90 kilometer fra Pune bestemte Govind seg for å finne et område på 10-15 dekar for å huse sitt institutt som skulle regulere teleskopet. Etter flere forhandlinger fikk han et stykke land i den nordlige delen av det enorme campuset ved Pune University. Mot slutten av 1987 startet byggearbeidet på GMRT-prosjektet, både i Pune og i landsbyen Khodad nær Narayangaon. På samme tid henvendte Naresh Dadhich seg til Yash Pal, som var leder for University Grants Commission (UGC), for støtte til å etablere et senter for astrofysikk og relativitet ved Pune University. Begge, Naresh og Yash Pal, begynte snart å vurdere ideen om en universitet-basert utvikling av astronomi og astrofysikk ved Pune University. De hadde imidlertid ganske ulike syn på hvordan dette skulle utvikles. Naresh drev allerede et vellykket besøksprogram i teoretisk generell relativitet, som hadde tiltrukket seg internasjonalt kjente forskere som Abhay Ashtekar og Jurgen Ehlers. Hans ønske var å utvide konseptet for å opprette et senter for teoretisk astrofysikk og relativitet ved Pune University.
Yash Pal tenkte derimot på noe langt større. Med GMRT nær Pune følte han at tiden var inne for å etablere et nasjonalt senter for astronomi ved siden av GMRT-senteret på universitetscampus. På et møte i hans kontor i september 1987, hvor både Naresh og jeg deltok sammen med UGCs visepresident Rais Ahmed, skisserte Yash sin visjon for senteret. Dette senteret skulle dekke behovene til akademia fra alle universiteter i India som var interesserte i undervisning og forskning i astronomi og astrofysikk. Heldigvis eksisterte konseptet om et slikt senter med statlig støtte allerede innenfor UGCs rammer, kjent som et Inter-University Centre. Et inter-universitetssenter er et nasjonalt senter som fungerer som et nav for universiteter innen et gitt fagområde. I dette området skulle senteret utvikle og huse avanserte fasiliteter som normalt ville vært for dyre for et enkelt universitet å ha råd til, og dermed være utenfor budsjettgrensene for ett universitet. Disse fasilitetene skulle være tilgjengelige for ansatte og studenter ved universiteter som ønsket å utvikle sitt fagfelt. Midler ville bli tildelt dem for å reise til senteret for å bruke disse fasilitetene, samt delta på skoler og workshops som senteret organiserte fra tid til annen.
Arbeidet med det første inter-universitetssenteret, Nuclear Science Centre (nå omdøpt til Inter-University Accelerator Centre), ble påbegynt av UGC i 1984, og var basert på en fasilitet for en nukleær akselerator. Nå foreslo Yash Pal et senter for astronomi og astrofysikk, som skulle hete Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics (IUCAA).
Andre halvdel av 1987 ble preget av intensiv idémyldring. Naresh innså raskt at IUCAA-konseptet åpnet langt større muligheter enn hans mer beskjedne idé om et universitet-basert senter. Begge, Naresh og Yash Pal, mente at min deltakelse i utviklingen av IUCAA-konseptet ville være svært ønskelig. Jeg følte også et sterkt behov for å engasjere meg i et akademisk prosjekt på et nytt sted, ettersom jeg begynte å miste motet med de interne politiske problemene ved TIFR. Samtidig følte jeg at det eksisterte et betydelig gap mellom fasilitetene som var tilgjengelige for universitetsakademikere og deres institusjonelle kolleger, og dette måtte rettes opp. Etableringen av IUCAA ga den perfekte muligheten for å bidra til dette.
Så jeg bestemte meg raskt for å delta i utforskingen av hvordan man skulle etablere et slikt senter. Arbeidet var omfattende, og flere utfordringer måtte løses før et slikt institutt kunne opprettes. Man trengte en klar forståelse av hva det foreslåtte senteret skulle gjøre. Deretter måtte det utarbeides en detaljert prosjektbeskrivelse som forklarte hva som var nødvendig når det gjaldt infrastruktur, menneskelige ressurser og selvfølgelig finansiering over de neste fem årene. Endelig måtte man finne et egnet sted for senteret, gjerne ikke langt fra GMRT-senteret som Govind satte opp. Jeg bestemte meg for å jobbe på alle disse frontene parallelt, i stedet for sekvensielt. Jeg fikk fullt støtte fra Yash Pal som leder for UGC. Naresh ble utnevnt som prosjektkoordinator, og han begynte 10. februar 1988 på vikariat fra University of Poona. Universitetet ga ham et rom i Golay Bungalow (den tidligere registratorens hus ved universitetet), som ble hovedkontor for de første aktivitetene. Så, i et rom på rundt 150 kvadratfot, begynte det spirende senteret å ta form.
