Hva er populisme, og hvordan former den våre samfunn?

Populisme er et kompleks fenomen som, til tross for sin utbredelse, ikke lett lar seg definere. Begrepet har utviklet seg og tilpasset seg gjennom tidene, og kan forstås på mange måter. Fra autoritære til demokratiske uttrykk, fra markedsliberal til redistribuerende økonomiske ideer, populismen omfavner ulike ideologiske og politiske strømninger. Det som imidlertid går igjen, er dens evne til å spille på følelser, forenkle samfunnsproblemer og fremstille politiske konflikter som kampen mellom "folket" og "eliten".

Noen teoretikere, som Gagnon et al. (2018), foreslår å kategorisere populismen langs flere dimensjoner for å fange dens mangfold. Populisme kan være både ekskluderende og inkluderende, og kan være et redskap for både nasjonalistisk og kosmopolitisk mobilisering. Populister kan være både markedsfundamentalister og tilhengere av omfordeling, og de kan benytte både valgkamp og direkte deltakelse som strategier. Den kan appellere til en nostalgisk lengsel etter fortiden eller fremme håp om fremtidig endring. Uavhengig av hvilken retning populismen tar, kan den fungere som en kraftig drivkraft for politisk mobilisering.

Populismen har et sterkt fokus på å gjenopprette et påstått tapt forhold mellom de styrende og de styrte. Dette "folket" som populister refererer til, blir ofte fremstilt som et enhetlig, autentisk subjekt som står i kontrast til de korrupte og isolerte elitene. Denne dikotomien mellom "de rike og mektige" og "de vanlige folk" utgjør grunnlaget for mange populistiske bevegelser, som søker å gjenopprette den opprinnelige balansen i samfunnet ved å styrte eller marginalisere de etablerte maktstrukturene. Som Gherghina og Soare (2013) påpeker, innebærer populismen en forenkling av de politiske virkelighetene, hvor ideen om at "folket" er undertrykt og "elitene" er ute av kontakt med virkeligheten blir selve fundamentet for den politiske kampen.

Populismen kan virke tiltalende for mange nettopp på grunn av dens forenklede løsninger på komplekse samfunnsproblemer. I en verden hvor økonomisk ulikhet og politisk fremmedgjøring er utbredt, kan populistiske ledere fremstå som enkle løsninger på opplevde problemer. De argumenterer for at systemet er rigget mot vanlige mennesker, og de lover å gjenopprette balansen. Dette er et svært effektivt retorisk verktøy, og populismen kan finne støtte blant både venstre- og høyreorienterte grupper, ettersom den tilpasser seg lokale forhold og utnytter eksisterende misnøye.

Men populismen har også sine begrensninger. Den bygger ofte på et fundamentalt ekskluderende syn på "folket", hvor noen grupper blir ansett som en del av denne "folkemengden", mens andre blir utelukket. Dette kan føre til polarisering, hvor minoritetsgrupper blir demonisert og deres rettigheter neglisjert. Slik blir populisme ikke nødvendigvis et instrument for mer inkludering og deltagelse, men kan bidra til å forsterke ekskluderende praksiser som allerede eksisterer i samfunnet.

Det er også viktig å merke seg at populisme ikke nødvendigvis er anti-demokratisk. Som Mudde og Kaltwasser (2017) argumenterer, bør populisme først og fremst forstås innenfor konteksten av liberal demokrati, hvor kampen står mellom ulike grupper om hvem som representerer "folket". Det problematiske oppstår når populistiske ledere, i sin iver etter å være de eneste som taler på vegne av "folket", begynner å marginalisere de som ikke passer inn i deres definisjon av hvem "folket" er.

