Er vår samfunnsstruktur mer enn bare et kaos?

"Det er en historie her," sa han. "Men hva er galt med å skrive ideen som den er? Det er noe der."

Jeg visste hva han mente, men klarte ikke å forklare hvorfor det var så vanskelig å sette ord på. Jeg hadde tenkt på å skrive dette i lang tid, men da jeg først satte meg ned for å gjøre det, fant jeg meg selv ute av stand til å gå videre. Jeg likte åpningens frasering: "barnet som ung gud." Det var provoserende, det talte til meg. Men å gå dit, til et så stort tema, uten å komme frem til noe, føltes umulig. Hva ville jeg egentlig skrive om? Rivalisering mellom søsken? Er det det jeg skal skrive om? Og hvorfor i all verden skrive det som science fiction? Hvorfor skrive i det hele tatt?

"Er du ute etter relevans igjen?" spurte Rob med et lurt smil.

"Jeg vil gjerne snakke om dette," sa jeg. "Jeg har ingen endelige løsninger. På femten tusen ord kan jeg ikke legge frem en fungerende og ufeilbarlig utopi. Men for Guds skyld, Rob, burde jeg ikke prøve å si noe som er relevant? Jeg tviler på at noen av oss er i live om tjue år, for ikke å snakke om fem hundre."

"Ja, jeg vet. Du har sagt det før," svarte han.

Rob lo. "Hvordan har du tenkt å gjøre det?"

"Jeg antar jeg skal sitte og stirre på skrivemaskinen til det kommer til meg, eller småpludre i hagen."

"Har du egentlig en hage?" spurte han.

"Selvfølgelig," svarte jeg. "Tom Disch sier at en halvtime i hagen hver dag holder sjelen ren." Tom er en annen forfatter. Vi deler slike enkle livsfilosofier mellom oss. "Jeg skal prøve og se hva det gjør med meg."

"Du gjør det," sa Rob. "Og lykke til. Men jeg må legge meg nå. Jeg er snart i søvne."

Jeg slo av skrivebordslampen og reiste meg. "Forresten, hvem er egentlig denne gutten, Juanito?"

"Han er ikke noe barn," svarte Rob. "Han er på din alder."

Jeg skulle ikke tro det. Jeg nærmer meg tretti. "Hvem er han?"

"Hvem er han?" Rob lo. Han ler sånn når han er i ferd med å si noe mer underholdende enn relevant. "Han er Juanito the Watcher. Han er din test på relevans. Han ser og vurderer. Hvis du er ok, så er det greit. Men hvis du ikke er riktig, går han uten et ord. Ta sjansen."

"Godt å vite, venn," svarte jeg. Rob gikk opp for å legge seg, og jeg gikk ned til veien for å sjekke om posten var kommet. Den var kommet, men sjekken min var ikke der. Kun søppelpost. Jeg sorterte gjennom brevene på vei tilbake til gården, og stoppet ved hovedhuset for å legge igjen regningene og brosjyrene til Mrs. S. Jeg samlet små andunger, fant en spade og begynte å jobbe i hagen. Jeg var skuffet over at sjekken ikke var kommet, så jeg kastet meg over arbeidet med voldsom energi, vendte jorden. Andungene, som nå var dobbelt så store som på påskemorgen, men fremdeles kledd i gult dun, gikk rundt føttene mine og snappet ivrig etter ormer. De visste at det var noen som brydde seg om dem. Jeg skulle ønske at jeg visste like mye om meg selv.

Våren i år var kald og sen, og det eneste som blomstret var den gråtebøken i bakgården, med sine hengende gule kattehalser. Trærne som strakte seg over de bølgende åsene til nabogården, var fortsatt nakne. Det var kaldt nok til at en lett jakke var nødvendig på tross av arbeidet. Himmelens overskyethet gjorde dagen kjølig. Hagen var en trosakt, en tro på at årstidene ville endre seg og at varme og blomster ville komme. Hagen er en trosakt. Jeg er pessimist, men jeg arbeider i hagen.

Det er viktig å forstå at samfunnets problemer ikke bare handler om materielle mangler, men om et dyptgående tap av menneskelighet og sammenheng. Vi lever i en tid hvor det er mer å vinne i individuell frihet, men samtidig har vi aldri vært mer isolerte fra hverandre. Vi har kanskje nok av de teknologiske verktøyene til å overleve, men har vi de nødvendige menneskelige verktøyene for å leve et meningsfylt liv? Det er en tanke som er verdt å bære med seg, enten vi er i hagen eller på skrivebordet, på vei mot et samfunn som kanskje ikke lenger kan reddes.

Er det mulig å bli en gud uten å forstå tiden man lever i?