Naresh og jeg startet umiddelbart med å organisere idémyldringsmøter for å bestemme de akademiske programmene for IUCAA, og inviterte akademikere fra universiteter og forskningsinstitutter som TIFR til disse møtene. En viktig bidragsyter var min tidligere student og senere kollega på TIFR, Ajit Kembhavi, som viste interesse for prosjektet og tilbød sin hjelp. Hans deltakelse var svært verdifull, ettersom han representerte neste generasjon astronomer og hans involvering ga senteret et friskt og energisk preg. Vi begynte å forstå at det vi ønsket å bygge, var noe helt annet enn det som fantes, både i India og internasjonalt.
Vi ønsket å bruke Abdus Salams Internasjonale Senter for Teoretisk Fysikk (ICTP) i Trieste, Italia, som modell. På ICTP kan fysikere fra utviklingsland komme som tilknyttede medlemmer for å bruke de avanserte fasilitetene, i tillegg til å delta på pedagogiske programmer. Samtidig ønsket vi at IUCAA skulle være et levende forskningssenter innen astronomi og astrofysikk, og vi ønsket å følge TIFR-modellen. I tillegg ønsket vi å inkludere aktiviteter som ikke vanligvis fantes på universiteter eller forskningsinstitutter. Etter flere diskusjoner kom vi frem til det vi kalte den "åttefoldige veien", som inkluderte ulike aktiviteter som IUCAA skulle tilby.
Blant de viktigste aktivitetene var grunnleggende forskning, et PhD-program, samarbeid med GMRT for å inkludere universitetsakademikere i observasjonsprogrammene, støtte til akademikere for å skrive teleskopforslag, og en associateship-programme som tillot akademikere fra universiteter å bruke IUCAA sine fasiliteter. I tillegg planla vi å etablere et instrumenteringslaboratorium og et sterkt offentlig formidlingsprogram for astronomi.
For å oppnå dette trengtes det spesifikke fasiliteter, blant annet et omfattende bibliotek med åpen hyllesystem og ressurser for forskning. IUCAA skulle ikke bare være en akademisk institusjon, men et knutepunkt for utvikling av astronomi og astrofysikk i India og utover.
Hvordan oppstarten av IUCAA ble til: En tid med forandringer og utfordringer
IUCAA, eller Inter-University Centre for Astronomy and Astrophysics, ble offisielt etablert på Foundation Day 29. desember 1988. Dette markerer starten på en ambisiøs reise for å skape et senter som skulle forme fremtiden for astronomisk forskning i India. Når man ser tilbake på denne perioden, kan det virke som om alt var nøye planlagt og lett gjennomførbart. Men virkeligheten var langt fra så enkel. Jeg hadde hele tiden en drøm om å gjøre dette til en akademisk suksess, og hadde derfor organisert en serie forelesninger av prominente akademikere som professorene Burbidge, Radhakrishnan og Vaidya, for å sette tonen for det som skulle komme. De delte sine egne perspektiver på utfordringene innen astronomi og astrofysikk, og denne akademiske starten på IUCAA var et signal om hva senteret skulle representere i fremtiden.
Det som skulle bli et betydelig akademisk senter, krevde mye arbeid og dedikasjon for å sette i gang. Jeg hadde allerede hatt flere reiser til Pune for å følge med på de administrative detaljene. I tillegg hadde jeg et tett samarbeid med TIFR, hvor jeg benyttet meg av den nyeste kommunikasjonsteknologien som ble utviklet i India på den tiden, spesielt gjennom Sam Pitrodas C-DOT, som gjorde langdistansesamtaler betydelig enklere. Dette teknologiske spranget bidro sterkt til at jeg kunne håndtere mange av IUCAA-relaterte saker på avstand, mens jeg fortsatt var i Mumbai.
