Hvordan ble Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics (IUCAA) etablert?

90 kilometer fra Pune bestemte Govind seg for å finne et område på 10-15 dekar for å huse sitt institutt som skulle regulere teleskopet. Etter flere forhandlinger fikk han et stykke land i den nordlige delen av det enorme campuset ved Pune University. Mot slutten av 1987 startet byggearbeidet på GMRT-prosjektet, både i Pune og i landsbyen Khodad nær Narayangaon. På samme tid henvendte Naresh Dadhich seg til Yash Pal, som var leder for University Grants Commission (UGC), for støtte til å etablere et senter for astrofysikk og relativitet ved Pune University. Begge, Naresh og Yash Pal, begynte snart å vurdere ideen om en universitet-basert utvikling av astronomi og astrofysikk ved Pune University. De hadde imidlertid ganske ulike syn på hvordan dette skulle utvikles. Naresh drev allerede et vellykket besøksprogram i teoretisk generell relativitet, som hadde tiltrukket seg internasjonalt kjente forskere som Abhay Ashtekar og Jurgen Ehlers. Hans ønske var å utvide konseptet for å opprette et senter for teoretisk astrofysikk og relativitet ved Pune University.

Arbeidet med det første inter-universitetssenteret, Nuclear Science Centre (nå omdøpt til Inter-University Accelerator Centre), ble påbegynt av UGC i 1984, og var basert på en fasilitet for en nukleær akselerator. Nå foreslo Yash Pal et senter for astronomi og astrofysikk, som skulle hete Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics (IUCAA).

Så jeg bestemte meg raskt for å delta i utforskingen av hvordan man skulle etablere et slikt senter. Arbeidet var omfattende, og flere utfordringer måtte løses før et slikt institutt kunne opprettes. Man trengte en klar forståelse av hva det foreslåtte senteret skulle gjøre. Deretter måtte det utarbeides en detaljert prosjektbeskrivelse som forklarte hva som var nødvendig når det gjaldt infrastruktur, menneskelige ressurser og selvfølgelig finansiering over de neste fem årene. Endelig måtte man finne et egnet sted for senteret, gjerne ikke langt fra GMRT-senteret som Govind satte opp. Jeg bestemte meg for å jobbe på alle disse frontene parallelt, i stedet for sekvensielt. Jeg fikk fullt støtte fra Yash Pal som leder for UGC. Naresh ble utnevnt som prosjektkoordinator, og han begynte 10. februar 1988 på vikariat fra University of Poona. Universitetet ga ham et rom i Golay Bungalow (den tidligere registratorens hus ved universitetet), som ble hovedkontor for de første aktivitetene. Så, i et rom på rundt 150 kvadratfot, begynte det spirende senteret å ta form.

Naresh og jeg startet umiddelbart med å organisere idémyldringsmøter for å bestemme de akademiske programmene for IUCAA, og inviterte akademikere fra universiteter og forskningsinstitutter som TIFR til disse møtene. En viktig bidragsyter var min tidligere student og senere kollega på TIFR, Ajit Kembhavi, som viste interesse for prosjektet og tilbød sin hjelp. Hans deltakelse var svært verdifull, ettersom han representerte neste generasjon astronomer og hans involvering ga senteret et friskt og energisk preg. Vi begynte å forstå at det vi ønsket å bygge, var noe helt annet enn det som fantes, både i India og internasjonalt.

Blant de viktigste aktivitetene var grunnleggende forskning, et PhD-program, samarbeid med GMRT for å inkludere universitetsakademikere i observasjonsprogrammene, støtte til akademikere for å skrive teleskopforslag, og en associateship-programme som tillot akademikere fra universiteter å bruke IUCAA sine fasiliteter. I tillegg planla vi å etablere et instrumenteringslaboratorium og et sterkt offentlig formidlingsprogram for astronomi.

For å oppnå dette trengtes det spesifikke fasiliteter, blant annet et omfattende bibliotek med åpen hyllesystem og ressurser for forskning. IUCAA skulle ikke bare være en akademisk institusjon, men et knutepunkt for utvikling av astronomi og astrofysikk i India og utover.