Populisme utfordrer de etablerte politiske institusjonene, men det betyr ikke nødvendigvis at populistene er ute etter å erstatte demokratiet. I mange tilfeller bruker populister de samme institusjonene de kritiserer for å skaffe seg makt. Dette skaper en interessant spenning i populistiske bevegelser, hvor de, på den ene siden, fremstår som anti-etablissement, men på den andre siden, er avhengige av de samme strukturene for å fremme sin agenda. Som Makulilo (2013) påpeker, er populisme ikke nødvendigvis et uttrykk for anti-politikk, men heller en taktikk for å omforme eksisterende politiske institusjoner.

Populisme er derfor et tveegget sverd. På den ene siden kan det fungere som en bevegelse som mobiliserer folk rundt viktige spørsmål om tilhørighet, medborgerskap og økonomisk rettferdighet. På den andre siden kan det forsterke eksisterende skillelinjer i samfunnet, og bli et redskap for autoritære regimer som søker å styrke sin makt på bekostning av demokratiet. Den store utfordringen for både forskere og praktikere er å forstå hvordan populismen fungerer i ulike kontekster og hvordan den kan påvirke våre politiske systemer på både kort og lang sikt.

Populismen er ikke en monolitisk kraft. Den tilpasser seg og forandrer seg avhengig av hvem som bruker den og hvilke ideologiske behov den skal dekke. Det er derfor viktig å forstå de spesifikke sosiale, politiske og historiske forholdene som gir populismen grobunn i et gitt samfunn. Uten en slik forståelse risikerer vi å redusere populismen til en enkel og ensidig ideologi, noe som ikke fanger dens kompleksitet og dynamikk.

Hvordan Trump har formet sitt politiske lederskap gjennom populisme og kommunikasjonsteknologi

Donald Trumps tilnærming til lederskap og politisk kommunikasjon har vært preget av en strategi som kombinerer populisme, manipulasjon av sosiale medier og en uopphørlig strid mot etablerte normer for politisk diskurs. Dette er i stor grad et resultat av hans evne til å spille på følelser, polarisering og en viss form for antihumanisme, som har gjort ham populær blant visse velgergrupper, spesielt innen den konservative fløyen.

Trump har utmerket seg i å bruke populisme som et politisk verktøy for å appellere til «folkets» følelser, selv om hans konsept av «folket» i stor grad er begrenset til hans hvite republikanske base. På tross av sin manglende evne til å levere på mange av sine politiske løfter, har han klart å utnytte et nettverk av konservative aktivister og en manipulasjon av kommunikasjonsteknologi for å fremme sin politiske agenda. Hans aggressive bruk av sosiale medier har vært et kraftig redskap for å mobilisere sine tilhengere og angripende hans motstandere. Gjennom gjentatte løgner og retorikk som fremmer hat og mistillit, har han klart å få sine tilhengere til å se på ham som den eneste som kan redde dem fra en påstått liberal trussel.

Selv om Trump tapte sitt gjenvalg i 2020 og ble to ganger stilt for riksrett, har han fortsatt en enorm innflytelse i det republikanske partiet. Hans politikk har blitt et fundament for en type nasjonalistisk konservatisme som er fiendtlig innstilt mot et multikulturelt samfunn og som søker å gjenopprette en utopisk visjon om et «rent» Amerika. Trumps støtte er fortsatt sterk blant visse religiøse grupper, særlig blant hvite evangeliske kristne, men hans politiske appeller har også funnet resonans blant mange minoritetsgrupper som deler hans konservative syn på viktige sosiale spørsmål.

Trumps innflytelse har ikke bare vært et resultat av hans egen appell, men også fordi han har blitt styrket av de oppfatningene han har fått motstand fra. Den liberale, globalistiske agendaen som er knyttet til Det demokratiske partiet, har gjort det lettere for Trump å fremstå som en beskytter av tradisjonelle verdier, og han har klart å hente støtte fra grupper som er bekymret for endringene som skjer i samfunnet, særlig de som føler seg oversett eller truet av liberal politikk.