Men til tross for de praktiske hjelpemidlene og planene, var det en beslutning som måtte tas: flyttingen fra Mumbai til Pune. Dette var en prosess som ikke kunne utsettes lenger. Når en familie flytter fra en by til en annen i India, er det mange faktorer som må vurderes, spesielt barnas utdanning. Vår eldste datter, Geeta, var allerede godt etablert på IIT i Mumbai, og den overgangen utgjorde derfor ikke noe problem. Den yngste, Leelavati, var i 3. klasse på Navynagar Central School, og det var ikke noe større problem å overføre henne til en annen Central School i Pune. Derimot var det en viss usikkerhet rundt vår mellomste datter, Girija, som var i 12. klasse og hadde håp om å komme inn på IIT. Hennes utdanningsmuligheter var fortsatt uavklarte, men vi bestemte oss for at juni 1989 skulle være det rette tidspunktet for overgangen.
Flyttingen var en intens og hektisk periode. Det var mye logistikk involvert, fra pakking og planlegging av transport til organiseringen av skoleplassene for barna. Vi sendte foreldrene mine og Leelavati til Dadar, mens vi andre begynte å forberede oss på den kommende flyttingen. Dette var en tid preget av både spenning og uro, og forberedelsene var ikke alltid uten drama. For eksempel, da transporten av våre eiendeler ble forsinket, var det en intens periode med usikkerhet, som til slutt ble løst takket være initiativet til min kollega, Asha Kembhavi, som fant en alternativ transportløsning.
På flyttedagen 1. juni 1989 var det få som så oss av gårde, men det var noen av Girijas venninner som hadde møtt opp på stasjonen for å ønske oss lykke til. Etter en lang reise med Indrayani-ekspressen, ankom vi Pune, og Naresh, som hadde vært en viktig støttespiller gjennom hele prosessen, møtte oss med en nyinnkjøpt bil og en nyansatt sjåfør. Den første perioden i Pune var preget av en viss tilpasning, ettersom vi begynte å bo i en leilighet i Aundh, et område som på den tiden var roligere enn det er i dag.
Selv om IUCAA offisielt ble startet på Foundation Day, hadde vi allerede begynt med de akademiske aktivitetene i beskjeden skala, takket være fasilitetene ved Pune University og GMRT-senteret. Byggingen av IUCAA-bygningene var allerede i gang, og samarbeidet med etablert akademisk miljø som Professor Govind Swarup og hans team ved GMRT var uvurderlig. Vi begynte å forme det som skulle bli en akademisk, vitenskapelig og forskningsdrevet plattform for astronomi.
Det var en tid med betydelige utfordringer, men også med store muligheter. Flyttingen til Pune var ikke bare en geografisk endring; det var et veiskille, både personlig og profesjonelt. Det som en gang var en drøm om et akademisk senter, begynte å ta form, og i løpet av få år skulle IUCAA vise seg å bli en av de viktigste institusjonene for astronomisk forskning i India.
Når vi ser tilbake på denne perioden, er det klart at beslutningene og handlingene som ble tatt i disse tidlige årene var fundamentale for det som skulle komme. Den akademiske styrken som ble bygget opp med støtte fra både nasjonale og internasjonale eksperter, samt det praktiske arbeidet som ble gjort på bakkenivå, skapte et sterkt fundament for IUCAA. Det var ikke bare et spørsmål om å etablere en institusjon, men å bygge en visjon som kunne være bærekraftig i mange år framover.
Hvordan utformingen av endesiden åpning påvirker drag og energiforbruk i eksoskanaler
Hva er det som gjør en teknologi farlig når vi mister kontrollen over den?
Hvordan tegne blomster og planter som en profesjonell: En trinnvis guide til realistiske linjetegninger
Hvordan eksponere korrekt i vanskelige lysforhold med DSLR-kamera?

Deutsch
Francais
Nederlands
Svenska
Norsk
Dansk
Suomi
Espanol
Italiano
Portugues
Magyar
Polski
Cestina
Русский