De satt samlet rundt et stearinlys sent en vårnatt, fem mennesker og to katter, i en stillhet som var mer enn stillhet – et rom fylt av drømmer, av en slags felles venting. Om det virkelig fantes en revolusjon, var de da dens ledere? Eller var de bare mennesker som lot som, i håp om at tilstrekkelig intens tro kunne mane frem virkeligheten de lengtet etter? Jeg lurte på hvor mange andre rom som lignet dette, hvor andre mennesker satt ved en flamme og drømte de samme drømmene om nye veier, bedre veier. Alle visste at de måtte finnes, og likevel var de ennå ikke funnet.

Mennesker som søker revolusjon eller guddommelighet, deler ofte den samme rastløsheten. Little John var tretti år og likevel et barn i sin egen selvforståelse – en av de Utvalgte, men ennå ikke Kalt. Han hadde samlet på leksjoner og notater som andre samler på trofeer, overbevist om at kvantitet i seg selv kunne føre ham nærmere målet. Hans veileder, Samantha, bar sin egen alder og sitt rykte som en uinntakelig mur foran ham, og han både æret og fryktet henne. Hun lot ham vente, med vilje, for å vise ham at innsikt ikke kan tvinges frem, men må oppdages i egen tid.

I hans øyne var fortidens år – 1381, et bondesamfunns tid – en arena hvor det var lett å forestille seg guddommelighet. Han kunne leve der, sa han, være en gud der, utholde lidelse, overvinne uvitenhet. Men Samantha tvang ham tilbake, igjen og igjen, til det samme året for å se det fra nye vinkler. Hun visste at guddommelighet ikke ligger i å reise mellom tider, men i å forstå og handle riktig i hver av dem. Det er én ting å være en maktesløs bonde som søker guddommelighet; en helt annen å være en adelig som må gi avkall på makt som anses som fødselsrett.

Han ønsket seg fremover, til 1970, til en tid som hadde fått ry for å være et siste eksamen for enhver som søkte guddommelighet. “Send meg dit,” sa han, “jeg er klar.” Men han var ennå ikke klar. Han hadde ikke forstått at frihet og handling ikke kommer til den som venter; de kommer til den som gjør, her og nå. Hans utålmodighet ble en slags lenke, et fangenskap i forestillingen om at det fantes et endelig punkt hvor han ville være “ferdig”.

Revolusjonen som ble snakket om i korridorene, rundt lysene, i sene netter, var kanskje ikke en ekstern hendelse, men en indre. Å late som, å tro, å drømme kan bli et verktøy for å skape den – men bare når drømmene ledsages av handling og innsikt. Å samle leksjoner, notater, erfaringer er ikke nok hvis de aldri anvendes. Akkurat som Little John, som hadde skap fulle av notater, men ennå ikke hadde forstått at viten først blir til når den levendegjøres.

Leseren bør merke seg hvor subtil denne prosessen er. Revolusjon og guddommelighet kan ikke måles i antall hendelser, årstall eller opplevelser; de måles i dybden av forståelsen og i evnen til å handle på den forståelsen. Tiden man lever i – enten det er 1381, 1970 eller nå – er ikke et hinder, men et speil. Den som kan være “en gud” i sin egen tid, er det allerede, uten å vente på et fremtidig øyeblikk.

Hva skjer når den vertikale verden blir horisontal?

Regnet nærmer seg, og varmen forsvinner for å gjøre plass. Jeg ser regnet henge som røykranker over takene. Byen skal vaskes ren. Dette er et akutt øyeblikk. Vinden hever gåsehud på armene mine. Jeg kan føle lynet som elektrisitet og elektrisiteten som torden. Nede i gaten hører jeg stemmer som roper rundt hjørnet. Jeg tror til og med jeg hører musikken. Dette er øyeblikket. Jeg vet at det er her. Jeg har ventet så lenge. Jeg skal nyte denne siste biten av venting.

Woody Asenion ble oppdratt i den største skapet i en leilighet på 206 W. 104th St. i Manhattan. Før hadde det vært fire—pappa, bestemor, mamma og han—men nå var det bare to. Det var plass nok for Woody til å strekke seg ut, men om natten sov han fortsatt ved pappa sine føtter, som alltid, for tryggheten av nettopp det. Woody hadde aldri vært ute av skapet uten tillatelse. Vel, en gang. Da han var veldig liten, hadde han smilt seg ut i leiligheten en natt og vandret alene til de blinkende og boblende tingene ble for skremmende, og roboten fant ham, ristet en finger og førte ham tilbake. Han hadde aldri gjort det igjen. Det var før de flyttet til 206 W. 104th St., tilbake da de bodde i det gamle skapet. Det nye skapet var omtrent på samme størrelse. Formen var annerledes. Det tok tid å bli vant til. Skapet var samme størrelse, men leiligheten utenfor var større. Han ville ikke våge å gå ut der om natten.