Trumps retorikk spiller på de dypeste fryktene og usikkerhetene i samfunnet, og han har klart å vende mange grupper mot hverandre. Hans bruken av stereotyper og hatretorikk, spesielt mot minoriteter som afroamerikanere, latinamerikanere, muslimer og LGBTQ+-samfunnet, har skapt et klart skille mellom «oss» og «dem». I tillegg har han klart å fremme sin politiske agenda ved å bruke sine egne erfaringer som en forretningsmann, der han hevder å forstå folkets bekymringer bedre enn noen politiker. Dette har vært en viktig del av hans appell, spesielt blant de som føler at de er blitt oversett av tradisjonelle politikere.

Trump har brukt den politiske situasjonen til sin fordel ved å presentere seg som en outsider, et alternativ til det etablerte politiske systemet. Dette bildet av ham som en motstander av «det dype staten» har appellerte sterkt til mange av hans støttespillere, selv om hans egen administrasjon ofte ble sett på som et av de mest korrupte i moderne tid. Imidlertid har hans forsøk på å tiltrekke seg støtte fra ytterliggående høyreorienterte grupper, samtidig som han har hevet seg over loven ved å framstå som en politisk leder uten ansvar, hatt konsekvenser for hans politiske fremtid.

Det er viktig å forstå hvordan Trump, til tross for sin manglende legitimitet som politisk leder etter sine riksrettssaker, har lykkes med å beholde et sterkt grep om både sitt partis struktur og sine tilhengere. Dette har på mange måter gjort det lettere for ham å få kontroll over viktige politiske beslutninger og disiplinere de som tør å motsi ham. Hans grep om makten har også ført til en videre polarisering av det politiske landskapet i USA, der partiene har blitt stadig mer isolerte fra hverandre.

Det er også verdt å merke seg at Trump, til tross for sine manglende prestasjoner i politisk ledelse, fortsatt representerer en form for anti-establishment populisme som mange finner tiltrekkende. Hans politiske spill har blitt en viktig del av den konservative kampen mot det han ser på som venstresidens kulturelle og sosiale overtak, som i hans øyne representerer en trussel mot tradisjonelle verdier og normer.

I lys av disse forholdene, kan man si at Trump er både en ekte leder og en bedrager på en gang. Hans evne til å manipulere mediene, fremstille seg selv som en redningsmann og utnytte sin posisjon som politisk outsider har vært avgjørende for hans suksess, selv når hans politiske handlinger har vist seg å være i strid med de prinsippene han selv har fremmet. Hans politiske strategi viser hvordan et sterkt lederskap kan bygges på en fundamentalt manipulerende og splittende retorikk.

Hva betyr det for et demokrati når maktpersoner motsetter seg sin valgte leder?

Kelly, som ble ansett som en beskytter av Trump, tok som én av sine første handlinger som stabssjef å stenge all direkte tilgang til presidenten. Hans ledelsesstil, ifølge Sims, ble betraktet som «hevngjerrig, ustabil og tilbøyelig til maktmisbruk». Newman deler denne bekymringen fra sitt eget perspektiv, etter at hun ble beordret ut av Det hvite hus av Kelly. I sin bok, som var en av de første ikke-anonyme innsiderskildringene fra Trump-administrasjonen, beskrev hun hvordan Kelly gav vage og ubegrunnede årsaker til hennes avgang, og antydet at dette kunne ha hatt sammenheng med en påstått opptak fra hennes tid som deltaker i realityserien The Apprentice, der Trump skal ha brukt rasistiske uttrykk.

Dette åpner et større spørsmål: Hva gjør man som offentlig tjenestemann når man er uenig med politikken til en demokratisk valgt leder? Braun påpeker at det er et moralsk dilemma å motsette seg en policy, spesielt når denne er en del av et valgprogram. Trump ble valgt til president gjennom et demokratisk valg, og hans mandat kan betraktes som et uttrykk for folkets vilje. Dette kan gjøre det problematisk å motsette seg hans beslutninger. Anthony Scaramucci, som kort tid var kommunikasjonssjef for Trump, understreket at det ikke er tjenestemenns jobb å redde Amerika fra presidenten. Deres oppgave er å hjelpe ham med å forklare sine synspunkter og politikk, slik at han kan gjennomføre de endringene han lovet i valgkampen.

