker og materialer førte til at instrumentene fikk mer stabile og varige strenger, bedre resonans, og mer presis intonasjon, noe som igjen hevet kvaliteten på musikken som ble spilt. I tillegg var de musikalske formene, som concerto grosso og solokonserter, tilpasset de spesifikke kvaliteter disse instrumentene tilbød, noe som gjorde at barokken fikk sitt særegne, dramatiske preg.

Endtext

Hvordan det barokke tastaturinstrumentet utviklet seg i det 17. og 18. århundre

Gjennom hele barokken ble tastaturinstrumenter utviklet med hensyn til både teknologisk fremgang og estetiske preferanser. I løpet av denne perioden ble instrumentene mer kraftfulle, og deres evne til å uttrykke et bredt spekter av følelser økte betydelig. De viktigste tastaturinstrumentene i denne perioden var cembalo, klavikord, spinett og fortepiano. Denne utviklingen reflekterte ikke bare de musikalske kravene, men også den sosiale og kulturelle konteksten som kunstnere og komponister jobbet i.

Cembaloet, som var det mest utbredte instrumentet på 1600- og 1700-tallet, fikk en rival i den nye fortepianoen i midten av 1700-tallet. Den største forskjellen mellom disse instrumentene var at mens cembaloet hadde plukkede strenger som resonnerte når tangenter ble trykket, ble strengene på fortepianoet slått med hammere, og dette gjorde det mulig å spille både høyt og lavt, en egenskap som ga det sitt navn. Selv om fortepianoet ikke umiddelbart fikk samme status som cembaloet, hadde det på sikt en dyp innvirkning på musikalsk uttrykk og ble ansett som et viktig forløper for det moderne pianoet.

Klavikordet, et annet instrument som ble populært i løpet av barokken, skiller seg fra både cembaloet og fortepianoet ved at strengene ble slått i stedet for plukket. Dette gjorde at klavikordet hadde en mer intim og følelsesladet klang, som gjorde det til et populært valg for private musikkspillere. Instrumentet var ikke like egnet for store konserter, men for den enkelte utøver tillot det en uovertruffen grad av kontroll over vibrato og dynamikk.

I tillegg til de mekaniske fremskrittene, oppsto også en utvikling i hvordan musikk ble komponert for disse instrumentene. I den tidlige barokken var keyboardmusikken ofte en del av større vokalverk, men mot slutten av 1600-tallet begynte instrumentalmusikk å få en selvstendig plass i musikkrepertoaret. Dette skjedde parallelt med utviklingen av den trykte musikken, som gjorde det lettere å spre og dele musikk på tvers av Europas landegrenser. Komponister som Johann Sebastian Bach, Domenico Scarlatti, og François Couperin, for å nevne noen, bidro til å heve nivået på tastaturmusikk, og deres verk har fortsatt en enorm innflytelse på musikken i dag.

Bach, som kanskje er den mest kjente komponisten fra denne perioden, var en mester i å bruke de tilgjengelige tastaturinstrumentene for å skape dypt uttrykksfulle og teknisk imponerende verker. Et av hans mest berømte verk, Goldberg-variasjonene, er et briljant eksempel på hvordan en komponist kan variere et enkelt tema gjennom en rekke forskjellige musikalske stilretninger og teknikker, samtidig som den musikalske sammenhengen og temaets karakter bevares.

I Frankrike var François Couperin, som skrev omfattende verk for cembalo, den ledende figuren blant de franske tastaturkomponistene. Hans verker, som ofte var raffinert og virtuos, la grunnlaget for videre utvikling av den franske klaviaturstilen og influensene som skulle prege det klassiske cembalomiljøet.

Når man ser på denne utviklingen, er det klart at tastaturinstrumentenes fremvekst som soloinstrumenter reflekterte et større skifte i musikkens rolle i samfunnet. Tastaturspillere ble i økende grad sett på som virtuoser, og deres evne til å imponere både publikum og kongelige hoff gjorde musikken deres til et viktig kulturelt fenomen. Samtidig ble det å spille på slike instrumenter en uunnværlig ferdighet for de velstående og dannede, noe som gjenspeilte den barokke tidsalderens vekt på kunstnerisk uttrykk som et mål for sosial prestisje.