Siden han forlot Columbia University i 1928, hadde Mr. Asenion jobbet med en Dimensjonal Redistributør. Han hadde forsøkt å åpne portaler til de mange merkelige dimensjonene som finnes rundt oss. Han hadde aldri lykkes. Han hadde heller aldri lyktes i den vertikale verden. Han hadde falt ut av bunnen. Han sa til seg selv at han ikke passet inn fordi han ennå ikke hadde funnet sitt sted. Han var veldig vertikal. Han visste hvilken makt han ville ha hvis han noen gang oppfant Dimensjonal Redistributøren, og derfor arbeidet han desto hardere gjennom de mange årene med feil. Det var hans nøkkel til inngang på toppen av pyramiden. Men plutselig, denne dagen da den vertikale verden ble horisontal—nok folk var klare til at det skulle skje—ble han truffet av en avgjørende innsikt mens han sto med en demodulator i hånden. Han så plutselig at du kunne snu ting rundt. Svaret var ikke mange portaler til mange merkelige dimensjoner. Det var én portal. En portal inn i denne verdenen. Og han visste hvordan han skulle bygge den også.

“Woodrow,” sa Mr. Asenion, “du må dra til Stewart’s i Brooklyn. De vil ha en 28K-916 Hersh. Det er alt jeg trenger for å fullføre maskinen min. Da vil jeg herske over verden.”

“Brooklyn?” sa Woody. “Jeg har aldri vært til Brooklyn, pappa.” Han hadde hørt om Brooklyn fra de døde munnene til moren hans. Hun sa at hun hadde vært i Brooklyn en gang. Noen ganger hadde han tenkt på Brooklyn som et merkelig eventyrland da faren var ute og eksperimenterte i leiligheten og han var alene i skapet. Han hadde sett Brooklyn Heights en gang, den store tårnende fjellveggen som skjulte alt annet enn tårnene fra landet på den andre siden. Eller det var det han trodde. Noen ganger tenkte han at han kanskje hadde forestilt seg det da han var liten. Han ville vite om han noen gang så det igjen. Men å dra til Brooklyn? “Det er lenger enn jeg noen gang har vært. Hvorfor drar ikke du, pappa?”

“Det er grunner,” sa Mr. Asenion med verdighet. “Du ville ikke forstå. På dette spesielle øyeblikket må jeg bli med maskinen min. Ny inspirasjon kan komme til meg når som helst. Jeg må være klar.”

Endtext

Hvordan vi navigerer mellom virkelighet og illusjon: Woody og jakten på kontroll

Woody satt alene på subwayen, et papir i hånden og en skjebne han følte han ikke kunne rømme fra. Han var på vei til et mål, en oppgave han skulle fullføre for sin far, men samtidig var han fanget i en virkelighet hvor alt rundt ham syntes å være i bevegelse uten ham. De andre passasjerene på toget forsøkte å dra ham med seg – "Dans med oss, Woody," sa den ene, men han var uforsonlig, holdt på kartet og instruksjonene. De ville ha ham med i en dans han ikke kunne forstå, og han visste at for å ikke bli tapt måtte han følge det han hadde blitt fortalt.

Når han ble alene i toget, var det ikke bare et spørsmål om fysisk isolasjon, men om et eksistensielt tap – tapet av forbindelsen med det omkringliggende, det spontane, det uforutsigbare. Når alle forlot toget og han satt der alene, alene med sine instruksjoner, opplevde han en slags tomhet som kanskje kunne være enda mer forstyrrende enn det han selv forstod. Han begynte å gå gjennom toget, som om han lette etter noe mer enn bare en fysisk vei.

Da han ankom Rockaway Parkway og deretter fulgte den beskrevne stien til Stewart’s, visste han at han var nærmere målet. Men instruksjonene var mer enn bare veibeskrivelser – de var et diktat som skulle forme hans handlinger og hans virkelighet. På Stewart’s Out-of-Stock Supply møtte han en eldre mann som kunne lese ham med en presisjon som til og med Woody ikke visste han var sårbar for. Den gamle mannen forsøkte å analysere og plassere Woody i en tid og et rom, men Woody visste at han var en annen. I møtet med den gamle mannen ble han utfordret til å konfrontere hva det egentlig betydde å være "riktig" eller "feil" i en verden der alle mulige virkeligheter eksisterte samtidig.

Woody ble tvunget til å innrømme at han kanskje ikke bare var på jakt etter en fysisk gjenstand, en 28K-916 Hersh. Det var mer enn et teknisk mål. Hans reise var en utforskning av hvordan vi alle navigerer mellom det vi er fortalt vi skal gjøre og det vi virkelig ønsker. Men hva skjer når det vi er fortalt å gjøre ikke gir mening i den virkeligheten vi opplever? Når en oppgave på overflaten virker som en enkel oppfyllelse av et mål, men innad er et forsøk på å konstruere vår egen identitet gjennom en handling som egentlig ikke er vår?