Den amerikanske grunnloven er heller ikke veldig presis når det gjelder presidentens karakterkrav. Den fastslår kun at en president skal være minst 35 år, være født i USA og være amerikansk statsborger. Kvaliteter som visdom og etisk bevissthet er ikke formelt påkrevd. Grunnloven ekskluderer ikke narsissister, løgnere, bigotter, eller personer med rasistiske holdninger. Barbara Res, som jobbet tett med Trump i mange år før han ble president, mener derimot at en amerikansk president bør ha en dyp forståelse for hvordan regjeringen fungerer, være en forsvarer av grunnloven, og alltid sette folkets interesser foran sine egne. Trump, hevder hun, endret ikke sitt lederskap for å heve presidentembedet, men senket det til sitt eget nivå.

Den kontroversielle retorikken som Trump benyttet, spesielt hans forsvar av hvite nasjonalister og hans nedsettende holdninger til minoriteter, har også blitt kritisert som et uttrykk for «hvit mann-suprematisme». Flere stemmer, blant annet Gessen og Coates, har beskrevet Trumps presidentskap som et angrep på et mangfoldig og inkluderende samfunn. Trumps tilknytning til grupper som Ku Klux Klan og neo-nazister under hendelsene i Charlottesville i 2017 er et eksempel på hvordan han utnyttet spenninger i samfunnet for å fremme en farlig, ekskluderende nasjonalisme.

En annen viktig dimensjon ved Trumps populisme er hvordan han har klart å kanalisere sin velgerbase gjennom en retorikk som baserer seg på fiendtlighet mot de som er «andre» – enten det er migranter eller politiske motstandere. I stedet for å fremme nasjonal enhet gjennom inkludering og kulturmangfold, har han fremmet en offentlig forakt for innvandrere, noe som har delt det amerikanske samfunnet ytterligere. Hans hendelser som å frikjenne hvite nasjonalister etter voldelige sammenstøt i Charlottesville, og senere hans uttalelser om «uskyldigheten» til disse gruppene, viser et farlig nærvær av ekstremisme som han har normalisert.

Populisme som et fenomen er imidlertid ikke uten kritikk, og det er de som mener at de politiske konsekvensene av populismens fremvekst kan være ødeleggende for et demokrati. Kritikere som Müller påpeker at et fungerende demokrati krever pluralisme og et anerkjennelse av mangfoldet i samfunnet. Populistene forsøker derimot å dele samfunnet inn i «folket» og «elitene», og utelukke de som står utenfor deres forståelse av det nasjonale fellesskapet. Den ideologiske motstanden mot populismen blir dermed ikke nødvendigvis løsningen på utfordringene det skaper, for populismen kan også være et symptom på dype, strukturelle problemer i samfunnet.

En utfordring i dagens politiske klima er å finne en balanse mellom å erkjenne populismens potensielt destruktive krefter og å unngå et svar som stenger ute en stor del av befolkningen fra den politiske prosessen. Anti-populisme kan være et intuitivt svar på de ekstreme uttrykkene som populisme av og til tar, men det kan også føre til en politisk utmattelse der fornuft og konsensus overskygges av emosjonelle reaksjoner og polarisering.

Det er viktig å forstå at populisme ikke nødvendigvis er et bevis på et demokratisk sammenbrudd, men heller et uttrykk for misnøye med hvordan maktutøvelse skjer. Løsningen ligger kanskje ikke i å bekjempe populismen, men i å adressere de underliggende sosiale og økonomiske ulikhetene som driver populistene frem.