Hvordan Donald Trump Falsifiserte Finansielle Utsagn: En Nærmere Undersøkelse av Svindelen

I februar og mars 2021 begynte vårt etterforskningsteam å dykke dypere i Donald Trumps finansielle utsagn, et område som snart skulle dominere våre tanker og bli vårt viktigste etterforskningsfokus. I den kompliserte og tidkrevende prosessen med å analysere disse finansielle uttalelsene, ble vi konfrontert med en rekke utfordringer og oppdagelser som ikke bare kastet lys over Trumps forretningsimperium, men også på hvordan han hadde systematisk manipulert tallene for å oppnå en ønsket økonomisk fremstilling.

Gjennomgangen av Trumps finansielle utsagn avslørte en urovekkende strategi for å manipulere sin økonomiske profil. Det ble klart at han, sammen med sin finanssjef Allen Weisselberg, hadde et system for å endre og overdrive verdien på hans eiendeler for å oppnå et nettoformue tall som passet hans interesser. Hvert år ble det laget nye finansielle utsagn, hvor verdien på hans eiendommer og investeringer ble kunstig justert. Målet var ikke bare å opprettholde en viss økonomisk posisjon, men å øke den hvert eneste år, uavhengig av de faktiske økonomiske forholdene.

Trump dikterte sitt ønskede nettoformue tall og beordret Cohen og Weisselberg til å justere verdien av eiendelene slik at de matchet dette tallet. Dette er grunnen til at de årlige finansielle uttalelsene viste en stabil vekst. Ettersom Trump ønsket at tallet skulle være høyere hvert år, ble de økonomiske utsagnene et verktøy for å opprettholde en illusjon av vekst, til tross for at de var fullstendig urealistiske.

En viktig hendelse i denne prosessen fant sted da Weisselberg uttrykte bekymring for at de kunstig høye verdiene kunne føre til betydelige arveavgifter når Trump døde. Trump svarte med å vise lite bekymring for fremtiden, og sa at det ikke ville være hans problem, men barnas. Denne holdningen illustrerer ikke bare hans uansvarlighet, men også hans manglende interesse for langsiktig bærekraft i sine forretningsbeslutninger.

I et møte med Michael Cohen i mars 2021 fikk vi ytterligere innsikt i hvordan Trump, Cohen og Weisselberg regelmessig samarbeidet for å justere de økonomiske utsagnene. Ifølge Cohen var dette en systematisk praksis, og han kunne gi detaljerte beskrivelser av hvordan verdiene på eiendelene ble reversert ut fra det ønskede nettoformue tallet. Denne manipuleringen av tallene ble ikke bare gjort for å tiltrekke seg banklån eller kreditt, men for å fremstå som en økonomisk suksess, noe som var essensielt for Trumps merkevare som forretningsmann.

Selv om det kunne virke som om dette var en enkel oppgave å avsløre, ble det raskt klart at det var mange nyanser i saken som måtte forstås i dybden. For eksempel var Trump svært selektiv med hvilke eiendeler som ble inkludert i hans finanser, og han var kjent for å oppgi urealistiske verdier på hans eiendommer. Denne teknikken gjorde det vanskelig å få et klart bilde av hans faktiske økonomiske situasjon, og krevde en detaljert gjennomgang av de regnskapene og uttalelsene han hadde levert til bankene, i tillegg til hans private skatteinformasjon.

I tillegg til dette, var det en annen viktig faktor som trengte å belyses: forholdet mellom Trump og Deutsche Bank. Selv om det var kjent at Trump hadde fått finansiering fra banken, var det spekulasjoner om hvorvidt Deutsche Bank hadde vært uansvarlig i sitt samarbeid med en kunde som de "vanlige" bankene i USA ville ha unngått. Etterhvert ble det klart at banken hadde vært med på å finansiere flere av Trumps prosjekter, til tross for at hans økonomiske utsagn var svært tvilsomme.

Det er viktig for leseren å forstå at Trumps finansielle manipulasjoner ikke bare var et spørsmål om å overdrive eiendomsverdier for å få bedre betingelser på lån. Det handlet om å skape et bilde av suksess som kunne brukes til å opprettholde og styrke hans offentlige image, og på den måten sikre en stabil inntektsstrøm fra eiendommene hans, som i mange tilfeller var finansiert på usikre betingelser. Dette var en strategi som holdt hans merkevare levende, men som samtidig satte både hans kreditorer og offentligheten i en posisjon hvor de måtte stole på hans påstander uten å få muligheten til å verifisere dem.