Å navigere i en verden fylt med forventninger, kart og instruksjoner krever mer enn bare fysisk tilstedeværelse. Woody er et bilde på alle oss som står på terskelen av å ta del i noe større, men som samtidig føler en dragning mot det kjente, det trygge, det kontrollable. Når han til slutt står i Stewart’s butikk og konfronterer sin egen løgn – hans påståtte samling av rør – ser vi et speilbilde av alle de små, daglige løgnene vi forteller oss selv. Disse løgnene er ikke nødvendigvis for å bedra andre, men for å overleve i en verden som til tider er for kompleks og uforutsigbar.

For Woody er det ikke bare objektet han jakter på, men følelsen av å ha kontroll, av å forstå sin plass i en virkelighet som kan være alt annet enn åpenbar. Hans far har bedt ham om å fullføre en oppgave, og gjennom denne reisen blir Woody tvunget til å forstå hvordan vi alle forholder oss til autoritet, instruksjoner og vår egen personlige frihet. Det er lett å tro at det som er skrevet i instruksjonene er den eneste veien frem, men kanskje det er mer som ikke står skrevet, som ikke kan planlegges eller forutses.

Hva er verdien av å forstå makt og tro i et samfunn under press?

Delera var en by hvor natten alltid syntes å være til stede, uansett tidspunkt på døgnet. Mørket som senket seg over gatene bar med seg en følelse av både frykt og lettelse. Frykten var ikke nødvendigvis knyttet til plager eller dødelige sykdommer, men til det ukjente som lurte i skyggene. Tansman, som var vant til det strukturerte og logiske livet som vitenskapsmann, kunne ikke helt unngå å merke den barndommens frykt som vi alle har opplevd – en frykt for det som ikke kunne forstås. Og likevel, midt i denne frykten, var det en viss lettelse. Hadde sykdommen rammet byen med et voldsomt, lynraskt slag, kunne han slippe å spille sitt eget spill, dra hjem, og være ferdig med hele situasjonen. Men mørket i Delera hadde en annen form for betydning – det var et tegn på at byen, i sitt indre, var mer levende enn det Tansman hadde antatt.

Gjennom dette mørket kom en gatehund løpende ut, og den var et lysglimt av liv i den stille natten. Den hoppet rundt, lekende med hestene, og minnet Tansman om at selv i de mest tyste stedene, der hvor alle synlige tegn på aktivitet har forsvunnet, er det alltid noe som finnes der, skjult i mørket. Dette er en essensiell dynamikk i et samfunn som står under press: til tross for at ytre omstendigheter kan virke truende eller dødelige, finnes det et indre liv som bare venter på å komme frem. Tansman måtte forstå at Delera ikke var dødt, men bare sovende, som en by som ventet på å våkne.

I møte med Rilke ble Tansman straks minnet på de indre stridene som oppsto når mennesker fra forskjellige verdener kolliderer. Rilke hadde sine egne tanker om Tansman, sin unge, kanskje naiv, tilstedeværelse. I hans blikk var Tansman bare en "overfladisk" mann, en som ikke forsto den virkelige verden. Rilke hadde også sine egne årsaker til å være i Delera, og selv om han kanskje ikke visste at Tansman var mer enn bare en ung mann fra samfunnet, kunne han føle en dypere misnøye mot ham. Tansman, på sin side, var mer opptatt av å holde på sitt eget syn på verden – et syn som var vitenskapelig, systematisk, og kanskje til og med følelsesløst i møte med de rå realitetene han nå stod overfor.

Rilkes rolle i Delera var ikke bare å hjelpe Tansman. Han hadde en større rolle, en som var knyttet til byens skjulte kamp mot troens innflytelse. Det var Rilkes rolle å beskytte de skjøre forbindelsene mellom byens innbyggere og det som ble ansett som "troen", en tro som kunne få alvorlige konsekvenser under den nåværende politiske og religiøse klimaet. Tansman ble plutselig klar over hvordan makt og tro kunne sammenflettes i et samfunn under press. Hver handling, hvert ord, var lastet med betydning. Det handlet ikke bare om å overleve, men om å forstå hva som kunne redde eller ødelegge et samfunn.

Tansman visste at hans vitenskap ikke nødvendigvis kunne beskytte ham mot disse kreftene. Han forsto nå at det var mer som måtte forstås. Troen, makten og de usynlige strukturene i samfunnet kunne ikke ignoreres, selv om han ville. Det var i disse skjæringspunktene mellom vitenskap, tro og makt at de virkelige farene i Zebulon lå.