Hvordan oppstarten av IUCAA ble til: En tid med forandringer og utfordringer

IUCAA, eller Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics, ble offisielt etablert på Foundation Day 29. desember 1988. Dette markerer starten på en ambisiøs reise for å skape et senter som skulle forme fremtiden for astronomisk forskning i India. Når man ser tilbake på denne perioden, kan det virke som om alt var nøye planlagt og lett gjennomførbart. Men virkeligheten var langt fra så enkel. Jeg hadde hele tiden en drøm om å gjøre dette til en akademisk suksess, og hadde derfor organisert en serie forelesninger av prominente akademikere som professorene Burbidge, Radhakrishnan og Vaidya, for å sette tonen for det som skulle komme. De delte sine egne perspektiver på utfordringene innen astronomi og astrofysikk, og denne akademiske starten på IUCAA var et signal om hva senteret skulle representere i fremtiden.

Det som skulle bli et betydelig akademisk senter, krevde mye arbeid og dedikasjon for å sette i gang. Jeg hadde allerede hatt flere reiser til Pune for å følge med på de administrative detaljene. I tillegg hadde jeg et tett samarbeid med TIFR, hvor jeg benyttet meg av den nyeste kommunikasjonsteknologien som ble utviklet i India på den tiden, spesielt gjennom Sam Pitrodas C-DOT, som gjorde langdistansesamtaler betydelig enklere. Dette teknologiske spranget bidro sterkt til at jeg kunne håndtere mange av IUCAA-relaterte saker på avstand, mens jeg fortsatt var i Mumbai.

Flyttingen var en intens og hektisk periode. Det var mye logistikk involvert, fra pakking og planlegging av transport til organiseringen av skoleplassene for barna. Vi sendte foreldrene mine og Leelavati til Dadar, mens vi andre begynte å forberede oss på den kommende flyttingen. Dette var en tid preget av både spenning og uro, og forberedelsene var ikke alltid uten drama. For eksempel, da transporten av våre eiendeler ble forsinket, var det en intens periode med usikkerhet, som til slutt ble løst takket være initiativet til min kollega, Asha Kembhavi, som fant en alternativ transportløsning.

På flyttedagen 1. juni 1989 var det få som så oss av gårde, men det var noen av Girijas venninner som hadde møtt opp på stasjonen for å ønske oss lykke til. Etter en lang reise med Indrayani-ekspressen, ankom vi Pune, og Naresh, som hadde vært en viktig støttespiller gjennom hele prosessen, møtte oss med en nyinnkjøpt bil og en nyansatt sjåfør. Den første perioden i Pune var preget av en viss tilpasning, ettersom vi begynte å bo i en leilighet i Aundh, et område som på den tiden var roligere enn det er i dag.

Selv om IUCAA offisielt ble startet på Foundation Day, hadde vi allerede begynt med de akademiske aktivitetene i beskjeden skala, takket være fasilitetene ved Pune University og GMRT-senteret. Byggingen av IUCAA-bygningene var allerede i gang, og samarbeidet med etablert akademisk miljø som Professor Govind Swarup og hans team ved GMRT var uvurderlig. Vi begynte å forme det som skulle bli en akademisk, vitenskapelig og forskningsdrevet plattform for astronomi.

Det var en tid med betydelige utfordringer, men også med store muligheter. Flyttingen til Pune var ikke bare en geografisk endring; det var et veiskille, både personlig og profesjonelt. Det som en gang var en drøm om et akademisk senter, begynte å ta form, og i løpet av få år skulle IUCAA vise seg å bli en av de viktigste institusjonene for astronomisk forskning i India.

Når vi ser tilbake på denne perioden, er det klart at beslutningene og handlingene som ble tatt i disse tidlige årene var fundamentale for det som skulle komme. Den akademiske styrken som ble bygget opp med støtte fra både nasjonale og internasjonale eksperter, samt det praktiske arbeidet som ble gjort på bakkenivå, skapte et sterkt fundament for IUCAA. Det var ikke bare et spørsmål om å etablere en institusjon, men å bygge en visjon som kunne være bærekraftig i mange år framover.