Hvordan manipulering av verdier i regnskap kan avsløre svindel i eiendomstransaksjoner

Når man står overfor en situasjon som involverer økonomisk svindel, er det essensielt å forstå at bevisene som kreves for å påvise en forbrytelse ikke nødvendigvis er synlige på overflaten. I denne sammenhengen var det nødvendig å forstå og analysere en omfattende mengde data, inkludert regnskaper, eiendomsvurderinger, og dokumentasjon relatert til Trump Organization. I denne prosessen ble det klart at ved å utføre en grundig gjennomgang av finansielle uttalelser og dokumenter, kunne vi påvise at regnskapene som ble utarbeidet var systematisk falsifiserte.

De økonomiske dokumentene som ble benyttet, som såkalte SOFC-er (Statement of Financial Condition), var utformet for å fremheve eiendommens påståtte verdi, men disse tallene stemte ikke med virkeligheten. Trump Organisation hadde kjøpt og utviklet de fleste eiendommene som ble nevnt, og som eier og ansvarlig for verdifastsettelsen, burde Trump ha hatt direkte innblanding i verdifastsettelsen av disse. I en kriminell etterforskning er det imidlertid ikke tilstrekkelig å anta at en person var involvert – man må ha konkret bevis på hans handlinger og intensjoner.

Gjennom min forskning ble jeg nødt til å gjennomgå flere dokumenter og uttalelser, inkludert tidligere vitnemål, tusenvis av "tweets", presseutgivelser, rettsdokumenter, og annen offentlig tilgjengelig informasjon. Denne store mengden fakta kunne lett ha blitt overveldende, og det var som om man prøvde å "koke havet". Som en del av etterforskningsarbeidet, måtte jeg gå gjennom hver enkelt eiendom og vurdere hvordan og hvorfor verdiene ble feilaktig presentert i regnskapene. Mange timer ble brukt på dette, men etter hvert som man gransket detaljene, begynte bildet å klarne.

Et viktig element i etterforskningen var å bruke tidligere vitnemål som et redskap for å forstå hvordan verdiene på enkelte eiendommer ble manipulert. En spesiell sak var verdien som ble tilskrevet Trump’s golfanlegg i Jupiter, Florida. Ifølge SOFC-ene ble dette anlegget, som Trump hadde kjøpt for 5 millioner dollar i 2012, verdsatt til hele 62 millioner dollar i juni 2013. Dette var et klart eksempel på hvordan verdien på eiendommer kunne manipuleres ved å utelate viktige finansielle forpliktelser og bruke diskresjonære verdivurderinger.

I denne spesifikke situasjonen ble det avslørt at Trump hadde brukt en annen fremgangsmåte for å vurdere verdien av anlegget. En ansatt som ble intervjuet av påtalemyndighetene, avslørte at Trump hadde valgt å ignorere en betydelig gjeldsforpliktelse knyttet til medlemsinnskudd i golfklubben, og verdsatte eiendommens eiendeler til en høyere sum for å fremstå som mer verdifulle enn de faktisk var. Dette ble ytterligere forverret ved at man i tillegg hadde lagt på en "30 prosent" ekstraverdi som var ment å reflektere Trump’s merkevare, selv om merkevareverdien ikke var inkludert i de offisielle regnskapene. På denne måten kunne man påstå at golfanlegget var verdt mye mer enn det faktisk var, et klart brudd på regnskapets prinsipper om riktig verdsettelse.

Det er viktig å merke seg at slike manipulasjoner kan virke subtile på overflaten, men ved å se på helheten av informasjonen og analysere de underliggende detaljene, kan man avdekke den systematiske naturen av bedraget. Uansett om det er i rettssaker, revisjoner eller økonomiske analyser, er det en uomtvistelig sannhet at nøye gjennomgang av regnskaper, dokumenter og tidligere uttalelser er avgjørende for å forstå hvordan økonomisk svindel kan operere i praksis.

Videre er det viktig å forstå at manipuleringen av eiendomsvurderinger ikke bare påvirker de umiddelbare finansielle utsiktene, men også kan ha langt mer alvorlige konsekvenser, som for eksempel påvirkning av skatteberegninger og offentlig tillit. Når økonomiske enheter, uansett størrelse, begår slike handlinger, setter de både sin egen organisasjon og sine investorer i fare. Svindel med eiendomsvurderinger kan derfor ikke bare skade individer direkte involvert, men kan også underminere den økonomiske integriteten til de institusjonene som forvalter disse eiendommene.

Hvordan det rettslige systemet kan bli påvirket av politiske beslutninger: En case-studie av Alvin Bragg og Trump-etterforskningen

I januar 2022, i forkant av en avgjørende rettsprosess, ble det klart at etterforskningen av Donald Trump og hans virksomhet i New York hadde utviklet seg til en politisk og rettslig storm. Alvin Bragg, den nye distriktsadvokaten, hadde allerede fått betydelig kritikk for sine politiske beslutninger, spesielt etter at han sendte ut et memo som signaliserte endringer i hvordan alvorlige økonomiske forbrytelser som svindel skulle håndteres. I dette memoet uttrykte han en bekymring for at visse former for økonomisk kriminalitet kanskje ikke lenger skulle føre til straffeforfølgelse i like stor grad som før.

Dette memoet førte til en rask og intens reaksjon fra politiet, spesielt fra New York Police Department (NYPD), hvor politikommissær Keechant Sewell uttrykte bekymring for at de nye retningslinjene ville sette både politi og samfunn i fare. Dette understreket det delikate forholdet mellom rettshåndhevelse og politiske beslutninger, som ofte kan ha utilsiktede konsekvenser for utfallet av saker og for den offentlige tilliten til rettssystemet.

Det ble tydelig at en av de store utfordringene i denne etterforskningen var mangel på støtte fra både politiet og ansatte i distriktsadvokatens kontor. Min egen erfaring i denne perioden av etterforskningen, som ble preget av usikkerhet og forsinkelser, var et klart eksempel på hvordan slike interne konflikter kan forsinke rettslige prosesser, til tross for at saken var i ferd med å ta form som en sterk juridisk sak. I dette tilfellet dreide det seg om påstander om svindel og falskrapportering av økonomiske dokumenter, en anklage som omfattet både Donald Trump og hans virksomhet.

Under et møte med Bragg i januar 2022 ble det klart at det var motstridende meninger om hvordan saken burde håndteres videre. Dette var en sak hvor det ikke bare handlet om å bevise at loven var blitt brutt, men også om å finne den beste tilnærmingen til å sikre at rettferdighet ble oppnådd. Spørsmålet om hvordan man skulle bruke nøkkelvitner, som Michael Cohen, og om det var mulig å bygge en solid sak mot Trump, ble et sentralt tema. Etterforskningen dreide seg også om å finne den mest hensiktsmessige anklagen. Etter hvert som vi gransket saken på nytt, vurderte vi å bevege oss bort fra «svindel»-anklagene og i stedet fokusere på falsifisering av forretningsdokumenter, som kunne åpne for en bredere tilnærming til lovbruddene.

En av de største utfordringene var å få nødvendig personell på plass. Rekruttering av jurister fra distriktsadvokatens kontor var vanskelig, og den politiske atmosfæren rundt saken hadde ført til en viss motstand blant de som kunne bidra med nødvendige ferdigheter og erfaring. Mange i kontoret var allerede kjent med at etterforskningen av Trump var blitt politisert, og det var åpenbare farer ved å forfølge en så kontroversiell sak. Intern usikkerhet var et stort hinder, og uten et solid team var det vanskelig å føre etterforskningen på en effektiv måte.

Den langsomme fremdriften i denne saken, kombinert med usikkerheten om hvordan den politiske ledelsen skulle håndtere presset, førte til en følelse av frustrasjon. Spesielt den manglende kommunikasjonen fra Bragg og hans beslutning om å ikke engasjere seg fullt ut i etterforskningen før senere i prosessen, satte hele teamet i en vanskelig posisjon. Det var ikke bare juridisk forsinkelse, men også et spørsmål om moral og tillit til systemet – både blant de som jobbet på saken og blant publikum som ventet på rettferdighet.

For en leser som ønsker å forstå de mange lagene i slike rettslige og politiske prosesser, er det viktig å erkjenne hvordan den politiske dynamikken kan påvirke utfallet av store saker. Politiske beslutninger som de som ble gjort av Alvin Bragg, kan ha stor innvirkning på hvordan rettsprosesser utvikler seg, både når det gjelder de spesifikke anklagene som føres, og hvordan de påvirker de involverte parter. I tillegg er det viktig å forstå hvordan interne spenninger i et rettssystem – i dette tilfellet mellom politiet, påtalemyndigheten og de ansatte i distriktsadvokatens kontor – kan forsinke fremdriften i en sak, og hvordan dette kan skape et press som påvirker alle involverte.

Hva motiverer beslutningen om å ikke tiltale, og hvordan påvirker det rettferdighetens gang?

Vår siste planlagte gjennomgang fant sted den 14. februar. Temaet for møtet var de tiltalene vi foreslo å fremme mot Trump og de juridiske problemene som kunne oppstå i forbindelse med disse tiltalenes grunnlag. Jeg hadde tilbrakt lange dager og netter før møtet med å forberede et omfattende og detaljert notat som drøftet de foreslåtte tiltalenes juridiske aspekter. I løpet av denne perioden var det stille fra ledelsen, og jeg fikk en følelse av at vårt grundige juridiske arbeid, og den elegante planen som Carey og jeg hadde utviklet for å strukturere en tiltale, ikke ville bli verdsatt av vårt publikum. Jeg sa til Carey at vi kanskje var på vei til å overse det bibelske rådet om ikke å kaste perler foran svin. Da møtet fant sted, var ikke vårt publikum svin; de var høflige og oppmerksomme, men også tilbakeholdne og lite responsive. Nok en gang hadde rommet en følelse av "oss mot dem", noe som føltes fremmed for meg; vi var alle på samme side, iført "hvite hatter", og prøvde kollektivt å avgjøre hvilken kurs som var riktig. Men stemningen i rommet minnet meg om de mange frustrerende møtene jeg hadde hatt som forsvarsadvokat, der jeg forsøkte å hindre påtalemyndigheten fra å rette søkelyset mot min klient. Jeg ble tillatt å fremlegge mine synspunkter, men det var lite sannsynlig at noen holdninger ville endre seg.

Den 16. februar fikk vi bekreftelse på at frykten vår var godt begrunnet, og at Alvin ikke ville tillate at påtalemyndigheten gikk videre. Jeg kom hjem fra en tur med hunden tidlig på ettermiddagen og så en e-post fra den ledende ADA-en på etterforskningslaget som refererte til et møte med Alvin Bragg tidligere på dagen. Alvin hadde reflektert litt over å tiltale Weisselberg, men ikke Trump, i forbindelse med de økonomiske erklæringene – en idé vi aldri hadde diskutert, og som for meg virket lite fornuftig. Alvin hadde også sagt at det var fristende å ta seg tid og ikke ta en endelig beslutning, men han forstod at teamet ikke ønsket å la saken stå i limbo. Alvin la til at konsensus blant gruppen av aktorer han hadde snakket med var å ikke gå videre. Min første reaksjon var vantro. Den "gruppen av aktorer" som snakket med Alvin inkluderte tydeligvis ikke noen som hadde talt med vitnene eller som hadde en detaljert forståelse av faktaene. Jeg ristet på hodet over beslutningsprosessen som hadde utviklet seg, der vi hadde gjort formelle "presentasjoner" til medlemmer av den nye ledelsen, som deretter gikk bort for å overveie saken på egenhånd. Alvin hadde aldri foreslått at vi skulle møtes én til én for at han kunne forklare sine reservasjoner eller diskutere hans syn på saken i detalj. Selvfølgelig hadde han ikke noe forpliktelse til å gjøre det. Han var distriktsadvokat, og han kunne ta sine beslutninger som han ville. Jeg trodde imidlertid at Alvin var i ferd med å ta en historisk dårlig beslutning, som ville være enormt ødeleggende for den offentlige tilliten til rettsstaten. Etter å ha brukt førti-fem år på å tjene rettsstaten, kunne jeg ikke passivt akseptere denne avgjørelsen. Jeg begynte å lure på om det var en måte å be Alvin om å revurdere, på en måte som kunne resonere med ham.